Årets Oscar-kandidat fra Østerrike handler om flyktninger, men på en annen måte enn vi er vant til. Tema er ikke selve flukten, og heller ikke ankomsten i et nytt hjemland, men farene som truer i et transittland. Jeg snakket med skuespiller Payam Madjlessi under Film fra Sør-festivalen, om budskapet og forhistorien.

Payam Madjlessi foran Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)

For a Moment, Freedom (Ein Augenblick Freiheit) er en østerriksk-fransk co-produksjon med skuespillere fra mange land, mange med egen erfaring som flyktninger. Filmen er innspilt over åtte uker i Tyrkia, delvis i Ankara, delvis i fjellet nær den iranske grensa, mens scenene innendørs er filmet i Wien. Manus er basert på regissørens egen historie, og utviklet gjennom åtte år som et svært personlig prosjekt for ham. Alt dette ifølge den iransk-franske skuespilleren Payam Madjlessi, som promoterer filmen i Norge.

Flukten over fjellet fra Iran er nervepirrende, men optimistisk.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt, på flukt fra Iran til Tyrkia. De to småsøsknene hans måtte derimot først være igjen hos besteforeldrene i Teheran, men ble seinere smuglet ut av andre slektninger. I filmen er det småsøsknenes historie som fortelles, sammen med historiene til ulike voksne de møter på veien.

– Regissøren sier flukten var som en James Bond-film. Som gutt var han ikke bare redd, det var også spennende. Det var viktig for ham at disse ulike perspektivene kom fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Karakteren til Payam Madjlessi er aller mest glad for å kunne kysse kona si på gata, når de kommer til Tyrkia fra Iran.

Payam Madjlessi spiller den kanskje mest tragiske karakteren i filmen, en familiefar som mislykkes i å skaffe sin lille familie flyktningstatus, og ender med å ta drastiske midler i bruk. Som andre patriarkskikkelser nekter han å ta sin kone med på råd, tar tvilsomme beslutninger hun likevel må hanskes med, og rammes av enorm skam- og skyldfølelse når fiaskoen er et faktum.

– Han trodde det vanskeligste var å komme seg ut av Iran. Så viser det seg at heller ikke utenfor finnes noe paradis. Dette er hverdagen for alle verdens flyktninger. Du tror hele tida at det snart vil være over, at du snart kan begynne ditt liv. Men på hvert sted dukker nye problemer opp, et nytt skritt begynner. Du venter kanskje fem år på flyktningstatus, og fem nye år på at et land vil ta deg imot. Hvor gammel vil du være før du kommer igang?

Flyktningbarn som venter i et transittland får gjerne ikke skolegang.

Ikke minst er dette et problem for barna, som ikke får skolegang mens de vokser opp. I filmen framstår Tyrkia i det hele tatt som et farlig og fientlig land for flyktningene. Flukten fra Iran er nervepirrende, men optimistisk, og grenselosene gir et svært sympatisk inntrykk, noe som får meg til å tenke på svenskegrensa under krigen snarere enn det moderne, nedsettende ordet «menneskesmuglere». Først i storbyen Ankara får vi følelsen av å se flyktninger uten sikkerhetsnett. De må holde seg skjult for tyrkisk politi inntil de får flyktningstatus, og for spioner fra det iranske hemmelige politiet som har infiltrert det tyrkiske og truer med både kidnapping og tortur. Griske hotelleiere profiterer på flyktningstrømmen ved å leie ut kummerlige, iskalde rom og ta imot penger under bordet for angiveri.

– Som orientaler eller asiat i Tyrkia har du ingen rettigheter. Du har bare det du greier å få til å egenhånd. Når du må fikse alt selv lærer du deg triks, for du er menneskelig og bruker fantasien. Triksene holder seg kanskje ikke alltid til loven, men de er din eneste mulighet, derfor bruker du dem. Problemet er at da kan myndigheten si: Hei, du er kriminell, du bruker ulovlige triks! Dermed har vi en ond sirkel. Min karakter i filmen har et liknende problem: Han får ikke hjelp ved å bruke logiske argumenter, derfor tyr han etterhvert til metoder for å skaffe seg medlidenhet.

Svenske Fares Fares, kjent for oss bl.a. fra filmen Jallah! Jallah! spiller en viktig rolle i For a Moment, Freedom

Men vi møter også samhold og varme i filmen, og en gjennomgående og sjarmerende galgenhumor overfor det absurde, kafkaeske i situasjonene. Scenen som kanskje best illustrerer dette handler om en varmeovn som bare fungerer med myntinnkast, og som to av flyktningene «lurer» ved å skjære ut sirkler av vinduet i samme størrelse som en mynt, og putte den på.

– Men jo flere hull de skjærer, jo mer kald luft kommer inn. Så de varmer seg på ovnen, men blir kalde likevel! Dette synes jeg viser klart hvor prekært de lever, hvilken kontinuerlig nødssituasjon de havner i.

Etter skolevisningen på Vika snakker Payam Madjlessi inntrengende til elevene, ikke bare om flyktningenes situasjon, men om alles ansvar.

– Vi som får utdannelse har en plikt til å søke kunnskap og tenke litt lenger. Når du ser flyktninger på gata, så vit at de har tatt en tung beslutning om å komme hit, fordi det ikke var mulig for dem å bli der de var. Tenk på filmen og spør deg selv: For hver som fikk komme, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen? Da jeg kom til Frankrike gikk det mange år før jeg kunne reise noe sted, fordi jeg ikke fikk papirer. Nå har jeg papirer og blir tatt imot overalt. Men jeg er fortsatt samme mann. Tenk på dette når du ser en «fremmed» på gata. Det kunne vært deg. Du tror det kanskje ikke nå, men det kan bli deg.

Payam Madjlessi var en hyggelig fyr, som gjerne lot seg avbilde sammen med journalisten. (Foto: Oda Bhar)

Oppdatering: For a Moment, Freedom ble vist under Film fra Sør den første helgen. Payam var til stede på alle visningene, og reiser nå videre på turné i regi av Den kulturelle skolesekken. Jeg kan bare si til alle skoleklasser som får besøk av ham og filmen: Gled dere! Og vi andre kan jo bare håpe at den vinner Publikumsprisen under årets Film fra Sør, slik det ligger an til i øyeblikket. I så fall vil den bli vist på NRK – det er nemlig premien.

(Intervjuet er også publisert på Montages.)

Les: Den store verden – Vendepunkt i forholdet mellom Armenia og Tyrkia

Skal/skal ikke – skrive under på de to banebrytende protokollene som er det viktigste som har skjedd i forholdet mellom Armenia og Tyrkia siden Tyrkia stengte grensen mot Armenia i 1993

Veikart til normalisering

Reaksjoner

Motstand

Den armenske diaspora

Ingen forbehold

Usikkerhet

1) Folkemordet

2) Kars avtalen

3) Karabakh

4) Økonomi

Stormaktene

Spørsmålet Abkhazia

Les: Den store verden – Bakgrunnen for dagens Armenia

Bakgrunnen for dagens Armenia og

konfliktene med dets nabostater i moderne tid

Nagorno-Karabakh

Nakhchivan

Bilder:

Armenia

Nakhitsjevan, Artsakh og Georgia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Armenia – I stormaktenes hender

YouTube: Robert Fisk – Denial Of Armenian Genocide

YouTube: As President, I Will Recognize The Armenian

YouTube: Turkish Bribes To Deny Armenian Genocide Part 1

YouTube: Obama Armenian Genocide Turkey

YouTube: Why the Recognition of Armenian Genocide Is Important

Det er en rekke uløste problemer i det sørlige Kaukasus, der i blant den tyrkisk-armenske åpningen, en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh, på armensk kjent som Artsakh, konflikten, Det kaspiske havs gass og Tyrkias forhold til Russland. Hva som er særegent er at de tre stormaktene Russland, Tyrkia og USA for første gang på lang tid synes å arbeide sammen for å skape endring. Dette på tross av at hver av dem har sine grunner til å gjøre det. Endring vil nødig komme lett, men hvis det er politisk vilje kan dette endre det sørlige Kaukasus for alltid.

Den 23. april annonseringen av Veikartet for å normalisere bilaterale bånd med Tyrkia og den 31. august beveget Armenia og Tyrkia seg nærmere hverandre gjennom å annonsere at de akter å signere to protokoller som har til hensikt å etablere diplomatiske bånd og gjenåpne deres grenser slik at de kan utvikle bilaterale relasjoner og dermed få en slutt på nesten 100 års fiendtligheter. Grensen, som ble stengt av Tyrkia i 1993, vil gjenåpne innen to måneder etter at protokollen blir signert. Landene har ingen diplomatiske bånd, men en stengt grense og en historie med mistro som stammer fra folkemordet på armenerne utført av det ottomanske Tyrkia under Første verdenskrig. Normalisering skal i følge avtalen finne sted uten forbehold. Sveits fungerer som fredsmegler.

Protokollene har satt spesifikke tidsbegrensninger og det internasjonale samfunnet forventer Tyrkia å oppfylle dets forpliktelser via målbare resultater og forsøker å normalisere relasjonene med Armenia. Protokollene krever samtidig konsultasjoner og parlamentarisk debatt, noe som trolig kommer til å bli energiske og emosjonelle, samtidig som de må bli utført med respekt og verdighet.

Annonseringen fulgte etter måneder med stans i den internasjonalt velkomne åpningen som begynte for et år siden via den armenske president Serzh Sargsyans fotballdiplomati, som fulgte opp dialogen som hadde eksistert mellom Yerevan og Ankara, men som hadde stanset i 2004. Hemmelige møter mellom Armenia og Tyrkia fant sted i Wien med viseutenriksminister Arman Kirakossian som representant for Armenia, men Ankara stilte det krav at hvis det lakk nyheter vedrørende de hemmelige samtalene så ville Yerevan offisielt benekte at de hadde funnet sted.

Sakene som da hadde vært berørt var å ende blokaden og etablere diplomatiske relasjoner, noe Armenia ønsket, og gjensidig anerkjennelse av grenser og etablering av en kommisjon, noe Tyrkia ønsket. Da den nye presidenten og utenriksministeren kom til kontoret i april 2008 fortsatte samtalene via fotballdiplomatiet, som ledet frem til Veikartet og nå de to protokollene. Forskjellen er at samtalene nå har fått bred publisering i fult offentlig dagslys. I tillegg kommer at protokollene går langt lenger enn kun normalisering og grenseåpning, noe som har blitt diskutert mellom Armenia og Tyrkia over mange år. Protokollene omfatter på en fundamental måte hele bredden av uløste saker mellom Tyrkias og Armenias folk globalt, inkludert dem som involverer den legitime retten for de armenske diaspora samfunnene. Begge sider holder derfor nå 6 uker med politiske konsultasjoner med innenriksaktører før de vil signere de to protokollene.

De to protokollene, som stort sett blir holdt hemmelig for offentligheten, skal i følge de fleste pro-regjeringskreftene i Armenia ikke inkludere noen referanser eller til og med antydninger til en mulig armensk innrømmelse av noen av de omdiskuterte sakene, slik som Kars avtalen, som gjorde at Armenia tapte Vest Armenia, og folkemordet. Dette på tross av at ulike kilder, slik som ARF, Armenian National Congress (ANC) og Heritage partiet hevder at de inkluderer en rekke forhold Armenia må møte før diplomatiske bånd blir etablert mellom de to landene og at protokollene kan Armenia ha gitt Tyrkia tre viktige innrømmelser, hvor av den ene omhandler etableringen av en felles kommisjon bestående av historikere for å undersøke om det pågikk et folkemord, den andre gjelder anerkjennelse av Tyrkias territorielle grenser og Kars avtalen, mens den tredje er en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten.

Sies må det at hadde Tyrkia hatt rent mel i posen så hadde de anerkjent folkemordet, trukket seg fra Kars avtalen og gitt fra seg Vest Armenia, samt støttet Armenia, eller i det minste nøytrale, vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten. Det hersker lite tvil om at Nagorno-Karabakh bør være en del av Armenia. Det at Tyrkia forsøker å så tvil om folkemordet gjennom å sette som forpliktelse at man må lage en egen historiekommisjon for å granske hendelsen, noe som av Armenia kun blir sett på som en måte å forsinke prosessen på, og å presse Armenia til å bukke under for Tyrkias og Azerbaijans særinteresser gjør at man ikke kan stole fult ut på landet. Det er kun etter at et historisk fakta har blitt anerkjent at forbrytelser og deres forbrytere kan bli tilgitt, og glemt. Men det skal samtidig sies at det ikke kan skade Armenia særlig mye hvis det lar være å la seg forføre av Tyrkias krav. Det er uansett bra at grensene blir åpnet, så får de andre tingene komme på plass ved et senere tidspunkt. Sann forsoning kan kun være mulig, men da kun som et resultat av et fundamentalt skifte i perspektiv fra begge sider, en virtuell revolusjon i tenkning som baner vei for ekstraordinær aksjon.

Armenia vil, hvis protokollene går igjennom, komme over følelsen av å være omringet og under beleiring, åpne en ny kommersiell og psykologisk port vestover til Europa, bli i stand til å se bedre etter interessene til de mange titusener (hvis ikke hundretusener) av armenere som arbeider i Tyrkia, bli i stand til å market sitt elektrisitetsoverskudd og ha lettere tilgang til de mange armenske kulturelle og religiøse stedene i det østlige Tyrkia, mens Tyrkia på denne måten får vist Europa og Vesten at det arbeider for vennskap med Armenia, samt for stabilitet, fremgang og samarbeid gjennom relasjoner med alle sine tre naboer.

I følge Taner Akcam, professor i historie ved Clark University i Worcester, Massachusetts i USA, kommer dette historiske gjennombruddet på grunn av økt demokratisering i Tyrkia, redusert innflytelse fra det militære i den politiske sfæren, noe som ikke aller minst skyldes etterforskningen rundt den hemmelige tyrkiske ultranasjonalistiske kemalist gruppen Ergenekon, som hadde bånd til landets militære og sikkerhetsstyrker og som forsøkte å gjennomføre et kupp mot den tyrkiske regjeringen, slik som kontrageriljagruppen hadde gjort på 1980-tallet, samt økt internasjonal oppmerksomhet på Kaukasus, især vedrørende det å åpne grenser for handel. Om mulig besto Ergenekon av elementer som ville ha gått imot normaliseringsprosessen, og som derfor utgjorde et for faretruende element.

Men også slike drap som drapet på den prominente 52-årige tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink i 2007 har gjort sitt til å få folk til å forstå at den tyrkiske holdningen må endres. Hrant Dink, som var redaktør for den armensktyrkiske avisen Agos og hans hovedanliggende var å bygge bruer mellom armenere og tyrkere. Således skrev han en gang i en lederartikkel: ”Jeg er tyrker, men jeg er også armener.” For dette, samt det at han hadde skrevet om det armenske folkemordet, ble han trukket for retten og dømt til seks måneders betinget fengsel for i 2005 ettersom det ble ansett som brudd på den tyrkiske straffelovens paragraf 301. Han ble skutt ned og drept utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007.

Da Hrant hadde skrevet at den tyrkiske stats grunnlegger Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, noe de fleste normale mennesker antakelig ville synes at talte til Atatürks fordel ettersom han tok seg av en liten pike som hadde mistet foreldrene sine i folkemordet under Første verdenskrig, hadde en fanatisk mobb beleiret redaksjonslokalene for å lynsje ham i tillegg til at han ble tiltalt for å ha krenket Atatürks minne. Paragraf 301 nok en gang. Dette på tross av at det var et historisk faktum.

Protokollene og skrittet mot normalisering tatt den 31. august var opprinnelig forventet i april, men Tyrkia gikk tilbake på avtalen. Alt som kunne bli annonsert den 22. april 2009 var et vagt Veikart. Denne vaklingen var øyensynlig på grunn av press fra Azerbaijan, en hovedleverandør av billig gass til Tyrkia, and som Tyrkia deler nære lingvistiske bånd med, og fortsatt nasjonalistisk opposisjon mot å inngå et kompromiss med Armenia i det tyrkiske politiske systemet. Dette sammenfalt med en periode i Tyrkia hvor reformer mot EU medlemskap praktisk talt hadde stanset; hvor statsminister Erdoğan syntes å gå vekk fra Tyrkias EU medlemskap ambisjoner for heller å ettertrakte alternativer i Russland og Sørvest Asia; og hvor Tyrkia tok side i Sørvest Asia saker, med hard kritikk av Israel, som i gjengjeld truet med å anerkjenne folkemordet på armenerne.

Nyhetene om normalisering med Armenia er trolig et signal om at Tyrkia har endret retning igjen, noe som vil hedre avstemningen som viste at hele 70 prosent av den tyrkiske befolkningen støttet president Güls besøk til Armenia under det siste års første runde fotballkamp i septembers, og den store kampen Tyrkias intellektuelle og politiske eliter har tatt i opp gjennom årene for å forkaste den nasjonalistiske benektelsen av folkemordet i 1915, samt paragraf 301 som omhandler krenkelse av staten de militære Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – hva nå det måtte være. Tyrkia sto på azerbaijansk side mot Armenia, og det forblir uklart hva som vil skje med Erdoğans lovnad til azerbaijan den 14. mai om at det ikke vil bli noen åpning av grensen før Armenia har trukket seg ut av okkupert azerbaijansk territorium.

En annen viktig ting er at Tyrkia, som en del av protokollene, vil kreve informasjon vedrørende ASALA og PKK, noe som i følge kilder kan sabotere åpningen mellom de to landene på grunn av bånd mellom PKK og ASALA. I følge protokollene skal de to landene nå dele etterretning vedrørende såkalte terrorister. Armenia må også fordømme terroristaksjonene til ASALA som myrdet flere tyrkiske diplomater og sivile. Og på tross av at organisasjonen er marginalisert så krever Turkish National Intelligence Agency etterretning vedrørende medlemmer av ASALA som ennå lever i Armenia. En annen årsak for Tyrkias krav vedrørende ASALA er informasjon om at ASALA fortsetter sin eksistens innen PKK, og da ikke aller minst syriske armenere, noe mye kan tyde på at det er.

En erklæring av president Woodrow Wilson

på USAs uavhengighetsdag den 4. juli 1918:

”NED MED DE AMERIKANSKE IMPERIALISTENE!”

Denne parolen, eller en av dens mange variasjoner, kan bli sett på demonstrasjoner rundt om i hele verden. USAs politikk har gitt dette rykte, som fyrer opp under et legitimert hat i land som Afghanistan, Irak, Palestina og andre ofre for USAs behov for olje og støtte for Israel. Men mindre enn 100 år siden ble USA beundret på den globale arena som en bastion for rettferd og frihet. Sionisme, troen på at alle jøder har rett på å komme til et hjemland i Palestina, fordømt i offisielle dokumenter.

King-Crane kommisjonen er relativt ukjent, begravd under et århundre med sionistisk propaganda og forsøker å diskreditere Henry Churchill King og Charles R. Crane som nazi sympatisører, når realiteten er det stikk motsatte. King var en av de mest kjente folkeopplysere i sin tid og fungerte som direktør for religionskunnskap for YMCA i Frankrike, mens Crane ble utvalgt som en del av en spesiell diplomatisk oppdrag til Russland og var USAs ambassadør til Kina fram til 1920-1921.

I 1919, etter Første verdenskrig og oppløsningen av Det ottomanske imperiet, valgte president Woodrow Wilson ut King og Crane til å lede Inter-Allied Commission on Mandates in Turkey. King og Cranes oppdrag var å nedsette ønskene til folket i de tidligere ottomanske territoriene vedrørende deres ønske om å danne regjering og hvor vidt en utenlandsk intervensjon ville bli akseptert. President Woodrow Wilsons tale den 4. juli 1918 uttrykte deres motive:

“The settlement of every question, whether of territory, of sovereignty, of economic arrangement, or political relationship, rests upon the basis of the free acceptance of that settlement by the people immediately concerned, and not upon the basis of the material interest or advantage of any other nation or people which may desire a different settlement for the sake of its own exterior influence or mastery.  If that principle is to rule, and so the wishes of Palestine’s population are to be decisive as to what is to be done with Palestine, then it is to be remembered that the non-Jewish population of Palestine – nearly nine-tenths of the whole – are emphatically against the entire Zionist program.  The tables show that there was no one thing upon which the population of Palestine were more agreed upon than this.  To subject a people so minded to unlimited Jewish immigration, and to steady financial and social pressure to surrender the land, would be a gross violation of the principle just quoted, and of the People’s rights, though it is kept within the forms of law.”

Untold Story of the King-Crane Commision

Armenia:

No other single issue has aroused so much passion and controversy and occupied the attention of the present Armenian public and political life as the relationship with Turkey. The lawful claims of Armenians for moral satisfaction, financial indemnification and territorial readjustment, remain the longest, most intractable, and potentially one of the most dangerous unsolved problems of international relations and world community of the modern times. The emergence of the Armenian state – the Republic of Armenia, and its presence on the world political stage as the successor of the first Armenian Republic (1918-1920), adds a critical dimension to the matter. The importance of the new dimension is based on the fact that as a subject of international law the Republic of Armenia is in full power and has all legal rights to pursue the implementation of the legal instruments and to insist on the fulfillment of international obligations assumed by the Turkish states – the Republic of Turkey or the Ottoman Empire, as a legal predecessor of the Turkish Republic. It is therefore imperative to analyze all relevant legal instruments, i.e. bilateral and multilateral treaties, Woodrow Wilson’s Arbitral Award (22 November 1920), diplomatic documents and international papers, resolutions of international organizations, recommendations of special missions, decisions of law-determining agencies (particularly of the International Court of Justice), the opinions of authoritative institutions, etc. to clarify the legal state of Armenian-Turkish confrontation and determinate the legal aspects of the Armenian claims regarding Turkey.

Due to final and binding character of the arbitral awards it seems the most appropriate to begin the elaboration of the legal instruments with the arbitral award of the President of the United States of America Woodrow Wilson (22 November 1920): “Decision of the President of the United States of America respecting the Frontier between Turkey and Armenia, Access for Armenia to the Sea, and the Demilitarization of Turkish Territory adjacent to the Armenian Frontier.”

“The Turkish portion of the present Ottoman Empire should be assured a secure sovereignty, but the other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubted security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development, and the Dardanelles should be permanently opened as a free passage to the ships and commerce of all nations under international guarantees.”

“With full consciousness of the responsibility placed upon me by the request, I have approached this difficult task with eagerness to serve the best interests of the Armenian people as well as the remaining inhabitants, of whatever race or religious belief they may be, in this stricken country, attempting to exercise also the strictest possible justice toward the populations, whether Turkish, Kurdish, Greek or Armenian, living in the adjacent areas.”

Armenian-Turkish border determined by Wodroow Wilson arbitration award

Wilsonian Armenia – Wikipedia

The Arbitral Award on Turkish-Armenian Boundary by Woodrow Wilson

Liberation of Western Armenia

Wilson for Armenia.org

Bilde: MAP

Bilde: MAP

Bilder: Nagorno-Karabakh

ARF Eastern U.S. Central Committee chairperson

Antranig Kasbarian:

Let me be clear: This is not about some ordinary disagreement. These protocols represent an advanced stage, perhaps the final stage, in Turkey’s effort to bury our national demands—the Armenian Cause, most broadly. When fundamental issues are now put on the block (i.e. creating committees that could question the genocide’s incontrovertible nature, i.e. affirming Turkey’s current borders which are based on genocide and dispossession), the time for niceties has passed. In our view, the Armenian government has crossed a major line here. The authorities, not the ARF, should be the ones worried about proprieties at this stage.
On a more practical note, let me say this: We are facing a momentous stage in our national history, and there may be only weeks until these protocols are up for signing. Our valuable time should be spent in convincing our own government—through all means necessary—that this move would betray Armenia’s fundamental interests. We don’t have time to convince the Turks, the Swiss, the Americans, whose interests lie somewhere else. Our only hope is to convince our own government and public. If we fail to do all that we can, and find later that the worst has been realized, how will we react then? Will we say, “It’s really terrible what has happened, but at least we behaved politely with our authorities”? No. At a time when the knife has reached the bone, we must be guided by our larger principles. It’s imperative that we stand up for what is right. Yes, even by publicly confronting our own government. This is not sacrilege. Rather, it’s a reflection of how far Armenia has strayed, how much its policies and positions have deteriorated.

Muriel Mirak-Weissbach:

In my book, I have tried to suggest an approach. Its title, Through the Wall of Fire, is taken from an episode in Dante’s Divine Comedy, actually its turning point. At the end of Purgatory, the pilgrim Dante is confronted with a Wall of Fire which he is told he must pass through in order to enter Paradise. Paralyzed by fear and the vivid memories of those he had seen in Hell tormented by fire, he is unable to move. It is only when his guide Virgil tells him that his beloved Beatrice is on the other side of the Wall of Fire that he is able to act. Abandoning his obsession with himself to shift his focus to the Other, and willfully casting aside all irrational emotions that had governed him earlier–wrath, hatred, fear, and desire for revenge,– Dante succeeds in entering the flames and crossing into a new, morally superior realm. There in Paradise he joins with political leaders, intellectuals, religious leaders, and others to build a society founded on justice, a reflection of the City of God.

The episode is a powerful metaphor for the challenge posed to the leaders of Armenia and Turkey today: can they, through a determined act of personal and political will, cast off the heritage of a century of enmity and mistrust, and, dealing rationally with the historical past, enter a new universe of political discourse?

Bloody Turk!

Heldigvis er det også positive ting som har skjedd, også på tyrkisk side. I en veldig sjelden nyhetsartikkel publisert av en av de største avisene i Tyrkia, Today’s Zaman, taler forfatteren åpent om folkemordet og hvordan det ble orkestrert. Det var i begynnelsen total stillhet og benektelse av folkemordet, men en prosess begynte for to år siden hvor man kunne finne fraser som ”det såkalte folkemordet,” ”armensk påstand om folkemord” osv. Folkemord ble uansett skrevet i sitatmarkør. Den 18. septembers artikkel i Today’s Zaman kalt Bloody Turk!
av menneskerettighetsadvokaten Orhan Kemal Cengiz om hvordan folkemordet ble organisert og orkestrert av den herskende elite i den tyrkiske regjeringen i 1915 var uansett helt unik. Den starter slik: ”I am not a religious person. I am not Kurdish. I am not gay. I am not Christian. I am not Armenian. I am not Roma. But I have spent all my life defending these people’s rights.”

Justice not Protocols.com

The Protocols

Asbarez.com

An open letter to US President Barack Obama:

”Thanks to your leadership, recent protocols were made public by the respective foreign ministries of Armenia, Turkey and Switzerland. Those advances must not pre-empt America’s moral standing, nor the credibility of its foreign policy.

We urge you at this critical time for the entire Caucasus region to confront Turkish leaders with the historic truth. That will help, in the first place, to heal the deep wounds in the history of the Turkish people, thereby laying the foundations of a true democracy, allowing that country to join the family of civilized nations.

We believe that will also be consonant with your conscience and with America’s global leadership and will help Armenia regain its place in the world.”

Letter: ADL District Committee of US and Canada Appeals to President Obama

They don’t have the Right to Deal on Genocide and on Western Armenian lands – It’s not Their’s:

”I say all Armenians rise as one and reject these two protocols, after all the current authorities do not care for the presnt or the future of Armenia. Global powers are still at their dirty games, we do not need none of them. Reject these crap and keep the borders closed at least now we know where the enemy is standing. Normalization of relations should occur only after the enemy has renounced its past has paid in full for all the damage for Armenia including the damage caused recently by its blockade. If they do not want to come to terms, why do we need to compensate for their crimes and forget what they did and are planning to do.”

Tekster:

Armenia, Turkey Announce Relations Protocols

“Football Diplomacy”: Armenia-Turkey Rapprochement

Kasbarian: The Armenian Government Has Crossed a Major Line

ARF Declaration on Armenia-Turkey Protocols

ARF Bureau Issues Announcement on Protocols

Take the Armenian Weekly, Asbarez Survey on Turkey-Armenia Protocols (Corrected Link)

Armenia and Turkey to Sign Protocols on Relations

Azerbaijan Seeks to Thwart Turkish-Armenian Rapproachement

Her

Les: Den store verden – Vendepunkt i forholdet mellom Armenia og Tyrkia

Skal/skal ikke – skrive under på de to banebrytende protokollene som er det viktigste som har skjedd i forholdet mellom Armenia og Tyrkia siden Tyrkia stengte grensen mot Armenia i 1993

Veikart til normalisering

Reaksjoner

Motstand

Den armenske diaspora

Ingen forbehold

Usikkerhet

1) Folkemordet

2) Kars avtalen

3) Karabakh

4) Økonomi

Stormaktene

Spørsmålet Abkhazia

Les: Den store verden – Bakgrunnen for dagens Armenia

Bakgrunnen for dagens Armenia og

konfliktene med dets nabostater i moderne tid

Nagorno-Karabakh

Nakhchivan

Bilder:

Armenia

Nakhitsjevan, Artsakh og Georgia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Armenia – I stormaktenes hender

YouTube: Robert Fisk – Denial Of Armenian Genocide

YouTube: As President, I Will Recognize The Armenian

YouTube: Turkish Bribes To Deny Armenian Genocide Part 1

YouTube: Obama Armenian Genocide Turkey

YouTube: Why the Recognition of Armenian Genocide Is Important

Det er en rekke uløste problemer i det sørlige Kaukasus, der i blant den tyrkisk-armenske åpningen, en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh, på armensk kjent som Artsakh, konflikten, Det kaspiske havs gass og Tyrkias forhold til Russland. Hva som er særegent er at de tre stormaktene Russland, Tyrkia og USA for første gang på lang tid synes å arbeide sammen for å skape endring. Dette på tross av at hver av dem har sine grunner til å gjøre det. Endring vil nødig komme lett, men hvis det er politisk vilje kan dette endre det sørlige Kaukasus for alltid.

Den 23. april annonseringen av Veikartet for å normalisere bilaterale bånd med Tyrkia og den 31. august beveget Armenia og Tyrkia seg nærmere hverandre gjennom å annonsere at de akter å signere to protokoller som har til hensikt å etablere diplomatiske bånd og gjenåpne deres grenser slik at de kan utvikle bilaterale relasjoner og dermed få en slutt på nesten 100 års fiendtligheter. Grensen, som ble stengt av Tyrkia i 1993, vil gjenåpne innen to måneder etter at protokollen blir signert. Landene har ingen diplomatiske bånd, men en stengt grense og en historie med mistro som stammer fra folkemordet på armenerne utført av det ottomanske Tyrkia under Første verdenskrig. Normalisering skal i følge avtalen finne sted uten forbehold. Sveits fungerer som fredsmegler.

Protokollene har satt spesifikke tidsbegrensninger og det internasjonale samfunnet forventer Tyrkia å oppfylle dets forpliktelser via målbare resultater og forsøker å normalisere relasjonene med Armenia. Protokollene krever samtidig konsultasjoner og parlamentarisk debatt, noe som trolig kommer til å bli energiske og emosjonelle, samtidig som de må bli utført med respekt og verdighet.

Annonseringen fulgte etter måneder med stans i den internasjonalt velkomne åpningen som begynte for et år siden via den armenske president Serzh Sargsyans fotballdiplomati, som fulgte opp dialogen som hadde eksistert mellom Yerevan og Ankara, men som hadde stanset i 2004. Hemmelige møter mellom Armenia og Tyrkia fant sted i Wien med viseutenriksminister Arman Kirakossian som representant for Armenia, men Ankara stilte det krav at hvis det lakk nyheter vedrørende de hemmelige samtalene så ville Yerevan offisielt benekte at de hadde funnet sted.

Sakene som da hadde vært berørt var å ende blokaden og etablere diplomatiske relasjoner, noe Armenia ønsket, og gjensidig anerkjennelse av grenser og etablering av en kommisjon, noe Tyrkia ønsket. Da den nye presidenten og utenriksministeren kom til kontoret i april 2008 fortsatte samtalene via fotballdiplomatiet, som ledet frem til Veikartet og nå de to protokollene. Forskjellen er at samtalene nå har fått bred publisering i fult offentlig dagslys. I tillegg kommer at protokollene går langt lenger enn kun normalisering og grenseåpning, noe som har blitt diskutert mellom Armenia og Tyrkia over mange år. Protokollene omfatter på en fundamental måte hele bredden av uløste saker mellom Tyrkias og Armenias folk globalt, inkludert dem som involverer den legitime retten for de armenske diaspora samfunnene. Begge sider holder derfor nå 6 uker med politiske konsultasjoner med innenriksaktører før de vil signere de to protokollene.

De to protokollene, som stort sett blir holdt hemmelig for offentligheten, skal i følge de fleste pro-regjeringskreftene i Armenia ikke inkludere noen referanser eller til og med antydninger til en mulig armensk innrømmelse av noen av de omdiskuterte sakene, slik som Kars avtalen, som gjorde at Armenia tapte Vest Armenia, og folkemordet. Dette på tross av at ulike kilder, slik som ARF, Armenian National Congress (ANC) og Heritage partiet hevder at de inkluderer en rekke forhold Armenia må møte før diplomatiske bånd blir etablert mellom de to landene og at protokollene kan Armenia ha gitt Tyrkia tre viktige innrømmelser, hvor av den ene omhandler etableringen av en felles kommisjon bestående av historikere for å undersøke om det pågikk et folkemord, den andre gjelder anerkjennelse av Tyrkias territorielle grenser og Kars avtalen, mens den tredje er en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten.

Sies må det at hadde Tyrkia hatt rent mel i posen så hadde de anerkjent folkemordet, trukket seg fra Kars avtalen og gitt fra seg Vest Armenia, samt støttet Armenia, eller i det minste nøytrale, vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten. Det hersker lite tvil om at Nagorno-Karabakh bør være en del av Armenia. Det at Tyrkia forsøker å så tvil om folkemordet gjennom å sette som forpliktelse at man må lage en egen historiekommisjon for å granske hendelsen, noe som av Armenia kun blir sett på som en måte å forsinke prosessen på, og å presse Armenia til å bukke under for Tyrkias og Azerbaijans særinteresser gjør at man ikke kan stole fult ut på landet. Det er kun etter at et historisk fakta har blitt anerkjent at forbrytelser og deres forbrytere kan bli tilgitt, og glemt. Men det skal samtidig sies at det ikke kan skade Armenia særlig mye hvis det lar være å la seg forføre av Tyrkias krav. Det er uansett bra at grensene blir åpnet, så får de andre tingene komme på plass ved et senere tidspunkt. Sann forsoning kan kun være mulig, men da kun som et resultat av et fundamentalt skifte i perspektiv fra begge sider, en virtuell revolusjon i tenkning som baner vei for ekstraordinær aksjon.

Armenia vil, hvis protokollene går igjennom, komme over følelsen av å være omringet og under beleiring, åpne en ny kommersiell og psykologisk port vestover til Europa, bli i stand til å se bedre etter interessene til de mange titusener (hvis ikke hundretusener) av armenere som arbeider i Tyrkia, bli i stand til å market sitt elektrisitetsoverskudd og ha lettere tilgang til de mange armenske kulturelle og religiøse stedene i det østlige Tyrkia, mens Tyrkia på denne måten får vist Europa og Vesten at det arbeider for vennskap med Armenia, samt for stabilitet, fremgang og samarbeid gjennom relasjoner med alle sine tre naboer.

I følge Taner Akcam, professor i historie ved Clark University i Worcester, Massachusetts i USA, kommer dette historiske gjennombruddet på grunn av økt demokratisering i Tyrkia, redusert innflytelse fra det militære i den politiske sfæren, noe som ikke aller minst skyldes etterforskningen rundt den hemmelige tyrkiske ultranasjonalistiske kemalist gruppen Ergenekon, som hadde bånd til landets militære og sikkerhetsstyrker og som forsøkte å gjennomføre et kupp mot den tyrkiske regjeringen, slik som kontrageriljagruppen hadde gjort på 1980-tallet, samt økt internasjonal oppmerksomhet på Kaukasus, især vedrørende det å åpne grenser for handel. Om mulig besto Ergenekon av elementer som ville ha gått imot normaliseringsprosessen, og som derfor utgjorde et for faretruende element.

Men også slike drap som drapet på den prominente 52-årige tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink i 2007 har gjort sitt til å få folk til å forstå at den tyrkiske holdningen må endres. Hrant Dink, som var redaktør for den armensktyrkiske avisen Agos og hans hovedanliggende var å bygge bruer mellom armenere og tyrkere. Således skrev han en gang i en lederartikkel: ”Jeg er tyrker, men jeg er også armener.” For dette, samt det at han hadde skrevet om det armenske folkemordet, ble han trukket for retten og dømt til seks måneders betinget fengsel for i 2005 ettersom det ble ansett som brudd på den tyrkiske straffelovens paragraf 301. Han ble skutt ned og drept utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007.

Da Hrant hadde skrevet at den tyrkiske stats grunnlegger Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, noe de fleste normale mennesker antakelig ville synes at talte til Atatürks fordel ettersom han tok seg av en liten pike som hadde mistet foreldrene sine i folkemordet under Første verdenskrig, hadde en fanatisk mobb beleiret redaksjonslokalene for å lynsje ham i tillegg til at han ble tiltalt for å ha krenket Atatürks minne. Paragraf 301 nok en gang. Dette på tross av at det var et historisk faktum.

Protokollene og skrittet mot normalisering tatt den 31. august var opprinnelig forventet i april, men Tyrkia gikk tilbake på avtalen. Alt som kunne bli annonsert den 22. april 2009 var et vagt Veikart. Denne vaklingen var øyensynlig på grunn av press fra Azerbaijan, en hovedleverandør av billig gass til Tyrkia, and som Tyrkia deler nære lingvistiske bånd med, og fortsatt nasjonalistisk opposisjon mot å inngå et kompromiss med Armenia i det tyrkiske politiske systemet. Dette sammenfalt med en periode i Tyrkia hvor reformer mot EU medlemskap praktisk talt hadde stanset; hvor statsminister Erdoğan syntes å gå vekk fra Tyrkias EU medlemskap ambisjoner for heller å ettertrakte alternativer i Russland og Sørvest Asia; og hvor Tyrkia tok side i Sørvest Asia saker, med hard kritikk av Israel, som i gjengjeld truet med å anerkjenne folkemordet på armenerne.

Nyhetene om normalisering med Armenia er trolig et signal om at Tyrkia har endret retning igjen, noe som vil hedre avstemningen som viste at hele 70 prosent av den tyrkiske befolkningen støttet president Güls besøk til Armenia under det siste års første runde fotballkamp i septembers, og den store kampen Tyrkias intellektuelle og politiske eliter har tatt i opp gjennom årene for å forkaste den nasjonalistiske benektelsen av folkemordet i 1915, samt paragraf 301 som omhandler krenkelse av staten de militære Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – hva nå det måtte være. Tyrkia sto på azerbaijansk side mot Armenia, og det forblir uklart hva som vil skje med Erdoğans lovnad til azerbaijan den 14. mai om at det ikke vil bli noen åpning av grensen før Armenia har trukket seg ut av okkupert azerbaijansk territorium.

En annen viktig ting er at Tyrkia, som en del av protokollene, vil kreve informasjon vedrørende ASALA og PKK, noe som i følge kilder kan sabotere åpningen mellom de to landene på grunn av bånd mellom PKK og ASALA. I følge protokollene skal de to landene nå dele etterretning vedrørende såkalte terrorister. Armenia må også fordømme terroristaksjonene til ASALA som myrdet flere tyrkiske diplomater og sivile. Og på tross av at organisasjonen er marginalisert så krever Turkish National Intelligence Agency etterretning vedrørende medlemmer av ASALA som ennå lever i Armenia. En annen årsak for Tyrkias krav vedrørende ASALA er informasjon om at ASALA fortsetter sin eksistens innen PKK, og da ikke aller minst syriske armenere, noe mye kan tyde på at det er.

En erklæring av president Woodrow Wilson

på USAs uavhengighetsdag den 4. juli 1918:

”NED MED DE AMERIKANSKE IMPERIALISTENE!”

Denne parolen, eller en av dens mange variasjoner, kan bli sett på demonstrasjoner rundt om i hele verden. USAs politikk har gitt dette rykte, som fyrer opp under et legitimert hat i land som Afghanistan, Irak, Palestina og andre ofre for USAs behov for olje og støtte for Israel. Men mindre enn 100 år siden ble USA beundret på den globale arena som en bastion for rettferd og frihet. Sionisme, troen på at alle jøder har rett på å komme til et hjemland i Palestina, fordømt i offisielle dokumenter.

King-Crane kommisjonen er relativt ukjent, begravd under et århundre med sionistisk propaganda og forsøker å diskreditere Henry Churchill King og Charles R. Crane som nazi sympatisører, når realiteten er det stikk motsatte. King var en av de mest kjente folkeopplysere i sin tid og fungerte som direktør for religionskunnskap for YMCA i Frankrike, mens Crane ble utvalgt som en del av en spesiell diplomatisk oppdrag til Russland og var USAs ambassadør til Kina fram til 1920-1921.

I 1919, etter Første verdenskrig og oppløsningen av Det ottomanske imperiet, valgte president Woodrow Wilson ut King og Crane til å lede Inter-Allied Commission on Mandates in Turkey. King og Cranes oppdrag var å nedsette ønskene til folket i de tidligere ottomanske territoriene vedrørende deres ønske om å danne regjering og hvor vidt en utenlandsk intervensjon ville bli akseptert. President Woodrow Wilsons tale den 4. juli 1918 uttrykte deres motive:

“The settlement of every question, whether of territory, of sovereignty, of economic arrangement, or political relationship, rests upon the basis of the free acceptance of that settlement by the people immediately concerned, and not upon the basis of the material interest or advantage of any other nation or people which may desire a different settlement for the sake of its own exterior influence or mastery.  If that principle is to rule, and so the wishes of Palestine’s population are to be decisive as to what is to be done with Palestine, then it is to be remembered that the non-Jewish population of Palestine – nearly nine-tenths of the whole – are emphatically against the entire Zionist program.  The tables show that there was no one thing upon which the population of Palestine were more agreed upon than this.  To subject a people so minded to unlimited Jewish immigration, and to steady financial and social pressure to surrender the land, would be a gross violation of the principle just quoted, and of the People’s rights, though it is kept within the forms of law.”

Untold Story of the King-Crane Commision

Armenia:

No other single issue has aroused so much passion and controversy and occupied the attention of the present Armenian public and political life as the relationship with Turkey. The lawful claims of Armenians for moral satisfaction, financial indemnification and territorial readjustment, remain the longest, most intractable, and potentially one of the most dangerous unsolved problems of international relations and world community of the modern times. The emergence of the Armenian state – the Republic of Armenia, and its presence on the world political stage as the successor of the first Armenian Republic (1918-1920), adds a critical dimension to the matter. The importance of the new dimension is based on the fact that as a subject of international law the Republic of Armenia is in full power and has all legal rights to pursue the implementation of the legal instruments and to insist on the fulfillment of international obligations assumed by the Turkish states – the Republic of Turkey or the Ottoman Empire, as a legal predecessor of the Turkish Republic. It is therefore imperative to analyze all relevant legal instruments, i.e. bilateral and multilateral treaties, Woodrow Wilson’s Arbitral Award (22 November 1920), diplomatic documents and international papers, resolutions of international organizations, recommendations of special missions, decisions of law-determining agencies (particularly of the International Court of Justice), the opinions of authoritative institutions, etc. to clarify the legal state of Armenian-Turkish confrontation and determinate the legal aspects of the Armenian claims regarding Turkey.

Due to final and binding character of the arbitral awards it seems the most appropriate to begin the elaboration of the legal instruments with the arbitral award of the President of the United States of America Woodrow Wilson (22 November 1920): “Decision of the President of the United States of America respecting the Frontier between Turkey and Armenia, Access for Armenia to the Sea, and the Demilitarization of Turkish Territory adjacent to the Armenian Frontier.”

“The Turkish portion of the present Ottoman Empire should be assured a secure sovereignty, but the other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubted security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development, and the Dardanelles should be permanently opened as a free passage to the ships and commerce of all nations under international guarantees.”

“With full consciousness of the responsibility placed upon me by the request, I have approached this difficult task with eagerness to serve the best interests of the Armenian people as well as the remaining inhabitants, of whatever race or religious belief they may be, in this stricken country, attempting to exercise also the strictest possible justice toward the populations, whether Turkish, Kurdish, Greek or Armenian, living in the adjacent areas.”

Armenian-Turkish border determined by Wodroow Wilson arbitration award

Wilsonian Armenia – Wikipedia

The Arbitral Award on Turkish-Armenian Boundary by Woodrow Wilson

Liberation of Western Armenia

Wilson for Armenia.org

Bilde: MAP

Bilde: MAP

Bilder: Nagorno-Karabakh

ARF Eastern U.S. Central Committee chairperson

Antranig Kasbarian:

Let me be clear: This is not about some ordinary disagreement. These protocols represent an advanced stage, perhaps the final stage, in Turkey’s effort to bury our national demands—the Armenian Cause, most broadly. When fundamental issues are now put on the block (i.e. creating committees that could question the genocide’s incontrovertible nature, i.e. affirming Turkey’s current borders which are based on genocide and dispossession), the time for niceties has passed. In our view, the Armenian government has crossed a major line here. The authorities, not the ARF, should be the ones worried about proprieties at this stage.
On a more practical note, let me say this: We are facing a momentous stage in our national history, and there may be only weeks until these protocols are up for signing. Our valuable time should be spent in convincing our own government—through all means necessary—that this move would betray Armenia’s fundamental interests. We don’t have time to convince the Turks, the Swiss, the Americans, whose interests lie somewhere else. Our only hope is to convince our own government and public. If we fail to do all that we can, and find later that the worst has been realized, how will we react then? Will we say, “It’s really terrible what has happened, but at least we behaved politely with our authorities”? No. At a time when the knife has reached the bone, we must be guided by our larger principles. It’s imperative that we stand up for what is right. Yes, even by publicly confronting our own government. This is not sacrilege. Rather, it’s a reflection of how far Armenia has strayed, how much its policies and positions have deteriorated.

Muriel Mirak-Weissbach:

In my book, I have tried to suggest an approach. Its title, Through the Wall of Fire, is taken from an episode in Dante’s Divine Comedy, actually its turning point. At the end of Purgatory, the pilgrim Dante is confronted with a Wall of Fire which he is told he must pass through in order to enter Paradise. Paralyzed by fear and the vivid memories of those he had seen in Hell tormented by fire, he is unable to move. It is only when his guide Virgil tells him that his beloved Beatrice is on the other side of the Wall of Fire that he is able to act. Abandoning his obsession with himself to shift his focus to the Other, and willfully casting aside all irrational emotions that had governed him earlier–wrath, hatred, fear, and desire for revenge,– Dante succeeds in entering the flames and crossing into a new, morally superior realm. There in Paradise he joins with political leaders, intellectuals, religious leaders, and others to build a society founded on justice, a reflection of the City of God.

The episode is a powerful metaphor for the challenge posed to the leaders of Armenia and Turkey today: can they, through a determined act of personal and political will, cast off the heritage of a century of enmity and mistrust, and, dealing rationally with the historical past, enter a new universe of political discourse?

Bloody Turk!

Heldigvis er det også positive ting som har skjedd, også på tyrkisk side. I en veldig sjelden nyhetsartikkel publisert av en av de største avisene i Tyrkia, Today’s Zaman, taler forfatteren åpent om folkemordet og hvordan det ble orkestrert. Det var i begynnelsen total stillhet og benektelse av folkemordet, men en prosess begynte for to år siden hvor man kunne finne fraser som ”det såkalte folkemordet,” ”armensk påstand om folkemord” osv. Folkemord ble uansett skrevet i sitatmarkør. Den 18. septembers artikkel i Today’s Zaman kalt Bloody Turk!
av menneskerettighetsadvokaten Orhan Kemal Cengiz om hvordan folkemordet ble organisert og orkestrert av den herskende elite i den tyrkiske regjeringen i 1915 var uansett helt unik. Den starter slik: ”I am not a religious person. I am not Kurdish. I am not gay. I am not Christian. I am not Armenian. I am not Roma. But I have spent all my life defending these people’s rights.”

Justice not Protocols.com

The Protocols

Asbarez.com

An open letter to US President Barack Obama:

”Thanks to your leadership, recent protocols were made public by the respective foreign ministries of Armenia, Turkey and Switzerland. Those advances must not pre-empt America’s moral standing, nor the credibility of its foreign policy.

We urge you at this critical time for the entire Caucasus region to confront Turkish leaders with the historic truth. That will help, in the first place, to heal the deep wounds in the history of the Turkish people, thereby laying the foundations of a true democracy, allowing that country to join the family of civilized nations.

We believe that will also be consonant with your conscience and with America’s global leadership and will help Armenia regain its place in the world.”

Letter: ADL District Committee of US and Canada Appeals to President Obama

They don’t have the Right to Deal on Genocide and on Western Armenian lands – It’s not Their’s:

”I say all Armenians rise as one and reject these two protocols, after all the current authorities do not care for the presnt or the future of Armenia. Global powers are still at their dirty games, we do not need none of them. Reject these crap and keep the borders closed at least now we know where the enemy is standing. Normalization of relations should occur only after the enemy has renounced its past has paid in full for all the damage for Armenia including the damage caused recently by its blockade. If they do not want to come to terms, why do we need to compensate for their crimes and forget what they did and are planning to do.”

Tekster:

Armenia, Turkey Announce Relations Protocols

“Football Diplomacy”: Armenia-Turkey Rapprochement

Kasbarian: The Armenian Government Has Crossed a Major Line

ARF Declaration on Armenia-Turkey Protocols

ARF Bureau Issues Announcement on Protocols

Take the Armenian Weekly, Asbarez Survey on Turkey-Armenia Protocols (Corrected Link)

Armenia and Turkey to Sign Protocols on Relations

Azerbaijan Seeks to Thwart Turkish-Armenian Rapproachement

Her

Kurdistan er for tiden underlagt flere land, og kurderne blir diskriminert og undertrykt i samtlige av disse landa. Et av landa som undertrykker kurderne er Norges NATO-allierte, Tyrkia.

Rødt mener at kurderne, i likhet med palestinerne, må få sjølbestemmelsesrett. Rødt støtter opprettelsen av et fritt og uavhengig Kurdistan.

Lenker:

http://torsteindahle.no/wp-content/uploads/Internasjonal-solidaritet.pdf

http://no.wikipedia.org/wiki/Kurdistan

Kom hjem i natt etter å ha vært ei uka i Tyrkia. Va veldig greit å komma seg vekk litt te varmere strøk i å me at det har vært så trist vær hjemma. Der va veldig varmt der nere og eg følte det blei varmere og varmere for kver dag som gjekk. Dagene gjekk som oftest ved bassenget eller på strandå for å få seg tan. Ellers fant me fort ud at den beste restauranten i Alanya hette Queens Garden i sentrum. Anbefale både denne plassen og ein plass som hette Mambo som og ligge i sentrum. Begge plassene hadde veldig gode og trygge mat. Kunne spise både kylling og biff uten problem og Queens Garden hadde visst bedre biff en Big Horn her hjemma, så det bør prøvas Ellers så blei eg kjapt forkjølte pga airconditionet og Martin blei ganske syk den eine dagen. (Svineinfluensa eller bakrus?) Me konstanterte me nr 2, bakrus.

Me va både på beachparty me Havana beach Club og på tyrkisk aften på hotellet vårt, Villa Sonata. Begge deler va veldig kjekt! På beachpartye betalte me 50 TL og då fekk me all you can eat and drink for heile kvelden. Det var masse leker og Norge vant blant aent den eine såklart! Tyrkisk aften kosta 30TL og då satt me på langbord på hotellet me matbuffet. Der kom manekenger som hadde motevisning for oss, ein “tryllekunstner” og någen tyrkere som danste nasjonaldansen. I tillegg var det og konkurranser og leker som me fekk værme på som blant aent henteleken.

Det som eg syns var negativt med Tyrkia var alt maset, folkeslaget og Allah be`ingen 5 ganger til dagen. De hadde sikkert 100 høytalere spredd rundt i heile byen å kver gang det va bønnetid ble det satt på et opptak av någen som “ba”. Ellers var det jo veldig mye mas på gatene og det var umulig å få gå å skikke i fred uten at någen va på deg fra første sekund av. “yes please” “where are you from?” “Heia Norge” “Faen i Helvette” “Herregud” var vel de mest brukte setningene fra tyrkerne. Veldig sjarmerende..

Meg og May-Liz slikke sol me bassenget

AySel og Arash fremfører den azerbaijanske sangen til Eurovision 2009:

Inga og Anush fremfører den armenske sangen til Eurovision 2009:

43 azerbaijanske musikkfan som stemte for den armenske sangen i dette årets Eurovision sangkonkurranse har blitt forhørt vedrørende deres ”etniske ære”. De azerbaijanske autoritetene har brakt inn flere musikk fans for å forhøre seg om deres patriotisme etter at de har stemt for Armenia og landets nasjonale sikkerhetsministerium har talt til de 43 individene som stemte på den armenske duoen Inga og Anush, som sang Jan Jan.

I følge Rovshan Nasirli i et intervju på Radio Free Europe sa de at det handlet om ”nasjonal sikkerhet.” ”De forsøkte å presse meg psykologisk, og sa ting som ”Du har ikke noen etnisk stolthet. Hvordan kan det ha seg at du stemte på Armenia?” En 22 år gammel sa at han stemte for den armenske låten på grunn av at den hørtes enda mer azerisk ut enn den azeriske egne sang. Always, som kom på tredjeplass, var en duett mellom den azeribaijanske AySel og den iransk/svenske Arash. ”Jeg stemte på Armenia for å protestere mot at Arash representerte Azerbaijan” sa Nasirli.

Det er med andre ord helt klart at relasjonene mellom Azerbaijan og Armenia er anspente på grunn av den pågående disputten over Nagorno-Karabakh, kalt Artsakh på armensk, hvor landene utkjempet en krig på 1990-tallet. Den fjellrike regionen, for det meste bebodd av etniske armenere, var tidligere underlagt Azerbaijan. Dette på tross av at området historisk sett har vært en del av Armenia. Med tanke på at den armenske befolkningen, som tidligere var spredd utover det meste av det sørlige Kaukasus, i flere hundre år, og da ikke aller minst under folkemordet i 1915 og krigene i de neste 10 årene, har vært ofre for drap, tortur, voldtekt, kidnapping osv. og mistet nesten alt sitt territorium og opplevd kulturelt folkemord fra både tyrkisk og azerbaijansk side, så er dette et temmelig ømt punkt. Den armenske befolkningen i det som i dag er Azerbaijan har blitt tvunget til å flykte fra et territorium de føler at er deres og at Artsakh er en naturlig del av Armenia.

Azerbaijan har, på tross av at Statoil er tungt inne i landet, en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil. Men forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som nesten har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Trolig forenes de av et hat mot armenerne, som er områdets urbefolkning. Begge landene, hvor av begge er venner med Vesten, og da ikke aller minst på grunn av at de har ressurser, olje, og er viktig geostrategisk, og da ikke aller minst NATO landet Tyrkia, isolerer Armenia, noe som er en hemsko, ikke kun for Armenia, foruten hele regionen.

De neokonservative i USA har vært imot anerkjennelsen av folkemordet på Armenia, og da ikke på grunn av mangel på fakta, men på grunn av strategiske overveielser. På tross av at Tyrkia, samt USA og Israel, og Norge, benekter at det pågikk et folkemord i 1915, så er det ingen seriøse forskere og historikere som er i tvil om hva som fant sted. Hele 1.5 millioner armenere døde. Og dette kom, som allerede nevnt, etter flere hundre år med lidelser, hvor både arabere, hunere, mongoler, tyrkere og kurdere har forfulgt dem. Utrolig at de har klart å overleve. Det gir håp. Men det at Azerbaijan sender snipere og gjør noe slikt som å forhøre folk som har stemt på Armenia under Eurovision sangkonkurransen gir lite håp om fred.

I stedet for å true og kreve fra Armenia bør både Azerbaijan og Tyrkia, for ikke å glemme kurderne, gå inn i seg selv og kanskje tenke på at det er på tide å gi tilbake territorier som de har frastjålet, samt betale erstatning for de lidelser det armenske folket har gått igjennom. Og Vesten, som har støttet Israel, bør også stå bak Armenia, i stedet for slik som nå hvor de sammen med  Azerbaijan og Tyrkia er med på å tyne og presse landet. Og Israel bør anerkjenne folkemordet mot armenerne i stedet for å bruke Armenia som en fotball som de kan true Tyrkia med når det passer seg, slik som da de truet Tyrkia med å anerkjenne folkemordet etter at Tyrkia hadde kritisert Israel for hva som fant sted under Gaza bombingen for noen måneder siden. Også USA har benyttet seg av Armenia saken, og da ikke aller minst i forbindelse med Tyrkias innsatsvilje når det kommer til Irak krigen. Hvis Tyrkia ville være samarbeidsvillig ville man til gjenegjeld ikke ta opp problematikken rundt folkemordet.

Men det er ikke kun den neokonservative Bush administrasjonen som har valgt å ignorere anerkjennelsen av folkemordet. Også Obama, som mange forventet skulle gjøre det allerede den 24. april, den såkalte minnesdagen for folkemordet, har fulgt denne politikken. Dette som en enorm kontrast til deres støtte til Israel, som har krevd enorme summer penger på grunn av overgrepene og holocaustet som fant sted under Andre verdenskrig. Hadde Vesten virkelig ment noe med det så hadde de ikke forskjellsbehandlet disse to sakene slik som de gjør.

Folk og organisasjoner krever nå at Irak, som allerede er ofre for enorm urett, skal betale krigsskadeserstatning til de jødene som på en eller annen måte har reist fra Irak. Dette uten hensyn til at Irak har en helt annen regjering enn den som var der under den gjeldende perioden, at landet siden 1970-tallet har vært ofre for voldsom urettferdighet, at det vil bli det allerede utmagrede og herjede irakiske sivilsamfunn som må betale prisen og at det er et stort spørsmål hva som førte til at jødene reiste fra Irak.

Nei, det man nå bør gjøre er å støtte opp om armerne ved å kreve at de får tilbake sitt land og sin frihet.

Annie’s Letters.blogspot.com:

Turkey and Israel, unusual allies

Dink had been prosecuted for his views on the massacres of Armenians by Ottoman Turks in 1915, which he called genocide… He was given a suspended six-month jail sentence, under “Article 301″, last year for “insulting Turkishness”. [rest of article]

In the Western World, and now promulgated by the UN, it is a crime to deny the existence of the Nazi holocaust, particularly when it comes to the question of Jews killed under Hitler. Yet in Turkey, the strongest Israeli ally in the Middle East, partners in economic and military development, the Turkish government policy is to deny and bury the Turkish genocide of 2 million Armenians between 1915-1923.

Does every American learn about the Armenian Holocaust like they do about the Nazi holocaust? Most will not have even heard of Armenia, let alone the massacre of 2 million men women and children with photographs that are indistinguishable from the crimes committed during the Third Reich.

You would think that Israel with its Holocaust Industry of all nations would distance itself from a country who has not only DENIED ITS ROLE IN THE ARMENIAN GENOCIDE, but MADE IT A CRIME TO MENTION THE ARMENIAN GENOCIDE France tried to make a law of denying the Armenian Holocaust… strangely Dink fought against that law…

NKR Office in Washington, DC

Government of Nagorno Karabakh Republic

News – NKR

Political Resources on the Net – Nagorno-Karabakh

Nagorno Karabakh: History

Nagorno-Karabakh War – Armeniapedia.org

Symbolet for Artsakh:

Statue i Artsakh:

Historisk Armenia:

Folkemordet:

President Wilsons Armenia (Int. godkjente):

I etterkant av 1. verdenskrig:

Ataturks invasjon etter at Vesten hadde trukket seg ut:

Artsakh:

The Artsakh war cronology – HyeClub Forum

Karabagh – Glossari

AySel og Arash fremfører den azerbaijanske sangen til Eurovision 2009:

Inga og Anush fremfører den armenske sangen til Eurovision 2009:

43 azerbaijanske musikkfan som stemte for den armenske sangen i dette årets Eurovision sangkonkurranse har blitt forhørt vedrørende deres ”etniske ære”. De azerbaijanske autoritetene har brakt inn flere musikk fans for å forhøre seg om deres patriotisme etter at de har stemt for Armenia og landets nasjonale sikkerhetsministerium har talt til de 43 individene som stemte på den armenske duoen Inga og Anush, som sang Jan Jan.

I følge Rovshan Nasirli i et intervju på Radio Free Europe sa de at det handlet om ”nasjonal sikkerhet.” ”De forsøkte å presse meg psykologisk, og sa ting som ”Du har ikke noen etnisk stolthet. Hvordan kan det ha seg at du stemte på Armenia?” En 22 år gammel sa at han stemte for den armenske låten på grunn av at den hørtes enda mer azerisk ut enn den azeriske egne sang. Always, som kom på tredjeplass, var en duett mellom den azeribaijanske AySel og den iransk/svenske Arash. ”Jeg stemte på Armenia for å protestere mot at Arash representerte Azerbaijan” sa Nasirli.

Det er med andre ord helt klart at relasjonene mellom Azerbaijan og Armenia er anspente på grunn av den pågående disputten over Nagorno-Karabakh, kalt Artsakh på armensk, hvor landene utkjempet en krig på 1990-tallet. Den fjellrike regionen, for det meste bebodd av etniske armenere, var tidligere underlagt Azerbaijan. Dette på tross av at området historisk sett har vært en del av Armenia. Med tanke på at den armenske befolkningen, som tidligere var spredd utover det meste av det sørlige Kaukasus, i flere hundre år, og da ikke aller minst under folkemordet i 1915 og krigene i de neste 10 årene, har vært ofre for drap, tortur, voldtekt, kidnapping osv. og mistet nesten alt sitt territorium og opplevd kulturelt folkemord fra både tyrkisk og azerbaijansk side, så er dette et temmelig ømt punkt. Den armenske befolkningen i det som i dag er Azerbaijan har blitt tvunget til å flykte fra et territorium de føler at er deres og at Artsakh er en naturlig del av Armenia.

Azerbaijan har, på tross av at Statoil er tungt inne i landet, en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil. Men forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som nesten har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Trolig forenes de av et hat mot armenerne, som er områdets urbefolkning. Begge landene, hvor av begge er venner med Vesten, og da ikke aller minst på grunn av at de har ressurser, olje, og er viktig geostrategisk, og da ikke aller minst NATO landet Tyrkia, isolerer Armenia, noe som er en hemsko, ikke kun for Armenia, foruten hele regionen.

De neokonservative i USA har vært imot anerkjennelsen av folkemordet på Armenia, og da ikke på grunn av mangel på fakta, men på grunn av strategiske overveielser. På tross av at Tyrkia, samt USA og Israel, og Norge, benekter at det pågikk et folkemord i 1915, så er det ingen seriøse forskere og historikere som er i tvil om hva som fant sted. Hele 1.5 millioner armenere døde. Og dette kom, som allerede nevnt, etter flere hundre år med lidelser, hvor både arabere, hunere, mongoler, tyrkere og kurdere har forfulgt dem. Utrolig at de har klart å overleve. Det gir håp. Men det at Azerbaijan sender snipere og gjør noe slikt som å forhøre folk som har stemt på Armenia under Eurovision sangkonkurransen gir lite håp om fred.

I stedet for å true og kreve fra Armenia bør både Azerbaijan og Tyrkia, for ikke å glemme kurderne, gå inn i seg selv og kanskje tenke på at det er på tide å gi tilbake territorier som de har frastjålet, samt betale erstatning for de lidelser det armenske folket har gått igjennom. Og Vesten, som har støttet Israel, bør også stå bak Armenia, i stedet for slik som nå hvor de sammen med  Azerbaijan og Tyrkia er med på å tyne og presse landet. Og Israel bør anerkjenne folkemordet mot armenerne i stedet for å bruke Armenia som en fotball som de kan true Tyrkia med når det passer seg, slik som da de truet Tyrkia med å anerkjenne folkemordet etter at Tyrkia hadde kritisert Israel for hva som fant sted under Gaza bombingen for noen måneder siden. Også USA har benyttet seg av Armenia saken, og da ikke aller minst i forbindelse med Tyrkias innsatsvilje når det kommer til Irak krigen. Hvis Tyrkia ville være samarbeidsvillig ville man til gjenegjeld ikke ta opp problematikken rundt folkemordet.

Men det er ikke kun den neokonservative Bush administrasjonen som har valgt å ignorere anerkjennelsen av folkemordet. Også Obama, som mange forventet skulle gjøre det allerede den 24. april, den såkalte minnesdagen for folkemordet, har fulgt denne politikken. Dette som en enorm kontrast til deres støtte til Israel, som har krevd enorme summer penger på grunn av overgrepene og holocaustet som fant sted under Andre verdenskrig. Hadde Vesten virkelig ment noe med det så hadde de ikke forskjellsbehandlet disse to sakene slik som de gjør.

Folk og organisasjoner krever nå at Irak, som allerede er ofre for enorm urett, skal betale krigsskadeserstatning til de jødene som på en eller annen måte har reist fra Irak. Dette uten hensyn til at Irak har en helt annen regjering enn den som var der under den gjeldende perioden, at landet siden 1970-tallet har vært ofre for voldsom urettferdighet, at det vil bli det allerede utmagrede og herjede irakiske sivilsamfunn som må betale prisen og at det er et stort spørsmål hva som førte til at jødene reiste fra Irak.

Nei, det man nå bør gjøre er å støtte opp om armerne ved å kreve at de får tilbake sitt land og sin frihet.

Annie’s Letters.blogspot.com:

Turkey and Israel, unusual allies

Dink had been prosecuted for his views on the massacres of Armenians by Ottoman Turks in 1915, which he called genocide… He was given a suspended six-month jail sentence, under “Article 301″, last year for “insulting Turkishness”. [rest of article]

In the Western World, and now promulgated by the UN, it is a crime to deny the existence of the Nazi holocaust, particularly when it comes to the question of Jews killed under Hitler. Yet in Turkey, the strongest Israeli ally in the Middle East, partners in economic and military development, the Turkish government policy is to deny and bury the Turkish genocide of 2 million Armenians between 1915-1923.

Does every American learn about the Armenian Holocaust like they do about the Nazi holocaust? Most will not have even heard of Armenia, let alone the massacre of 2 million men women and children with photographs that are indistinguishable from the crimes committed during the Third Reich.

You would think that Israel with its Holocaust Industry of all nations would distance itself from a country who has not only DENIED ITS ROLE IN THE ARMENIAN GENOCIDE, but MADE IT A CRIME TO MENTION THE ARMENIAN GENOCIDE France tried to make a law of denying the Armenian Holocaust… strangely Dink fought against that law…

NKR Office in Washington, DC

Government of Nagorno Karabakh Republic

News – NKR

Political Resources on the Net – Nagorno-Karabakh

Nagorno Karabakh: History

Nagorno-Karabakh War – Armeniapedia.org

Symbolet for Artsakh:

Statue i Artsakh:

Historisk Armenia:

Folkemordet:

President Wilsons Armenia (Int. godkjente):

I etterkant av 1. verdenskrig:

Ataturks invasjon etter at Vesten hadde trukket seg ut:

Artsakh:

The Artsakh war cronology – HyeClub Forum

Karabagh – Glossari

Hei på dere.
I sommer var jeg også i Tyrkia (i byen Kemer), og jeg tror ikke jeg skal skrive like mye om Tyrkia som jeg gjorde om Portugal – det er rett og slett fordi jeg er lat. : )  Jeg kan vel fortelle dere at det var super fint, og Helgas familie er fantastiske og flotte mennesker. Bortsett fra det, så var et ekstremt varmt i Tyrkia. Det var ikke så mange flere grader enn i Portugal, men luftfuktigheten var høyere og det blåste mindre, så vi ble jo svette alle sammen.

Tyrkiske arkeologar har funne eit jødisk “tempel”, truleg ein synagoge, i Demre (Myra) i Lykia-regionen. Staden ligg sørvest for Antalya.

Dei seier det er første gong det er funne spor av jødisk kultur i dette området av Tyrkia, og er tydelegvis glade for desse funna!

(I kristen samanheng er elles denne staden kjent som heimstad for St. Nikolaus, helgenen som er eitt av utgangspunkta for julenissetradisjonane.)

Today’s Zaman skriv:

Jewish temple found in ancient port city at Lycian site

Ongoing excavations at the ancient port city of Andriake in Lycia — located in Antalya’s Demre district — have uncovered a centuries-old Jewish temple.

Site chief Dr. Nevzat Çevik, an archaeology professor at Akdeniz University, told the Anatolia news agency that his team believes the temple is from around the third century. Located on a choice spot facing the sea, the temple was likely built following a law instituted in 212 that allowed Jews the right to become Roman citizens, Çevik said.

The find is important as it is the first archaeological trace of Jewish culture found in Lycia. “For the archaeological world, the world of science and particularly for Lycian archaeology and history, we’re facing an important find here. It’s the first remnant of Lycian Jewish culture we’ve found,” Çevik said, describing the find. (Les meir)

(via PaleoJudaica)

Klokken er straks 03:00 og da er det på tide å sette kursen til Gardermoen for å rekke flyet sydover. Ute regner det og jeg kommer ikke til å savne Norge de første dagene.

Første del av turen går til Samos i dag og deretter er det ferge over til Kusadasi i Tyrkia.

Det er ikke lett. Tenk deg å bade i godt kloret badebasseng, forøvrig fullt av solkrem og alskens uhumskheter, om du ikke skal risikere å bli gravid også. Godt alle de andre badegjestene i dette svømmebassenget hadde tatt p-pillen på forhånd, hvis ikke kunne man jo risikert en ren epidemi av gravide kvinner. Neida, kun en 13 åring ble gravid gitt, om det ikke følger flere i kjølvannet av denne saken.

Og hvem kan det være som er faren tro, – tenker nok reiseselskapet ønsker blodprøve av samtlige som har feriert der i sommer. Kanskje til og med fra vannkilden, – aldri godt å vite hvem som har gjort noe i dette vannet, og hvor lenge disse cellene kan ha overlevd. Kanskje det til og med har skjedd et mirakel, at det rett og slett er jomfru-fødsel i tillegg.  

(VG Nett) Den polske kvinnen saksøker et egyptisk hotell etter at datteren (13) visstnok ble gravid etter en svømmetur i bassenget.

«Sperm på avveie» er ifølge polske Magdalena Kwiatkowska den eneste mulige grunnen til at hennes 13 år gamle datter ble gravid etter en ferietur til Egypt, skriver blant annet den britiske tabloidavisen the Sun.

Medisinsk mirakel

- Moren er helt overbevist over at 13-åringen ikke møtte noen gutter mens de var der, og hun er fast bestemt på å gå videre med saken, sier en kilde i reiselivsbransjen til the Sun.

Det skjedde med andre ord et ekte medisinsk mirakel i hotellbassenget i Kairo dersom den polske kvinnen har rett i sine anklager.

Les også:Her er de sykeste reiseklagene.

- Sperm overlever ikke i vann, så dette er i høyeste grad usannsynlig, sier den svenske legen Lars Björndahl til Aftonbladet.

Naturlig forklaring

Han tror ikke bassenget er den skyldige, ettersom det krever svært spesielle rutiner for å holde liv i sædcellene når de svømmer utenfor menneskekroppen.

- I dette tilfellet finnes det nok en naturlig forklaring som moren ikke er villig til å akseptere, tror Björndahl.

Det er ikke kjent om kvinnens søksmål mot hotellet vil ende i retten.

De to siste ukene har jeg hatt sol hver dag, hørt Stereophonics slakte Beatles’ Dont Let Me Down, lest 1986 sider, badet i et usannsynlig høyt antall timer, hørt på Rock & Roll av Eric Hutchinson 3874924875 ganger (ja, jeg har blitt smittet av fjortisfeberen, og at jeg ikke ble lei, er for meg et mysterium), hørt på et amatørmessig ABBA-tribute band, vært på et Show Girls-show, fornærmet et utall skandinavere (men virkelig, hva er greia med shutter shades og thaidamer?), spist så mye hvitløk at du sannsynligvis ville dødd av ånden min og drukket så mange flasker iste at jeg sluttet å telle den første dagen.

Ingenting er så herlig som ferie!

Ja, jeg har hatt det ganske så fantastisk de siste to ukene, to uker fri fra pollen og fæle mennesker som Marthe, Silje og Sigrid. Jeg må forresten slutte å si sånne ting, for tante blir så sint på meg.

Og så til det litt mindre fabelaktige; mygg!
Den første dagen hadde Geir fått 96 myggstikk på leggene, og jeg hadde ikke fått rent lite selv. I løpet av et par dager hadde den ene hånden min hovnet opp til hvertfall tre ganger sin normale størrelse. Det så ut som et halvhjerta forsøk på å etterligne elefantmannen, men som alle vet, gjør jeg ingenting halvhjertet, hvilket vil si at iløpet av de neste par dagene ble likheten enda større. Feeeett.

Rhodos lever på turisme, det er noe alle vet. Den ene halvdelen av året er det tettpakket med turister, hvorav flesteparten er fra Skandinavia, mens den andre halvdelen finnes det knapt folk der. I sommerhalvåret kjemper restaurantene om å kapre flest kunder, gatekunstnere tyr til alle midler for å få arbeid, og alle gjør hva de kan for å få the upper hand. På hvert hjørne finnes det en kar med familie i Bergen, eller en butikkeier som vil slå av en prat på norsk, og når han først har sløst bort et kvarter av livet ditt, kommer det frem at han prøver å selge noe. Jeg visste hele tida hva som kom til å skje, men når man først begynner å snakke med dem, blir man stående der, og jeg føler meg så utrolig slem om jeg bare går rett forbi når de prøver å snakke til meg. Ekstra ille er det allikevel ikke før du begynner å snakke om produktene de selger og hvor mye det er mulig å prute dem ned, og du etterpå innser at de har forstått alt du har sagt. Det er fælt å si at det skjedde mer enn én gang.

Min flotte tante Trine har brukt opp to minnebrikker, hver på 2GB, kun på bilder, og her kommer noen av dem.

Dette var i Lindos. Misunnelig eller?

Det er litt koselig, da.

På vei til Tyrkia. Fyfaen, jeg er kul ass.

Tyrkia!

På vei hjem fra Tyrkia. Sliten a, gitt.

ABBA-tribute band. HELT SINNSYKT FETT ASS. Næ.

Sinnataggen!

Camilla. hihi.

Camilla og Stine ved bassenget. Haha, man ser rumpesprekken til han bak der skikkelig godt.

Geir og Camilla.

Sånn ønsket Camilla seg.

SE! Jeg smiler! .. nesten.

Kos.

Jorgos og Stine. Meheh.

Etter omtrent ei uke på Rhodos, var jeg blitt nervøs for å få ordentlig Ross-skille (ja, jeg har sett for mye på Friends, og for dere som ikke vet hva jeg snakker om: BÆH!), fordi det var helt forferdelig å ligge på magen på de solsengene, og det hadde begynt å vise seg ganske tydelig, men et par timer på flytemadrassen ordnet det ganske greit. Tante derimot var ikke fornøyd med at jeg var blitt brun på ryggen også. Jeg prøvde å fortelle henne at jeg ikke var blitt særlig brun, og at hun må slutte å sammenligne med seg selv, for da ser hvem som helst brune ut. Det ville hun ikke høre noe av! Tante er litt søt, da.

Det som er med sydenferier er at det er så dørgende kjedelig til tider, og om man skal fortelle om hva man gjorde når man kommer hjem, er det liksom ikke så mye å si.

Nei, øøø, vi var på stranda, da. Æh, og så satt vi ved bassenget. Det var sol! Vi badet!

Men jeg så en katt med et grønt og et blått øye, og det vedder jeg på at du ikke gjorde de to foregående ukene. Jeg har ridd på esel. Jeg har vært i Tyrkia. Jeg har vært i en sommerfugldal (larven i midten er ekkel). Jeg har stått på hendene. Jeg hørte en greker med hestehale synge “Gimme hope, Joanna!”. Jeg har vært så sta at jeg ikke spiste på nesten to dager (noe som i retrospekt ikke var særlig smart). Jeg har sendt skikkelig mange postkort. Jeg har vært så sint at til og med tærne mine ristet. Jeg har spilt minigolf, og jeg hater det. Juks er så teit, og det er ingen unnskyldning å være åtte år. Det var nesten ikke noe gøy å vinne engang.

Og uansett hvor deilig det er å se eldgamle menn i speedo, har jeg brukt mesteparten av tiden min her til å lengte tilbake til fine mennesker som Martin og alle de jentene jeg nevnte tidligere som jeg egentlig ikke mener er fæle.

Men joda, HEIDUNDRANDES FABELAKTIG FERIE!

Photographed by ozgurmulazimoglu (on vacation)

Side (IPA: /ˈsiːdǝ/) is one of the best-known classical sites in Turkey, and was an ancient harbour whose name meant pomegranate. Side is a resort town on the southern coast of Turkey, near the villages of Manavgat and Selimiye, 75 km from Antalya) in the province of Antalya. It is located on the eastern part of the Pamphylian coast, which lies about 20 km east of the mouth of the Eurymedon River.
Settlers from Cyme (Cumæans) in Aeolis, an ancient region of northwestern Asia Minor, founded the city in the seventh century BC. Possessing a good harbor for small-craft boats, Side’s natural geography made it the most important place in Pamphylia – the region in the south of Asia Minor between Lycia and Cilicia, from the Mediterranean to Mount Taurus. This location made Side one of the most important trade centers in its time. Today, as in yesteryear, the ancient city of Side is situated on a small north-south peninsula about 1 km long and 400 m across.
Strabo and Arrianos both record that Side was settled from Cyme (Aeolis), city in Aeolia, a region of western Anatolia. Most probably, this colonization occurred in the seventh century B.C.. According to Arrianos, when settlers from Kyme came to Side, they could not understand the dialect. After a short while, the influence of this indigenous tongue was so great that the newcomers forgot their native Greek and started using the language of Side. Excavations have revealed several inscriptions written in this language. The inscriptions, dating from the third and second centuries B.C., remain undeciphered, but testify that the local language was still in use several centuries after colonization. Another object found in Side excavations, a basalt column base from the seventh century B.C. and attributable to the Neo-Hittites, provides other evidence of the site’s early history. The word "side" is Anatolian in origin and means pomegranate.

– License

Jeg husker da du sto i døråpninga på doen til Henriette, jeg sto og retta håret. Du stirra så rart på meg, ikke sa du noe , ikke bevegde du deg, du bare sto der og stirra , helt til det kom noen få ord ut av munnen på deg ” Du kledde virkelig det håret” . Jeg sa bare takk, også gikk du inn i stua. Jeg husker da vi gikk til deg i regnværet, jeg tror det gikk like mange ord i mellom oss, som det var regndråper som traff bakken den kvelden. For ikke så lenge siden ringte du meg, jeg tror du egentlig bare trengte å ha noen å snakke til, selvom jeg vet at jeg egentlig bare trengte å høre stemmen din igjen.

Jeg er på campingplassen Nordfjord og kjeder rompa av meg. Jeg vet ikke om vi skal tilbake til Fauske i morgen, jeg vil ikke det , fordi det er enda mer kjedelig der. Mest av alt vil jeg tilbake til Drammen, men det tror jeg nok ikke skjer i nærmeste framtid, eller , jeg tror vi drar på Torsdag.

Jeg vil til pappa, og jeg vil til Tyrkia. Siden pappa hadde med søsteren min til Tyrkia i år, så vil jeg også. Syns jeg bare er rettferdig. Men jeg vil ha tatovering, nå så jeg akkurat at Robin og han kjæreste har fått like tatoveringer, ett omrisse av en stjerne. Jeg vil ha fem omrisser av stjerner i forskjellig størrelse oppover innsiden av armen min. Men nå skal jeg nerde litt mer, siden det ikke er noe annet å gjøre !

Jepp, det er nettopp det det er. Selv om akkurat nå er det kun lys fra pc’n og stereoanlegget mitt som lyser her på rommet mitt. Ja, du hørte rektig! Marianne har endelig fått seg sitt eget soverom! Etter kun og ha ventet i litt over ett år.. Er jeg ikke heldig? For senga mi er like stor som den Marit og jeg  hadde på Meder Hotel i Tyrkia (som forresten er et 5-stjerners hotell!)!

Det var Tytkia jeg var i ja. Med korpset. Det var utrolig kos! Her kommer en kort oppsumering av uka;

Lørdag 20. juni
- Dra veldig tidlig om morgenen (05.50) hjemmefra for og ta båt over til Sverige. For så å kjøre til Göteborg(flyplassen). Så tok vi flyet til flyplassen i Antalya( det var en grusom opplevelse og fly!) før vi kjørte til Meder Hotell i Kemer. Så la vi oss.

Søndag 21. juni
-Gjøre akkurat det vi vil. Bli kjent med hotellet og Kemer. Marit og meg holdt oss ves bassenget og bada litt, leste litt, spiste litt(egentlig helt sinnsykt mye), drikke en Ekstrem mengde vann(noe vi gjorde vær eneste dag) og legge oss.

Mandag 22. juni
-Enda en “slaffe”-dag. Omtrent som søndag, men minus bading, og pluss en tur inn til byen og en tur på marked. Dessuten fikk jeg gnagsår av gladiator-sandalene mine..
Tirsdag 23. juni

- I dag var  det båttur. Den varte hele dagen. Det var uhorvelig varmt, men vi klarte oss. Vi hadde tre badestopp, og jeg kan si at Middelhavet er veldig varmt, og veldig salt! På vei tilbake til hotellet måtte jeg gå barbeint på asfalten. Noe jeg ikke anvefaler om ikke huden under bena dine er utrolig tykk, tørr og hard. Jeg fikk blemmer.. Og vi spilte på båten. Kapteinen ble forferdelig glad da vi spilte Farytale.. Jeg ble ikke glad.

Onsdag 24. juni
-Dette var dagen vi dro til Antalya. Først var vi innom en teppefabrikk. Der hadde de ganske mange store, stygge og dyre tepper. Av alle de vi så (som var VELDIG mange), så så jeg tre stk jeg likte.. Veldig produktivt å dra dit må jeg si.. Men så  dro vi for å se på Düden. Det er en foss på ca 15 meter tror jeg. Ihvertfall ett sted mellom 5 og 15 meter.. Men det var utrolig pent der. Så dro vi inn til Antalya, og gikk gjennom gamlebyen (eller gamlastan som vår svensktalende finske guide sa så fint) før det var shoppingtid. Men halve shoppingtiden brukte Hanne og jeg på å finne en minibank som tok ut euro. Men det eneste vi fant var banker som tok ut tyrkiske lyre.. Irriterende! Senere på hotellet så ringte jeg mamma og fikk vite at jeg hadde nå et soverom! Jeg var utrolig glad resten av den dagen.

Torsdag 25. juni
- Dagen begynte med at jeg ikke engang orket og stå opp før klokka var 13.30. Da var det lunsj-tid. Det var en helt utrolig varm dag. Men det ble bedra etter hvert, og senere den dagen var det tid for å kjøre 4-hjuling! Det kosta 25 euro, og var verdt alle panga. Og jeg hadde det nydeligste brilleskille som kan tenkes! Av alle som kjørte hadde jeg  mest skille.. Men det var sinnsykt morro! Og om du lurte så var det 250 kubikk.. Fordi vi kom hjem så sent som vi gjorde, gikk vi og spiste middag på Burger King. Men det var og den eneste ganga jeg brukte penge rpå mat der nede. All maten på hotellet var innkludert! Det var daigg det.

Fredag 26. juni
- Gondoltur! For 32 euro. Veldig verdt pengene. Selve gondolturen varte i 20 min ( 10 min opp, og 10 min ned) og vi var på toppen i ca 20 min tror jeg. På toppen vil  si ca 23645 meter over havet. Tror jeg.. Men uansett.. Jeg klarte og tryne, så nå har jeg et sår på kneet.. Og det gjør fortsatt vondt.. Senere på kvelden var vi og spiste middag på en resturang, på korpset sin regning. Det var digg! Men fy til flyskrekken min altså.. Den er ikke digg..

Lørdag 27. juni
- Så var det på tide og dra hjem igjen! Jeg grudde meg veldig til og fly hjem, men det gikk greit! Tusen takk til Marit og Bjørn! Jeg merka ikke engang at vi var på vei  nedover! Men det ble kanskje tatt litt mange tabletter før det var tid for å kjøre hjem? Eller ikke? Jeg tror  det ble bra underholding på på turen fra båten til SUS? Hanne og jeg gjorde en god jobb tror jeg! Eller..? Men uansett så var vi fremme på SUS ca klokka 05.00 søndags morra. Og jeg var lys våken! Lurer på om det irriterte noen..

Etter jeg kom hjem har jeg fått inn tv-seksjonen på rommet, hengt opp litt stuff, satt på plass alle cd og dvdene mine, pappa har fått skrudd sammen klesskapet mitt, så nå mangler bare skrivebord. Og jeg tror ikke det tar så altfor lang tid før det kommer på plass heller.

Æsj.. Jeg blir irritert av en irriterende mygg her.. Jeg tror jeg teller ned før jeg legger meg til og sove. Det kommer bilder fra turen i morra. Når jeg har lagt dem inn på pc’n.. God natt!

-46 dager til jeg begynner på Noroff Mediegymnas
-110 dager til Anita blir 19!
-117 dager til jeg blir 18!
-104 dager til en Green Day konsert jeg HAR billett til!

Har du noe jeg skal telle ned til? Kom med det! Hva som helst!

-Marianne KB

Tyrkia fortsetter med sin antidemokratiske fagforeningsknusing. For andre gang på kort tid har Tyrkias politi angrepet det tyrkiske fagforbundet for offentlig ansatte, KESK. Denne gangen ble 14 personer arrestert.

Norges regjering må fordømme fagforeningsknusinga i Tyrkia på det aller skarpeste.

Lenker:
http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/internasjonalt/article4410905.ece

http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/internasjonalt/article4415403.ece

Jeg reiser klokka 05.50 hjemmefra i dag for og dra sammen med korpset til Tyrkia! Jeg gleder meg vilt!

Akkurat nå er jeg og Kristine ferdig med og se Løvenes Konge, og lage smykker o.l. Jeg lagde meg et ankelsmykke. Det synes jeg var fint. Masse farger. Det liker jeg! Nå har Kristine lagt seg til for å sove på gulvet på min gamle madreass, mens jeg skal blogge ferdig først før jeg legger meg, Vi har og lagt all musikken min inn på iPoden hennes, 12,5 giga. Det er ikke så altfor mye, men det er nok til og klare seg en uke i Tyrkia. Jeg har og lagt inn The Dark Knight og 10 Things I Hate About You. To filmer med Heath Ledger! For en mann! Men nok om det.. 

Det er ingen som kommenterer, men det er noen som er her inne. Gidder du å kommentere? Snille?

Jeg har en gledelig nyhet! JEG SKAL PÅ GREEN DAY KONSERTEN I SPEKTRUM 12. OKTOBER! Jeg gleder meg noe sykt! Jeg fikk billett av Marit. Marit er bare best! Så nå prøver jeg og skaffe gratis overnatting i Oslo. Noen som har plass til oss? Vi er veldig snille!

Jeg tror jeg legger meg til og sove. Jeg skal opp 05.30 i morgen. Senest.. Ulovlig tidlig.. Men hva gjør man ikke for en ferie?

Jeg teller ned! Jeg er flink til det!  Noe du vil jeg skal telle ned til?
-TYRKIA! Klokka 05.50
-57 dager til jeg begynner på Noroff Mediegymnas
-121 dager til Anita blir 19!
-128 dager til jeg blir 18!
-115 dager til en Green Day konsert jeg HAR billett til!

HALLOOOO!! Selv om du har et kamera i hånden, så gjør det deg ikke flink til å ta bilder. Det er det samme som om man skulle vært flink til å tegne bare fordi man holdt i en blyant.

HEISANN SVEISANN FOLKENS!

I dag var siste skoledag i 9. klasse, noe jeg synes er herlig. Jeg tror jeg kom 20-30 minutter for sent ettersom jeg ventet på at frokosten skulle komme i retur. Mmm, herlig. Gud, som jeg elsker å være syk.

Det blir så deilig med en lang ferie, og for dere som ikke vet hvor jeg skal dra, så kan jeg vel fortelle dere det; Portugal i ti dager og Tyrkia i to uker. Sånn, nå kan dere misunne meg MASSE : D

K&H vurdering. Flink flink flink.

Et malerie vi skulle lage (vi skulle herme etter et verk fra en kjent kunstner).
Denne er ganske rævdårlig, men jeg fikk en femmer da. He-he-he

Jeg og Vetle er søte som sukker.