AV: KARINE ØSTTVEIT  Aftenposten

Det finnes private aktører som henter bortførte barn hjem til Norge. Noen ganger med bruk av våpen.

14 UENDELIG LANGE måneder er gått siden Anne sist så sønnen sin. Denne septemberdagen får hun ham overlevert på en travel flyplass. Den lille toåringen er blek og tynn, men likevel stor i forhold til babyen hun husker. Han har lært å gå, og det som før bare var babling, er blitt til ord på et fremmed språk. Men da moren tar ham i armene, gråter han redd. Hun er blitt en fremmed. I noen øyeblikk blir moren stående, fortvilet. Så forsøker hun det eneste hun kommer på: Holder den lille kroppen tett inntil venstre side av brystet, og håper at lyden av mammas hjerteslag er noe som aldri helt blir glemt.Hvert år blir mellom 35 og 50 barn bortført fra Norge, tilsammen nesten 300 barn de siste åtte årene. Disse barna blir ikke lokket inn i en bil, ingen av dem er blitt plukket opp av en fremmed. De er rett og slett blitt bortført til utlandet av en som står dem nær – nesten alltid en mor eller far. Det er ingen tvil om at slike barnebortføringer er ulovlige. Likevel møter den av foreldrene som står tilbake, ofte en mur av vanskeligheter. I flere tilfeller vil ikke engang det norske politiet ta imot en anmeldelse. Og fra foreldrenes desperasjon har det vokst frem en helt ny bransje: Private, profesjonelle aktører med erfaring fra krig og etterretning som mot betaling henter barna deres hjem igjen – iblant gjennom velregisserte, nærmest militære aksjoner.

Mange oppdrag.

– Bransjen er i ferd med å eksplodere. Jeg fant et barn i København i forrige uke, over helgen må jeg kanskje til Algerie og lete. Det er utrolig travelt for tiden.Martin Waage snakker uten fakter. Han er en av lederne i sikkerhetsselskapet ABP World Group, som blant annet tar oppdrag som går ut på å hente hjem bortførte barn. Opprinnelig jobbet firmaet med livvakttjenester, med etterretning i forbindelse med utpresningssaker og en og annen skygging av en utro ektefelle. Og så, for to år siden, kom den første henvendelsen fra en fortvilt mor. Kort tid senere kom enda en, og så en til. Alle sto med kjennelsen fra en norsk rettssal i hånden, oppgitt over at myndighetene ikke hjalp dem med å hente hjem barn som alle rettsinstanser var enige om var blitt ulovlig bortført til utlandet. Siden den gang har Waage vært involvert i mer enn 15 barnebortføringssaker. Han har vært i land som Brasil, Ukraina, Libya, Iran, Taiwan og Algerie for å hente hjem norske og svenske barn. Operasjonene kan innebære alt fra måneder med spaning, gjennomgåelse av alle slags elektroniske spor, diplomati, forskjellige former for overtalelse – og altså væpnede aksjoner. Prislappen for et barn ligger på mellom noen hundre tusen og opp til over en million.– Vi prøver alltid med diplomati først. Vi vil helst løse det på den måten. Men du kan jo prøve å dra ned til Algerie eller Libya og løse en konflikt med diplomati. Det hender at vi må gå til aksjon. Jeg ønsker ikke å gå så veldig mye inn på det.– Hvorfor ikke?– Når du gjør et sånt overtramp i et fremmed land, er det ikke noe å sitte og skryte av i etterkant. Men i noen tilfeller utfører vi nærmest kirurgiske operasjoner der spesial-operatører går inn og henter ut barnet. Vi bruker folk som tidligere har hatt som jobb å utføre antiterroraksjoner og antikidnappingsaksjoner. Dette er folk som har bakgrunn fra spesialstyrker verden over.– Så i praksis blir det litt som når vi ser SWAT-team på TV?– Ja, det kan du godt si.– Bevæpnet?Martin Waage blir stille i fem sekunder. Ti sekunder. Femten sekunder.– Vi er i utgangspunktet ikke bevæpnet. Det skaper mye ekstra problemer for oss hvis vi blir tatt med våpen.– Men dere utfører vel ikke slike aksjoner ubevæpnet i land der det finnes våpen i hvert hus?– Vi har våpen i unntakstilfellene, i de ekstra vanskelige situasjonene i kompliserte land. Dessverre er disse landene overrepresentert.

Begynte med kjærlighet.

Det er ikke slike statistikker man tenker på når man er forelsket. For Anne (40) begynte historien om en bortført baby som en vanlig kjærlighetshistorie. En hyggelig ferie, en kjekk mann. Vi kan kalle ham Adrian. Hun ble sjarmert av manerene, av komplimentene, av hvordan han fikk henne til å føle seg som den viktigste kvinnen i hele verden. Så Anne dro tilbake, igjen og igjen. Etter et års tid giftet de seg. Adrian ble med tilbake til Vestlandet og Norge.Snart var Anne gravid. Da kom problemene med kulturforskjeller. Hun begynte å snakke om skilsmisse omtrent samtidig med at sønnen Thomas ble født. Men skilsmisse var ikke enkelt. Det var imot Adrians religion, kanskje ville det også gå ut over oppholdstillatelsen hans i Norge. Derfor gikk Anne med på en midlertidig ordning der de skulle bo sammen i noen måneder, alle tre. Hun forklarer at hun, i bytte mot at Adrian signerte separasjonspapirene, gikk med på at han skulle stå oppført i offentlige registre med hovedomsorgen for Thomas.– Jeg skjønte ikke helt hva jeg gikk med på. Jeg tenkte bare at vi jo skulle bo sammen inntil videre, så hvis det gjorde det enklere å få ham til å skrive under på skilsmissepapirene, så kunne jeg godt skrive under på papirene om omsorgen. Men avtalen var at det bare skulle gjelde i en overgangsperiode mens vi bodde sammen alle tre, sier hun i dag.

Prøvde å anmelde.

Men papirene skulle snart få en helt annen betydning. Da Thomas var ti måneder, ville Adrian ta ham med til Balkan for å vise ham frem til familien. Anne var innom tanken på at det kunne bli problemer, men skjøv det fra seg. Adrian hadde jo jobb i Norge, han hadde hus og oppholdstillatelse, og han signaliserte på alle måter at målet hans var å komme seg ut av det krigsherjede området. Hvorfor skulle han da kidnappe sønnen deres? Så hun lot ham dra. Det ble starten på et 14 måneders mareritt.– En kveld ringte han. Han sa at sønnen vår skulle bo der nede. At han ville få det bra der.Anne blir stille, spoler mentalt gjennom minnene. Snart kom Adrian tilbake til Norge, uten sønnen. Thomas ble boende hos Adrians slektninger på Balkan. Anne kontaktet umiddelbart advokat for å få en midlertidig avgjørelse på at sønnen skulle hjem til Norge.– Dagen etter dro jeg på politistasjonen for å anmelde ham. Men de ville ikke snakke med meg.Anne sukker. Mannen bak skranken kalte bortføringen av sønnen hennes «bare en familiesak». Anne gikk gråtende ut igjen. Vel hjemme ringte hun Justisdepartementet, familie, venner. Hun søkte på nettet etter informasjon. Etter noen dager fikk hun bekreftet fra departementet at det eksmannen hadde gjort, var ulovlig. Og at hun tenkte helt riktig; for å sette i gang en prosess trengtes en anmeldelse om barnebortføring på den lokale politistasjonen. Anne tørket tårene og dro tilbake til stasjonen. På nytt ble det bomtur. «Ingenting å anmelde – du vet jo hvor ungen er,» sa mannen bak skranken, en annen denne gang. Da hun kom for tredje gang en uke senere, fikk hun beskjed om å komme tilbake om 14 dager. Det var ingen som hadde kapasitet til å se på saken ennå uansett.– Det gikk mange måneder før jeg fikk anmeldt saken. Det ble stadig mer nedverdigende. Jeg fikk ikke komme forbi skranken engang, jeg sto der og gråt etter barnet mitt mens alle som var inne for å rapportere sykkeltyverier, sto rundt og hørte på.

– En skam.

– Dette rammer de aller fleste som får barna sine bortført. Det er en skam, smeller det fra Kjell Schevig. Han leder nettverket Bortført, der foreldre med bortførte barn får hjelp og støtte i kampen. Ifølge Schevig er det svært mange som ikke lykkes med politianmeldelse av de ulovlige bortføringene. Selv måtte han kjempe i et helt år før bortføringen av datteren Caroline til Tyskland i det hele tatt ble registrert .– Folk flest stoler jo på myndighetene. De gjør som myndighetene sier. De venter, håper og tror at den norske staten skal ordne opp. Ofte tar det flere år før de skjønner at norske myndigheter hverken har vilje eller handlekraft til å få barna deres hjem igjen. Det er forhåpningene som tar knekken på dem. Etter år med skuffelser er de både skakkjørte økonomisk og psykisk utmattet, og har ikke lenger råd til å leie inn profesjonell hjelp som kan hente barna hjem igjen, sier Schevig. Han har denne høsten tatt initiativet til et nytt fond. Bortført-fondet gir økonomisk støtte til foreldre med bortførte barn. Støtten gis for å sette foreldrene som Anne i stand til å leie inn hjelp fra private selskaper som ABP World Group. – Jeg synes det er trist at dette er nødvendig. Disse sakene kunne ha vært løst av myndighetene, mener Schevig.

Ikke imot aksjoner.

Hos Justisdepartementet har ikke statssekretær Astri Aas-Hansen noen direkte innvendinger mot at foreldre leier inn hjelp fra private selskaper for å hente hjem barna sine.– Vi er glad for alle saker som løser seg, og det er opp til den enkelte å avgjøre hvem som skal involveres, sier hun. Aas-Hansen understreker imidlertid at norske myndigheter ikke stiller seg bak ulovlige aksjoner i andre land.– Hvorfor kan ikke norske myndigheter løse saker som dette på egen hånd?– Norske myndigheter bruker de offentlige kanaler som er til rådighet i det internasjonale samfunn for å løse disse sakene. I endel saker kan det ta lang tid, og i noen saker ser vi manglende vilje hos andre lands myndigheter til å etterleve konvensjonen og få til løsninger, innrømmer Aas-Hansen. Hun kan ikke kommentere enkeltsaker, men sier generelt at politiet skal motta anmeldelser i bortføringssaker som i andre saker. Politidirektoratet selv sier at de fokuserer sterkt på barnebortføringssaker, og jobber med problemet i forskjellige kanaler. Direktoratet understreker imidlertid at dette ofte er vanskelige saker for politiet, fordi barnet som regel er sammen med en omsorgssperson.Annes historie er likevel en av dem som endte godt. I sommer lokaliserte ABP World Group sønnen i en liten by på Balkan. Gjennom firmaet leide Anne inn to menn til å overvåke sønnen sin. I fire uker ble Adrian og Thomas konstant overvåket, for å sikre at de ikke flyttet. Imens hadde Martin Waage i ABP møter på ambassaden, hos det lokale politiet og hos Justisdepartementet. I september ga en lokal rett Anne foreldreretten til den lille gutten. Fire dager senere hentet hun ham på flyplassen.

Doper ned barn.

Da hadde han altså glemt moren. Det er en av årsakene til at både Bortført-nettverket og Martin Waage understreker at tiden er en viktig faktor i barnebortføringssaker. De færreste kan leve i årevis med diplomatisk tautrekking. Når et barn allerede har bodd et år eller to i utlandet, er det vanskeligere å få lokale myndigheter til å sende det hjem igjen selv om bortføringen var ulovlig i utgangspunktet – for da vil hjemsendelsen være traumatisk for barnet. For også eldre barn glemmer – eller venner seg til sin nye tilværelse. Martin Waage har flere ganger vært i situasjoner der barnet slett ikke ville være med sine redningsmenn.– Du kan tenke deg en syvåring som er påvirket av faren gjennom to år. Etter så lang tid snakker barnet kanskje mer russisk enn norsk. Et sånt barn blir ikke frivillig med oss.– Hva gjør dere da?– Vi må roe ned barnet.– Roe ned? Medisinsk, mener du?– Det er dessverre nødvendig i en del tilfeller.Det var heldigvis ikke nødvendig i Annes tilfelle. Hun har brukt de siste to månedene til å bli kjent med sønnen sin på nytt. Nylig tilkjente tingretten henne eneansvaret for sønnen. Faren har ikke lenger foreldreansvar, bare rett til samvær seks timer hver tredje helg – under profesjonelt tilsyn. Retten la vekt på at hjemføringen kan beskrives som «dramatisk» og at bortføringen hadde gitt Thomas «alvorlige traumer» som fortsatt preger ham i dag.– Men nå går det mye bedre, mener Anne. – Vi har vært sammen hvert eneste minutt i to måneder. Han er fortsatt skeptisk til nye mennesker, men han er trygg på meg. Og så er han så flink! Stemmen blir et øyeblikk tykk av morsstolthet.– Han har lært seg så mange norske ord at du vil ikke tro det! Alle slags husdyr, middag og nese og armer og ben og mye annet!Anne sukker fornøyd. A-magasinet kan ikke si hvor hun bor, ikke beskrive gaten eller huset. Adrian bor fortsatt i Norge, og Anne er livredd for en gjentagelse av de 14 månedene sønnen var borte fra henne. Hun har flyttet til en ny landsdel, mange mil unna eksmannen. Hun og Thomas lever på hemmelig adresse og med hemmelig telefonnummer. Bare de aller nærmeste vet hvor de oppholder seg.– Jeg slipper ham ikke av syne igjen. Jeg tar ikke sjansen, smiler hun. Til tross for lykken kjenner kroppen hennes fortsatt påkjenningene. Anne er ennå ikke klar for å begynne å jobbe igjen etter sykmeldingene.– Og etter hvert må jeg kanskje ta ulønnet permisjon, for jeg tør ikke sende ham i barnehage ennå. Akkurat nå er ingenting viktigere enn at vi er sammen. Han har traumer som skal bearbeides, jeg har en sorg jeg må bli ferdig med. Og så må vi bli ordentlig kjent igjen.

Kilde: Bortført.no / Nyheter

Da Evas sønn ble bortført nektet politiet å motta anmeldelsen. Hun fikk ingen hjelp. Verdifull tid gikk tapt og hun bestemte seg for å leie inn eksperthjelp fra ABP World Group.

Gutten hadde blitt bortført til Mitrovica i Kosovo av barnefar og Eva ønsket hjelp med å lokalisere og bringe ham hjem.

Det ble sendt et 3 manns team ifra ABP til Kosovo. Byrået har kontaktnettverk i de fleste land i verden, og det gjelder også Balkan. De har og taktiske team som ved behov kan hente ut barnet fysisk fra bortførers oppholdssted.

Huset der barnet befant seg ble lokalisert, samt møter med lokale maktpersoner med beslutningsansvar ble avholdt, slik som politisjefer, ministre, Department of Justice i Pristina med flere.

Martin Waage fra ABP hadde via kontakter ordnet seg med en høyerestående polititjenestemann som guide og “døråpner”. Ambassadøren, Sverre Johan Kvaale, og hans medarbeidere forklarte om hva de kunne assistere med og hva som var deres begrensninger, men påpekte at de var mer enn velvillige til å gjøre hva som kunne gjøres fra deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Evas sønn ble returnert to måneder etter at Waage hadde fått oppdraget. Saken løste seg med fredlige midler.

Hvert år blir om lag 50 norske barn bortført til utlandet. Myndighetene viser liten vilje og handlekraft til å få returnert norske barn. Norske myndigheter klarer ikke å få til samme resultat som Martin Waage fra ABP – ganske enkelt fordi de ikke prioriterer disse barna.

Vi ser gang på gang at myndighetene gir foreldre urealistiske forventninger om sjansene til å få tilbake barna med rettslige midler. Foreldre henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Vi ønsker å gjøre noe aktivt slik at flere bortførte barn returneres til Norge og at det blir mindre attraktivt å bortføre norske barn.

Bortført-fondet skal gjøre foreldre i stand til å kjøpe inn tjenester fra spesialister i sikkerhetsoppdrag, som skal lokalisere og tilbakeføre bortførte barn til Norge.

Vil du hjelpe? Besøk Bortført.no

It’s all about collaboration at UD these days.  One only need to flip through the pages of the University of Delaware Research magazine to feel the inter-disciplinary love on campus.

While the UD Alumni Relations Blog is all about playing nice and working together, we’ve gotta admit that the latest collaborative effort on campus is an odd couple.

The departments of Theatre and Physical Therapy and the School of Nursing have joined forces with theatre students acting as patients with a particular condition giving the health sciences students the opportunity to study real patients over a period of time and then enact their healthcare skills in a real situation with real people.

Although the University claims that this type of partnership is one of the first of its kind, the UD Alumni Relations Blog that we’ve seen this one before.

Playing sick: Theatre ‘patients’ tended by Health Sciences students [udel.edu/udaily]
University of Delaware Research [udel.edu/researchmagazine]
Seinfeld Episode 172 – The Burning 2/3 [youtube.com]

A short but very succinct description of the Lisbon Treaty and what it really means for the common people.

And the background of the new EU foreign minister (the High Representative for Foreign Affairs). Here main qualification seems to have been here lack of diplomatic experience. And that she is a Labor Baroness (she worked with business to abolish inequality), and has never held an elected office before. As the Gerald Warner so aptly point out: “this serial appointee is custom-made for high EU office”.

As Peter Ludlow, the European Strategy Forum, a Brussels think-tank put it: “She would be a first rate disaster”.

Or as a French official said: “She has little experience and is a bizarre choice”.

But they always complain don’t they.

And as Andrew Duff, a Liberal Democrat MEP, described her “reassuringly dull.”

European people – You have been forewarned.

Se my post about EEAS:

Den svenska utrikesförvaltningens död

Se also my other post on the Lisbon Treaty:

EU – The inner game and the Corruption that Cost £684 931,5 per hour EVERY hour EVERY day EVERY year. And is increasing

EU – The aim of this treaty is to be unreadable and unclear AND it can not be understood by ordinary citizens

Articles here:

http://www.telegraph.co.uk/comment/columnists/danielhannan/6608253/A-President-of-Europe-When-did-we-ask-for-that.html

“A President of Europe? When did we ask for that?

One thing is clear about the new EU president, who will be named at a private dinner in Brussels: whoever it is, you won’t have had any say, says Daniel Hannan.

By Daniel Hannan

Published: 5:53PM GMT 19 Nov 2009

Who will it be? Who will emerge as the President of Europe, le plus grand de tous les fromages, the man who gets to snap his fingers and drawl “Yo, Obama”?

One thing is clear: whoever it is, you won’t have had any say. Barack Obama got to be president of 300 million Americans after an exhaustive, and exhausting, series of primaries and ballots lasting over a year. By the end of that campaign, Americans knew exactly what they were getting. The man who will be president of 500 million Europeans, by contrast, will be selected at a private dinner in Brussels tonight.

In true EU style, the dinner will involve a lot of horse trading. Other jobs are in the frame, notably that of EU foreign minister. Balances must be struck: if one position goes to a large country, another will go to a small country. If Western Europe gets one prize, Eastern Europe will want another. If a Christian Democrat wins one plum, a Socialist can expect another.

And they are plums: quite apart from a largely tax-free salary of nearly quarter of a million pounds, you get 20 staff, a housing allowance, an entertainment allowance, a driver and a lifelong pension. No wonder that old freebiemeister Tony Blair was so interested – even if he is now out of the race.

In a sense, though, who gets the job matters less than the fact of its existence. When did you vote to create a President of Europe? When did you vote to give the EU a foreign minister, overseas embassies, a diplomatic corps? When did you vote to set up a pan-European system of criminal justice, complete with a European Public Prosecutor? All these things proposals are in the Lisbon Treaty, which comes into effect a week on Tuesday. Yet, despite the fact that all three British parties promised us a referendum on the treaty, we never got one.

How appropriate: an undemocratic appointment to an undemocratic post created by an undemocratic treaty.”

 Herman Van Rompuy and Baroness Ashton land top EU jobs

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/eu/6609229/Herman-Van-Rompuy-and-Baroness-Ashton-land-top-EU-jobs.html

“ The little-known Belgian federalist and the Labour peer who has never held elected office were selected at a meeting in Brussels.

EU leaders chose the Belgian prime minister as the first President of the European Council. Britain’s European Trade Commissioner was made the High Representative for Foreign Affairs.

The surprise combination emerged after Gordon Brown ended Tony Blair’s hopes of becoming president, abandoning his support for his successor and proposing Baroness Ashton for the foreign job instead.

The Prime Minister’s switch surprised European leaders, not least because of Baroness Ashton’s lack of diplomatic experience.

A former health authority chairwoman made a peer in 1999, she held a string of low-key ministerial posts until last year when she was sent to Brussels as an interim replacement for Lord Mandelson on his return to the Cabinet.

Mr Van Rompuy is a poetry-writing economist almost entirely unknown outside Belgium until he emerged as EU leaders’ choice for a president who could not possibly overshadow national leaders.

A staunch advocate of European integration, he has backed policies including a European-wide tax on all financial transactions to fund EU work.

The choice of two low-key candidates for the new posts reflected European leaders’ reluctance to transfer too much power to Brussels-based officials. Originally, the two jobs created by the Lisbon Treaty were intended to give the EU strong and unified voice in global affairs.

But Baroness Ashton’s lack of experience on the diplomatic stage was criticised last night. “She would be a first rate disaster,” said Peter Ludlow, of the European Strategy Forum, a Brussels think-tank.

Andrew Duff, a Liberal Democrat MEP, described the peer as “reassuringly dull.”

French diplomatic sources questioned Britain’s seriousness over proposing Baroness Ashton for Europe’s most senior foreign affairs post.

“We think it is a British trick to point at Ashton while really preparing the ground for someone or something else,” said a French official. “She has little experience and is a bizarre choice. It would be a sign that European diplomacy is downgraded to an economic policy post.”

British sources defended the nomination of Baroness Ashton, a Labour peer who has no formal diplomatic experience and has never won elected office. “She is regarded by other European leaders as a very strong candidate,” said Mr Brown’s spokesman.

Another UK source said that by proposing her for the job, Mr Brown was ensuring the high representative could not be considered Europe’s foreign minister. The source said: “This means the job is not a foreign minister job, it’s a job of co-ordinating policies among 27 members.”

Mr Brown had publicly campaigned for Mr Blair to take the presidency, but switched positions after European socialist leaders made clear they would not support the former premier.

“As it became clear that the chances of a Blair presidency were declining, the Prime Minister made a decisive intervention and nominated Baroness Ashton,” Downing Street said.

But the demise of Mr Blair’s candidacy threatened to unleash some of the bitterness that marked his relationship with Mr Brown when the two men were in Government together.

Many diplomats in Brussels think that Mr Brown had not done everything he could to advance Mr Blair’s cause, considering the Prime Minister’s backing for his predecessor as half-hearted at best.

Anthony Seldon, Mr Blair’s biographer, said Mr Blair was “disappointed” by what he saw as a lack of support for his candidacy in Britain.

The former Prime Minister has been left deeply “disappointed that many of his friends in Europe, and a number of fellow countrymen, didn’t do more for his cause,” according to Dr Seldon.

A source close to Mr Brown insisted that he did everything he could for his predecessor. “There is no question of being half-hearted,” the source said.

But one British Government source expressed irritation that Mr Blair persistently refused to declare himself a candidate for the post, apparently insisting that he would not seek the job but would accept it if it was offered to him.

The source said: “If Tony had bothered to campaign, he might have had it, but he wouldn’t lower himself so we had to do it all for him.”

The end of Mr Blair’s presidential bid was major boost for Mr Van Rompuy. Before the dinner, his other main rival for the presidency, Jan Peter Balkenende, the Dutch Prime Minister, pulled out of the race and publicly declared “I’m not a candidate”. The decision was made last night over a dinner of wild mushrooms, spiced sea bass and chocolate fondant.”

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/eu/6613112/Baroness-Ashton-ticks-all-the-right-EU-boxes.html

Baroness Ashton ticks all the right EU boxes

Just because you have never heard of her, that does not mean that Baroness Ashton, the new EU foreign minister, is negligible, says Gerald Warner.

Published: 9:44AM GMT 20 Nov 2009

Bang go the reputations of Metternich and Talleyrand. European diplomacy has a dynamic new exponent and it is none other than Baroness Ashton of Upholland (not, apparently, a derogatory remark made about the Netherlands No voters in their Lisbon Treaty referendum), the newly anointed High Representative for Foreign Affairs of the European Union.

And, wow, does this lady tick all the boxes. Just because you have never heard of her, that does not mean she is negligible. Hers is a CV to die for. Her first political office was as vice-chairman of the Campaign for Nuclear Disarmament; now she is in charge of European security policy. As Director of Business in the Community she worked with business to abolish inequality (that is why she is a baroness, unlike less equal people). From there she rose to global realpolitik, chairing Hertfordshire Health Authority, not to mention the board of governors of her children’s school.

After that, her career went stratospheric as she became successively Vice President of the National Council for One Parent Families (an iconic post, that), Leader of the House of Lords (thus successfully abolishing at least her own inequality) and UK European Commissioner in succession to the Grand Duke Mandy. She was also voted Politician of the Year by Stonewall, thus reinforcing her PC credentials. Now comes the final apotheosis, as successor to Richelieu, Bonaparte and Bismarck in shaping the destinies of Europe.

What’s not to like? From a Eurofederalist, right-on, PC, anti-Little Englander point of view? But the more discerning observers will already have noted the Baroness’s supreme qualification for Europower and endorsement by the elite: she is totally untainted by any experience of democratic election at any stage in her career – unless you are small-minded enough to count her coronation by EU leaders as a momentary brush with a miniscule ballot box. Horses for courses: this serial appointee is custom-made for high EU office.

Jeg har tidligere skrevet om medienes dekning av Kongo-rettsaken og ikke minst dekningen av den syke tiltalte Tjostolv Molands situasjon. Jeg skal la det ligge i dette innlegget for bare å få ut litt frustrasjon over rettsvesenet i Kongo. Min sjef i Menneskeverd har vokst opp i Kongo, og jeg har hørt mange tragiske, og noen festlige, historier derfra.

Men når man hører om måten rettsaken mot Moland og French blir drevet så blir jeg sykt oppgitt. Det er jo bare tull. Staten Norge kreves for fantasimilliarder som mest av alt likner på leken “tenk på et tall” mens bevisene for Norges aktive deltakelse i “å destabilisere Kongo” er at en pinsemenighet har gitt støtte til enken(meget bra gjort) og at disse to eventyrerne har en bakgrunn fra forsvaret. Et bilde av en pasifistisk drammenser var også et viktig bevis.

Disse må ikke glemmes. Ingen, jeg gjentar, ingen, vet om de er skyldige i drap, men de fortjener en rettferdig rettsak, og det får de ikke. Jeg forventer at Norge og UD gjør alt de kan for å redde dem unna galgen.

Men jeg håper også at vi husker på at Afrika er så mye, mye mer enn bare et lite fungerende kongolesisk rettsvesen. Det er et fantastisk kontinent, med en tragisk historie. Jeg er av de som ønsker å øke bistanden til denne delen av verden, for det er så mange som lider.

Jeg håper rettsaken viser nordmenn hvilket forferdelig rettsvesen kongoleserne lever under hver dag – og at det gir lyst til å hjelpe.

I dag ble det klart at kongolesiske myndigheter krever hele 4,5 milliarder kroner fra den norske stat for påstått spionasje fra nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French.

Regjeringsadvokaten Justin Molima fremmet erstatningskravet på 800 millioner amerikanske dollar, omkring 4,5 milliarder norske kroner. Det vil si omtrent tusen kroner per nordmann.

Jeg sitter her og rister på hodet. Hva er dette for galskap og hvor er logikken? Dette er jo så ulogisk at halvparten hadde vært nok. Jonas Gahr Støre har tidligere sagt klart ifra om at dette er ikke en sak mellom staten Norge og Kongo, men det virker som om de ikke vil høre. Norge er ikke part i denne saken og den norske stat kan heller ikke holdes erstatningsansvarlig for handlinger begått av nordmenn i utlandet. Er det fordi de vet at Norge er et rikt land og at det da kan være penger å hente? Da kan man også begynne å spinne tanken videre og lage seg noen teorier. Var dette planlagt hele tiden? Var det meningen at Moland og French skulle bli satt der de er i dag. Har et menneske blitt ofret for penger, lettjente penger. Jeg bare spør? Hvorfor ikke kaste ballen videre!

Norge ble i første rettsinstans pålagt å betale én dollar for hver innbygger i Kongo.

- Dette landet som har blitt utnyttet og lidd så lenge, fortjener mye mer, for disse to sin spionasje, sa regjeringsadvokaten.

Mener de at Moland og French har skylden for alt vondt som har skjedd i Kongo? Eller er det kanskje på tide at styret i landet går litt i seg selv.

- Norge må dømmes sammen med Moland og French, sa bistandsadvokat John Akombo i retten.

Kravene fra de etterlatte beløper seg foreløpig på over 100 millioner norske kroner. Bistandsadvokat Alauwa konkretiserte kravet fra enken til én million dollar i erstatning, og ikke 30.000 USD som hun ble tilkjent i første rettsrunde. Én million dollar tilsvarer 5.643.300 kroner med dagens kurs.

Her ikke saken å dømme de tiltalte, men å “grabbe” til seg så my penger som mulig.

Hva med å regne ut hva mannen ville tjene i løpet av et år og gange det med regnet levetid? Det ville være mer realistisk, samtidig som det ville vise at det faktisk er den avdøde som er savnet og at det ikke bare er penger som står i sentrum. Den døde er forsvunnet i store dollartegn.

- Bistandsadvokaten mener at onkelen til den drepte Amisi Tchomba skal ha 1.000.000 USD i erstatning fremfor 10.000 USD som han fikk i første rettsrunde.

-Kasongos mor krever også 1.000.000 USD.

-Stefars familie krever også fem millioner USD.

-Eieren av bilen krever 30.000 USD i erstatning fra French og Moland.

Dette er en trist sak. Trist for den avdøde, trist for Moland og French, trist for alle de pårørende i saken. Men det som skremmer meg mest er at personen denne saken dreier seg om er gjort om til en stor sekk med penger.

Den svenska utrikesförvaltningen (UD) är nu i praktiken “död” och begravd när nu Lissabonfördraget officiellt snart börjar gälla.

Den utveckling som tog sin början med Göran Perssons styre (1996-2006) där han med hjälp av Nuder och Danielsson plus statsrådsberedningen, AKTIVT arbetade för att degradera och sätta UD på ”plats”.  Allt för att göra UD till ett lydigt departement bland andra i regeringskansliet styrd av förvaltnings avdelningen.

Han ville bli av med alla dessa självständiga och kompetenta statstjänstemän/kvinnor som var ett hinder för den totala politisering av hela regeringskansliet som var hans strävan.

Den där gamla statsvetenskapliga modellen där regeringskansliet består av självständiga statstjänstemän som utför sina arbeten professionellt och utan partipolitiska bindningar, och några politiskt tillsatta personer i nyckelställning, är sedan läge död och begraven.

Hela regeringskansliet är nu i grunden GENOMPOLITISERAT NER TILL LÄGSTA NIVÅ.

Och den nuvarande borgerliga regeringen tog över detta utan att ändra något och har bara FORTSATT på denna linje.

Jag har alltid bedömt mina chefer (utrikesministrar) efter två mallar – dels hur de faktiskt sköter utrikespolitiken och dels hur de sköter departementet/myndigheten UD/UM

Och det är bara tyvärr att konstatera att Carl Bildt vad det gäller den senare frågan ÄR TOTALT OINTRESSERAD AV och har noll koll på vad som faktiskt händer på departementet och med dess personal.

Ej heller är han visat något som helst intresse för de kraftigt försämrade arbetsvillkoren, både ute och hemma. Och vi pratar här om allt från arbetsmiljö, godtycke i tjänstetillsättningar, extremt hård arbetsbelastning, urusel lön utom för chefernas gunstlingar etc. etc.

Som ett litet ex. kan tas de nya utlandsvillkoren UVA (som röstades igenom under den förra regeringen), som innebär att de utsända på våra ambassader, delegationer och konsulat FÖRLORAR mellan 7.000-25.000 kr I MÅNADEN NETTO i 91 % fallen.

Och vi pratar här OM DE FAKTISKA KOSTNADERNA för individen som det innebär att vara stationerad utomlands, och inte om någon tjusig representation under ”kristallkronorna”. 

Vilken annan arbetsgrupp skulle snällt finna sig i sådana försämringar? Om det vore ett privat företag så skulle LO slå på trummorna och ryta att detta var oacceptabelt och gå ut i strejk.  Men nu gäller det ju bara de tjänstemän som skall värna Sverige och vara vår spjutspetts utomlands så då är det tydligen inte så viktigt.

Med de nya villkoren så behandlas vi som den fattige kusinen från landet. Och vi behöver bara jämföra oss med våra nodiska granländer för att inse på vilken absolut bottennivå vi NU ligger.

För att nu inte tala om vi jämför oss med våra kollegor som jobbar åt svenska eller internationella företag utomlands.

Eller hemska tanke, om vi jämför oss med FN, EU och  det nya EEAS, IMF etc.

Men här kommer det fina i kråksången – UD anställda anses nämligen ”så värdefulla” att VI FÅR INTE STREJKA

Så här skrev jag för 2 ÅR SEDAN I mitt inlägg UD/RK: s lönepolitik:

”Föga anade man då vad som komma skulle. Jo, nog blev det individuell lönesättning alltid! Dvs. chefens gunstlingar och favoriter stack iväg som en raket vad det gäller löneutvecklingen. Däremot kärnan av duktiga medarbetare, framför allt sådana med lång erfarenhet och stor kompetens, och som alltid (dumt nog som det har visat sig) har ställt upp då det har behövts av en eller annan anledning.

Det är denna kärna av medarbetare som är ryggraden i all verksamhet i varje departement. De kan ”hantverket” utan och innan, lagar etc. och de är en grundförutsättning för den offentliga verksamhetens oförvitlighet. Kort sagt Sveriges fortlevnad som rättsstat.

Det är dessa personer som arbetsgivaren valt att inte belöna i den individuella lönesättningen förlovade land. Trofast förvisad om att de ändå lojalt kommet att ställa upp och därför behöver de inte ”belönas”.

Som lite kuriosa: I USA så finns det en federal etisk kod som gäller för alla statstjänstemän. Koden inleds med föreskriften, att ”Varje offentligt anställd skall sätta lojaliteten mot de högsta moraliska principer och landet före lojaliteten mot personer, parti eller myndigheter”. Någon motsvarande kod finns inte i Sverige. Utan här har det förutsatts, av hävd och gammal vana, att det är så statstjänstemän skall fungera. Det är med andra ord dessa kärnmedarbetare vi talar om och som utgör garanten för att det verkligen blir så.”

”Vi anses ju gubevars vara SÅ viktiga att vi har strejkförbud. Det märkliga är ju bara att om vi anses SÅ viktiga för samhällets funktion och överlevnad att vi måste ha strejkförbud (vi är en av de få yrkesgrupper som har det), varför har detta då inte synts eller markerats genom t.ex. våra löner och övriga arbetsvillkor??

Hittills har jag aldrig fått något bra svar av vår käre arbetsgivare, vare sig lokalt eller centralt.

Så ser situationen ut på det Utrikesdepartement som sägs utgöra en så viktig del av vårt värn av Sverige och våra relationer med omvärlden.”

Och situationen har bara blivit värre sedan dess.

Ex. det nya sjukvårdsförsäkringen utomlands, som mycket brådstörtat infördes utan förvarning den 27 april i år och skulle börja gälla den 1 maj. DVS. 3 DAGARS FÖRVARNING FÖR ETT HELT NYTT SJUKVÅRDS FÖRSÄKRINGSSYSTEM, där personalen kan få ligga ute med mycket stora sjukvårdskostnader innan de får ersättning.

Undrar hur svenska folket skulle reagera om reageringen plötsligt beslöt att slopa försäkringskassan och hela sjukvårdssystemet och införa ett helt nytt system 3 dagar senare? Och där man får betala sjukvårdskostnaderna direkt och kontant för att först LÅNGT senare få ersättning.

En vanlig svensk familj, där den ena partnern jobbar åt UD utomlands förutsätts alltså att ha en stor kontant buffert för att betala sina sjukvårdskostnader.

Intressant grepp av ”välfärdslandet” Sverige.  Vi är i praktiken tillbaks till det gamla ”feodala” UD där bara adel och rika borgare kunde jobba eftersom man inte fick någon riktig lön utan det var äran att få jobba där som räknades. Och man förväntades leva på sina tillgångar.

(Vid första världskrigets slut så var ca 50% av UD personal adliga, strax före andra världskriget var siffran omkring 30%).

Skillnaden numera är att det är en POLITISK adel som sitter på alla stolar samtidigt.

Och det här är inget ”gnäll” från champagnepimplande stroppar utan en beskrivning av TOTALT ORIMLIGA ARBETSVILLKOR för duktiga och kompetenta människor med familjer som valt att tjänstgöra i UD för att främja och ta till vara Sveriges intressen.

Och jodå, det finns inkompetenta personer på UD också, liksom över allt annars i Sverige.  Både på ”höga” och ”låga” positioner. Och där dessa personer har bidragit till denna förvrängda bild som råder om UD och arbetsvillkoren där. Vilket har fått till följd att mycket allvarlig kritik av arbetsmiljö och arbetsvillkor kan lätt avfärdas som ”tjafs” och ”gnäll” från privilegierade personer.

Och ingenting kan vara längre från sanningen. För att det finns några pellejönsar så skall inte en hel yrkeskår drabbas av fördomar och förakt.  Och där absurda arbetsvillkor och förhållanden (sett med vanliga svenska ögon) kan negligeras i trygg förevisning om att INGEN bryr sig.

Som någon så träffsäkert skrev: ”Bildt ägnar ingen uppmärksamhet åt den förvaltning, utrikesdepartementet, han är chef för. UD har istället blivit utrikesministern rundningsmärke”.

Jo, det finns faktiskt en person som har varit värre om någon undrar – Ola Ullsten (1979-82). Han var TOTALT ointresserad av ALLT som hade med departementet och den faktiska skötseln av myndigheten att göra och med ALLA dessa människor som arbetade där.

I EU:s nya utrikestjänst EEAS (the European External Action Service) så kommer antalet tjänster (och inflytandet) att fördelas mellan medlemsstaterna beroende delvis på fördelningsnyckeln till EU-budgeten. Sverige bidrar med ungefär 2,5-2,7% (varierar lite från år till år).

Det innebär att Sverige kan bidra med omkring 5-7 tjänstemän.

Och vilket inflytande kommer Sverige att få med dessa ca 2,6% när det finns drakar som Frankrike, Tyskland och Storbritannien som är vana att bestämma och få sin vilja igenom.

Tillkommer sedan alla halv och små drakar som Italien, Spanien, Polen etc.

Tror någon att EEAS kommer att tillvarata svenska intressen med de faktiska styrkeförhållanden som råder?

I Sveriges riksdag så måste man ha 4% för att överhuvudtaget komma in.

Kan någon nämna någon politisk församling (kommun, landsting, riksdag, partier etc.) där en grupp på ca 2,6 % har något som helst inflytande över någonting?

Än mindre har kommit in över spärrarna till dessa politiska organ?

Jag skall sluta här. Jag kunde fortsätta och ge ett otal exempel både ute och hemma på det som jag bara som hastigast har nämnt här ovan. Och mycket sorgset konstatera att den kompetenta personal och deras familjer som sägs utgöra ett första värn av Sverige (då vi numera inte har ett försvar som kan försvara Sveriges territorium), och sägs vara så viktiga för våra relationer och utrikeshandel, i många fall behandlas som skit.

Eller för att citera socialdemokraternas motion 2009/10:U340

”anför Socialdemokraterna att Sveriges representation utomlands är en viktig fråga för vår utrikes-, bistånds- och näringspolitik. Sverige måste ha en väl rustad utrikesförvaltning både på Utrikesdepartementet i Stockholm och på plats ute i världen för att kunna förstå politiska, ekonomiska och kulturella trender och för att kunna upprätthålla relationer som ligger till grund för samarbete på en mängd viktiga områden.”

http://www.riksdagen.se/webbnav/?nid=3324&doktyp=yttr&dok_id=GX05UU1y&rm=2009/10&bet=UU1y

Så näpet då att det var just sossarna som genomdrivit slaktandet av UD och försämringen av alla villkor främst på utlandssidan.

Hyckleri någon? Och förakt för hårt arbetande tjänstemän med familjer och deras levnadsvillkor under ofta svåra förhållanden utomlands.

Se även mina inlägg:

UD/RK: s lönepolitik

Sverige talar om för Världen hur den borde styras

Så här skriver några tidningar om det hela:

Nya utrikeschefen i EU får stor makt

http://www.dn.se/fordjupning/europa2009/nya-utrikeschefen-i-eu-far-stor-makt-1.982833

”Och dokumentet som DN tagit del av visar att den nya chefen för EU:s gemensamma utrikes- och säkerhetspolitik blir en tung och självständig maktspelare i Bryssel som styr över sin egen budget och sin egen personal.

Utrikestjänsten ”ska vara en avdelning av sui generis-karaktär (unik till sin karaktär), skild från kommissionen och rådssekretariatet. Den bör ha autonomi när det gäller sin administrativa budget och sin personalhantering”, heter det i dokumentet.

Varken EU-kommissionen eller EU-parlamentet får inflytande över denna nya maktbastion.”

Redesigning foreign policy

http://www.europeanvoice.com/article/imported/redesigning-foreign-policy/66221.aspx

“The Lisbon treaty will change the way the EU conducts its foreign policy, both on the top level and on the ground.

The Treaty of Lisbon will reshape the European Union’s institutional architecture for foreign policy from top to bottom. The top – a new-styled high representative for foreign affairs and security policy – is well-defined in the treaty. It is far better defined than the other senior position that the treaty creates, a president of the European Council.

The bottom – a new European diplomatic corps – is left in large part up to the new foreign policy chief, who early in his tenure is to propose to member states the details of its role and functioning.  Increased authority The Lisbon treaty hands the new high representative considerable authority. It adds the function of vice-president of the European Commission in charge of external relations to the existing portfolio of the current high representative, Javier Solana, who oversees the Common Foreign and Security Policy (CFSP) from the Council of Ministers secretariat.

He – or she – will also chair the monthly meetings of member states’ foreign ministers, replacing the foreign minister of the country holding the EU’s rotating presidency, the current arrangement.

Through this personal union of functions that are currently split between the European Commission and the Council of Ministers, the treaty aims to overcome some of the debilitating divisions between the two institutions that have hampered the EU’s foreign policy in past years. The development of the CFSP over the past ten years has outpaced the growth of co-ordination mechanisms in Brussels, although conditions on the ground often look less grim thanks to ad-hoc arrangements. The same applies to the EU’s military and civilian missions (13 at present, compared with none in 2002).

Double-hatting

The ‘double-hatting’ of the new high representative, which anchors the function both in the Commission and the Council of Ministers, is designed to address a problem that became evident years ago – a lack of strategic coherence between foreign policies driven by the Commission and by the member states.

In theory, the division between the two services is straightforward. The Commission handles routine policies towards third countries – enlargement, neighbourhood relations, trade, development assistance, humanitarian aid and so forth – while the high representative deals with security challenges, especially those that require a crisis response.

In practice, the two have frequently been at odds over who should do what, both in the field and at the policy-making level. Bernard Kouchner, France’s foreign minister, restated the problem before the French National Assembly last week (14 October) when he told parliamentarians that the EU’s activities in Afghanistan were “too dispersed between the Commission, the EU’s special representative and member states”. This, Kouchner said, prevented the EU from exercising its political leadership. “The Treaty of Lisbon,” he concluded, “will help us take our rightful place.”

Autonomous external service

At the local level, trial-runs of double-hatting have been undertaken in Macedonia and towards the African Union. These pilot projects are perhaps best seen as a precursor of the Lisbon treaty’s other main innovation in foreign policy – the European External Action Service (EEAS). The new service, which is to be set up as a body with autonomy from both the Council and the Commission, is to “assist” the high representative in fulfilling his mandate, according to the treaty, and is to draw its staff from member states, the Council and Commission. The main outlines of the EEAS are currently being debated. Its scope, status, financing and staffing are all up for negotiation because of the Lisbon treaty’s vagueness. The travails of ratifying the treaty led to an unhelpful secrecy about anything to do with the EEAS – policymakers in Brussels did not want to be perceived as taking ratification of the treaty for granted, for fear of alienating those in Ireland who were yet to vote in a second referendum.

After the Irish ‘Yes’ vote, some of this secrecy has now been lifted and the EU is now trying to make up for lost time and get the EEAS up and running. But the sense of haste and improvisation is less than ideal for laying the foundations of the EU’s new foreign policy. “

Smoothing the road from Nice to Lisbon

http://www.europeanvoice.com/article/imported/smoothing-the-road-from-nice-to-lisbon/66393.aspx

“Foreign policy

Member states’ security ambassadors, who meet in the Political and Security Committee (PSC), will meet under the chairmanship of a representative of the foreign policy chief, that is, a senior official of the European External Action Service (EEAS), the EU’s diplomat corps established under Lisbon.

The remit of the EEAS, whose exact set-up will be proposed by the high representative within a month of taking office and endorsed by EU leaders by next April, appears to have determined member states’ agreement, reached last month, on who should be in charge of which working groups. Nearly 40 working groups in the field of external relations prepare the Council’s work.

Member states have agreed that working groups in the field of trade and development will continue to be chaired by the EU’s rotating presidency, together with a few other groups including those on terrorism, international law and consular affairs.

By contrast, working groups on geographic areas, on most thematic areas such as non-proliferation or human rights, and on matters of security and defence will be chaired by an EEAS official representing the foreign policy chief. Even this second group of working parties, however, will continue to be chaired by the rotating presidency for a transition period – yet to be determined – of either six or 12 months.

The rules of procedure of the Council of Ministers will need to be adapted to reflect these changes.”

Se även

http://www.dn.se/fordjupning/europa2009/tva-nya-viktiga-poster-i-bryssel-1.982831

http://europaportalen.se/print_page.php?compID=1&newsID=45647&page=18001&preview=article&print=true&more=2

Se även mina inlägg om Lissabonfördraget:

EU – The inner game and the Corruption that Cost £684 931,5 per hour EVERY hour EVERY day EVERY year. And is increasing

EU – The aim of this treaty is to be unreadable and unclear AND it can not be understood by ordinary citizens

EU, Lissabonfördraget och den ”NYA” övervaknings stormakten

5. november ble Pål Refsdal kidnappet i Afghanistan. Nyheten ble først kjent en uke etterpå, og etter at Refsdal var sluppet fri. Mantraet fra Utenriksdepartementet (UD) og ekkoet fra redaktørene i de store riksmediene er at økt mediedekning ville ha minimert sjansene for løslatelse. Det ble innført en medie-blackout. Men ville mediene tatt det samme hensynet i alle tilfeller?

Kidnappingsofferets markedsverdi er avhengig av medieverdien. Refsdal-saken demonstrerer hvordan synlighet brukes som pressmiddel og valuta. Gisseltakere ønsket synlighet for å flytte makt i deres favør og maksimere fortjenesten. Synlighet ble valutaen i forhandlingene mellom UD og gisseltakerne. Stor mediedekning hadde ført makt vekk fra UD og over til opinionen. Opinionen kunne krevd at UD handlet. UD oppfordret derfor til taushet for å frata gisseltakerne forhandlingsmakt. På grunn av UDs appell til aktørene på mediearenaen møtte gisseltakerne en motmakt med makt til å sette synlighet som valuta ute av spill – mediene.

Skal vi tro direktør for nyhets- og programdivisjonen i NRK, Per Arne Kalbakk, hadde det vært annerledes om det var utenriksminister Jonas Gahr Støre som ble kidnappet i Afghanistan. En kidnapping av Støre ville blitt ansett som et angrep på den norske stat. Den norske staten forhandler ikke i synlighetsvaluta. Politikerne har andre interesser å ivareta, på andre arenaer enn mediearenaen.

Hva så om det var jeg som ble kidnappet i Afghanistan? @trhauge spør på Twitter om saken hadde blitt håndtert på den samme måten om den kidnappede ikke hadde vært journalist. Ville media da holdt opplegget hemmelig?

Antakeligvis ikke, ifølge Marius Arnesen i NRK Beta: ” Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir kidnappet. Stort sett gjennomføres kun en Media-blackout når det er medlemmer av pressen involvert.” Medienes lover gjelder ikke for alle.

Maktbalanser opprettholdes i det skjulte. Håndteringen av Refsdal-kidnappingen er et godt eksempel på dette. Derfor mener vi at Pål Refsdal er ukas mediefigur – til tross for og på grunn av hans manglende tilstedeværelse i media. Inntil nå.

Ord: Anne Jahr

Spørsmålet er selvfølgelig urettferdig, men en må nesten få lov til å spørre. I VG i dag blir utenriksministeren gjengitt for å ha sagt at nordmenn som begår, det utenriksministeren selv velger å kalle «dumheter» i utlandet, mot bedre vitende selvsagt, og følgelig blir gjort avhengig av en redningsaksjon, i framtiden muligens må belage seg på å dekke UDs utgifter på å få dem ut.

Ikke overraskende faller ordene til Gahr Støre i god jord hos den noe aldrende og litt kontroversielle politimesteren i Troms, Truls Fyhn, som uttaler at folk som oppfører seg «grovt uansvarlig og uaktsomt» i utlandet, skal måtte betale for redningsaksjonene selv. Det er tilfellet med norske basehoppere i Norge, så hvorfor ikke i utlandet, resonnerer politimesteren.

Men er alle uaktsomme handlinger gjort med overlegg da? Er det rimelig at alminnelige mennesker skal måtte risikere å betale store summer for ting de ikke har forutsett skulle hende? Er det ikke nettopp derfor vi har en et offentlig Norge, som gjennom skatter og avgifter skal kunne komme nordmenn til unnsetning, når enn de måtte trenge det?

Jo, det er det selvsagt. Og utspillene fra Gahr Støre og Truls Fyhn faller for sin egen urimelighet, når de begynner å måle menneskeliv i penger.

Ifølge kommunikasjonsrådgiver Cecilie Willoch i UD har ingen nordmenn tidligere fått regning i posten etter å ha opptrådt uansvarlig, og deretter satt i gang redningsaksjoner i utlandet. Så vidt jeg kjenner til er det ikke tidligere reist krav om erstatning eller regress fra UDs side i denne type redningsaksjoner, dersom noen har opptrådt grovt uaktsomt i utlandet, sier Willoch til VG.

Og sånn burde det vel også være.

(VG, VG, TV2)

Har staten et ansvar for deg dersom du spiser for mye sukker?

Hvem har ansvaret og skal ta regningen når hoppet fra den høyeste tinden går feil, når ungdommer legger av gårde i høyfjellet i småsko og tynn dongeribukse, når bilister ikke bryr seg om veisperringer, men brøyter seg frem i dypsnøen til det ikke er mulig å komme lenger?

Da ringer vi nødtelefonen. Staten skal berge oss. Koste oss hva det koste vil, og regningen forutsetter vi det staten som skal ta.

Bør det være slik? Politimestrene tilhører dem som systematisk er kritisk til den oppfatning at samfunnets plikt til å berge oss er opplagt, ubegrenset og ubetinget.  De hevder at det er lov å være dristig, men at det dumdristige må  skje for egen regning og risiko.

Denne gang handler det om frilansjournalisten Pål Refsdal. Han tok seg inn i de farligste områdene i Afghanistan. Der ble han kidnappet, og et stort apparat i UD ble satt i sving. Til slutt ble Refsdal satt fri takket være anbefalinger fra eldrerådet i fjellandsbyen han hadde havnet i.

–Men det er noe som heter personlig ansvar. Det er noe som heter risikovurdering. Det er noe som heter forsiktighet. Det er noe som heter overveielse. Det er noe som heter aktpågivenhet, skriver utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten.

Han kritiserer  at vi roper på “Mamma stat” når vi blir blakke i Thailand, syke i USA uten forsikring eller faller ned en skrent på klatring i Mount Everest. Politimester Truls Fyhn i Troms politidistrikt er enig med utenriksredaktøren. Til NRK sier Fyhn at dersom det var slik at frilansjournalist Pål Refsdal opptrådte grovt uaktsomt, så bør staten kreve erstatning.

Det er lett å følge tankerekka til de to. Det er logisk, fornuftig, rettferdig at statens ansvar for oss er begrenset, og at vi selv må ta kostnadene når vi frivillig oppsøker det livsfarlige og havner i trøbbel. Vil vi at skattepengene våre skal brukes til helikopterberging av tullinger i Romsdalsfjellene eller til en bedre eldreomsorg?

Det er et ledende spørsmål, men hvor langt skal vi strekke resonnementet?

- Nei, du røyker. Du har ikke bare gjort det uaktsomt. Du har gjort det med overlegg. Sorry. Still deg bakerst i sykehuskøen.

- Nei forbikjøringen din var uaktsom, og du kjørte for fort. Du må betale sykehusoppholdet selv.

- Drikker du helmelk eller vodka,  spiser du sukker, sjokolade og bakeprodukter med fint hvetemel? Beklager, du vet det ikke er sunt. Vi må nok bestemt be deg gå til et privatsykehus for å få behandling for overvekt og hjertetrøbbel.

Den ene typen redningsaksjon handler om den spektakulære ulykken som skjer brått. Den andre typen er hverdagselendigheter som noen hver kan bli brakt i dersom vi ikke fullt og helt og til enhver tid følger idealenes krav til kosthold og livsstil.   

Det er vanskelig å bestemme hvilke av våre dumskaper samfunnet skal rydde opp i for oss og hvilke vi selv må bære alle omkostninger ved.

With gas prices steadily rising, fuel efficiency and alternative fuel are all the rage now, and there’s a special buzz on the UD campus about powering vehicles.

The University of Delaware is a pioneer in vehicle-to-grid (V2G) technology which allows plug-in battery operated vehicles to charge from the main power grid and to discharge their stored power to the grid based on demand.  Also UD has a hydrogen powered bus that gives off zero-emissions in its fleet of shuttle buses.

Recently, Tesla Motors CEO Elon Musk was on campus to speak about the production of Tesla’s all-electric sports car line and the need for a sustainable energy future.

But all of the above pale in comparison to a student’s effort at hybrid technology. Colin Sweeney ‘11 has converted his ‘86 Mercedes to run on a cooking oil and diesel.

Sweeney travels to campus each day from Townsend (about 30 miles south of Newark) and he tackled the project of converting the car due to the high price of gas. Combining his passion for working on engines and his knowledge of fluid mechanics and heat transfer, Sweeney is now rolling to school everyday in a Benz customized unlike any other.

When the car is started, it runs on diesel because the cooking oil has to reach a temperature of about 120°F before it can power the engine. Sweeney says getting the cooking oil hot enough is the trickiest part.

Now the trunk of the car is outfitted with a 20-gallon tank for the oil and using both sources of fuel, the car has a range of about 1,100 miles. Sweeney estimates that the car gets about 100 miles to the gallon.

No word yet on whether Sweeney has ever rolled up to a tailgate, busted open the trunk and started deep frying all kinds of food (mmm, car fries). These are the questions the UD Alumni Relations Blog demands to know!

Chemical engineering student modifies car to run on cooking oil [udel.edu/udaily]
V2G Home [udel.edu/v2g]
UD unveils hydrogen-powered bus that produces no pollutants [udel.edu/udaily]
Tesla CEO champions sustainable energy, space exploration [udel.edu/udaily]

Just nu är mellan 200 000 och 400 000 svenskar ute och reser.
Med så många resenärer runt om i världen är det klart att det händer både små och stora olyckor. Men var får man hjälp om något händer? Enligt en undersökning som Aftonbladet gjort räknar hela 35,6% av de röstande med hjälp från UD om något oförutsett skulle hända när de befinner sig på resande fot.

Och visst kan UD hjälpa till. På en ambassad kan du bland annat få ett nytt pass om du blivit rånad, hjälp att kontakta anhöriga eller närmaste alarmcentral.

Lena Broman arbetar som handläggare på UD. Hon menar att det finns en övertro hos många när det gäller vad UD kan hjälpa till med.

- Visst kan UD hjälpa till i nödsituationer men det är i första hand hjälp till självhjälp. Vi delar inte ut några bidrag, och konsulärt bistånd är det vi tar till när det inte finns några andra möjligheter. Biståndet är alltså ett lån som måste betalas tillbaka sedan.

Lena menar också att ett stort misstag många gör är att de reser ut utan reseförsäkring eller att de helt enkelt inte vet vilka regler som gäller för försäkringen.

- Många har reseskydd i hemförsäkringen men att det skyddet upphör efter 45 dagar är det inte lika många som vet. Det betyder att många reser omkring oförsäkrade utan att veta om det. Sedan finns det ju också de som varken har hemförsäkring eller reseförsäkring. Om de råkar illa ut på resan kan det bli oerhört dyrt.

Saknar du både försäkring och pengar hjälper UD i första hand till med att kontakta anhöriga, sociala myndigheter, arbetsivare och vänner, som blir de som får hjälpa till att betala. Bara om inga andra utvägar finns kan man bevilja ett sk. konsulärt bistånd som inte är ett bidrag utan ett lån som måste betalas tillbaka. När räkningen sedan kommer har man 30 dagar på sig att betala innan den går till kronofogden. 

Det här kan UD hjälpa till med

• Råd och stöd
• Hjälp att överföra pengar hemifrån. (Om det inte går att ordna via Western Union, Moneygram eller på annat sätt)
• Pass
• Tolkhjälp och stöd till frihetsberövade i form av bl.a. besök

Det här kan UD inte hjälpa till med

• Pengar direkt i handen
• Pengar för fortsatt vistelse i landet
• Betala böter, borgen eller räkningar
• Påverka utländsk rättstillämpning

Exempel på vad en reseförsäkring täcker*

• Kostnader för vård vid sjukdom och olycksfall
• Kostnader om något allvarligt händer hemma och du måste avbryta din resa
• Kostnader för lokala sjuktransporter
• Hemtransport – om du t ex behöver åka ambulansflyg

*exemplet är taget från Europeiskas reseförsäkring Help Line, villkoren kan variera något mellan olika försäkringar

På sin webbplats har UD samlat exempel på saker som kan hända på resan, se också deras sida Resklar som innehåller tips och råd för dig som ska ut och resa.

En interessant debatt er i gang på fagbladet journalisten sin nettside etter det ble kjent at freelancejournalist Pål Refsdal har blitt holdt kidnappet i Afghanistan. Debatten dreier seg i korte trekk om hva som gjør at norske medier holder kjeft når de kjenner til en slik sak, som vanligvis ville være breaking news.

Et samlet pressekorps har altså visst om saken, men har blitt rådet av UD (og Refsdals familie) til ikke å skrive om det, og etterkommet kravet.

Selv har jeg et meget ambivalent forhold til medienes avgjørelse, men regner med at siden til og med Dagbladet ikke trommet sammen en eller annen frisk førsteside på dette, så er det nok tungtveiende argumenter som ligger til grunn for redaksjonenes avgjørelse. Sannsynligvis er argumentene at hvis saken blir skrevet om, så havner vedkommende i større fare enn han allerede er. Og hvem vil vel føle et indirekte ansvar for at noen blir drept?

Men det er andre momenter. Som det blir antydet i debatten på journalistens nettside, så var det også positivt at UD fikk arbeidsro med denne saken. Ærlig talt, og med all respekt til UD som har gjort sitt for å redde livet til mannen, men det er virkelig ikke et hensyn nyhetsformidlere skal ta. Hvis myndighetene skulle hatt “arbeidsro” i enhver kritisk situasjon, så hadde det blitt vrangt å få formidlet noe som helst som nyhetsjeger.

Det er mange spørsmål som dukker opp her. Ville media ha kjørt saken dersom UD ikke instendig hadde bedt om arbeidsroen sin? Hvilke argumenter veier tyngst i en slik sak? Å muligens være med på å redde et liv, eller å stimulere leserne sine, som i utgangspunktet er de media skal stimulere?

Min konklusjon både skuffer og gleder meg: Jeg ville mye heller ha reddet ett liv, enn å stimulere en verden av lesere. Dog, det hadde blitt vrangt å gå med hodet hevet på jobb etter å ha visst at en diger nasjonal nyhet lå rett foran meg uten å kunne formidle et ord av det.

Hva tror dere?

So here I am, sitting at work, thinking about this awesome show we just played last night. It’s just out of nowhere that I think to myself, “wow I haven’t written a blog post in while. How will people know what’s going on with DHTD?” So it is my quest to sit here and inform the world about the immense amounts of ska that has been going on in this great little state over the past couple of weeks. Wish me luck…

Working backwards; Last night we had a show at East End. The show opened up with Deigo Paulo, which are fucking awesome if you don’t already know them. The night closed off with Brixton Saint. They are an awesome foursome, who put out really cool and energetic reggae-ska-rock. Great band, and you should all check them out too. We were sandwiches between the two, and had an awesome time playing. Crowd was fucking awesome, and it was great to see the other bands out in the audience digging our shit. Definitely one of the more fun shows we’ve ever played, so if you missed it..sucks for you. If you were there, thanks a fuck ton for coming out and supporting all the bands.

A couple weeks ago we played a double header weekend. Friday night, the 23rd, we played at the Pale Dog Live. That was one of the more interesting shows I’ve ever been a part of. We had to fill two 45 minutes sets, which we did surprisingly. The only crutch? Noone was there to see it, haha. Due to people being generally mia, the bar not really pulling people out much, and an unforeseen 21 and over policy, we weren’t able to pull more than a half a dozen people out. Good new? The bartenders dug us!

The next night we played at the Spot in Wilmington. Yo. If you haven’t been there ever, GO. Awesome little fucking place with a great local showing and a good fucking vibe. Just go there. We played that show with Tit Patrol and the Adelies. Second point: CHECK OUT THE FUCKING ADELIES. That show was without a doubt the most entertaining night of punk and ska ever. Good friends, good bands, good energy, lots of fucking fun. We were playing a tight set, and had such a good audience interaction going. I mean straight up, at the end of the set, we just had people on stage with us rocking out, singing along. We even played a couple songs with some guest Adelies singing hardcore. p.s. That was the loudest I (Steve, the drummer) has ever needed to play. Granted I wasn’t miced or anything, but I drew blood. I have a huge stains all over those shorts to prove it.

As far as any other news, I guess we’re just working on a few more shows. We have some future ones planned out so keep an eye out on the Myspace and Facebook pages to stay in the loop. We’re working on some new tunes also, but we haven’t had much time to practice recently. Now that marching band here at UD just finished literally about 3 hours ago, we’re going to get out shit back together and come out with some new bangers for you guys. Can’t wait to see you all out at our next shows.

ONE!

The UD Alumni Relations Blog loves to see things blow up, destroyed and smashed to bits.  There’s nothing we’d rather do than blast some heavy metal, get fired up and punch a hole in our office door (rawk!).  Several broken metacarpals and zero broken doors later, we’ve decided to let others take care of satisfying our lust for destruction.

Thankfully a team of UD alumni and employees have joined forces to take on the world in the 24th World Championship Punkin’ Chunkin’ competition. Punkin’ Chunkin’, for the uninitiated, is a glorious competition in which participants launch a pumpkin by using a variety of means, from catapults and trebuchets to air cannons.  The team that sends the pumpkin the farthest is the winner.

The UD team, dubbed The Chunksters, are made up of captain and University of Delaware alumnus Eric Hartline ‘83 and current UD employees Marcia Hartline and Anne-Marie Crossan, who work for UD Facilities in the Building Maintenance and Operations Department.

The Chunksters will compete in the human power category – meaning the launcher can use any kind of stored energy that can be created by a single person in two minutes.  So far, the best toss has been 486 ft.

The UD Alumni salutes The Chunksters and wonders if the team would be interested in creating a machine to launch pizza boxes from Margeritas on Main Street up the street to Alumni Hall?

University’s ‘Chunksters’ get set for Chunkin’ [udel.edu/udaily]

Today is the first day of the new McDonald’s Upper Deck set and if the early indications hold up, it looks like this year’s series will rank as one of the best.

I was able to snag a quick 10-pack hit today with lunch (hopefully one of two that I’ll have to subject my stomach to), and was happy with my break — no duplicates, which is practically a first, even this early in the release.

The design this year again utilizes foil board and embossing, but with a much cleaner design that makes the players stand out without superfluous etchings. Hitting Steve Stamkos this early is also very welcome!

From the inserts I’ve seen so far (checklists and Horizons), these have been imroved as well. Horizons mimicks the previous Hometown Heroes inserts from UD’s base brand with some foil effects to really make the card pop, while the CLs… well, they’re checklists, so you know they’re not going to do too much to harm the set.

Look for a full review in the coming weeks!

Every Tuesday, UD student-run newspaper The Review is published. Here is a taste of today’s stories:

Students have to ‘Scrounge’ elsewhere on weekend: Scrounge closed on weekends. Is this news?
Education major sees 18% increase: Selling point – teachers do indeed get summers off.
Rugby team undefeated, ranks among nation’s elite: toughest guys on campus are a bunch of scrumbags
Blue Gold club’s future remains uncertain: Options may or may not include – rebirth of Stone Balloon, rebirth of Brickyard, giant liquor store.
Police charge teen with selling students car on craigslist: car thief is an idiot

Here are some photos from last weekend’s UD Homecoming festivities.  If you have any pics of your own that you would like to share, please email them to alumnet@udel.edu.  For all other photos visit the UD Alumni Relations Flickr page at www.flickr.com/udalumni.

“Det er ubegripelig at Norge valgte å avstå fra å stemme for resolusjonen om Goldstone-rapporten i FNs menneskerettighetsråd, sier advokat Kjell Brygfjeld.”

Jeg vet ikke hvor mange her som har fått med seg det, men etter krigen i Gaza tidligere i år så ble det skrevet en omfattende rapport som tok for seg begge parter (Israel og Hamas) handlinger under krigen. Kommisjonen som skrev rapporten ble ledet av den sør-afrikanske dommeren Richard Goldstone.

En resolusjon som kom fram i FNs menneskerettsråd for noen par dager siden ble vedtatt selv om den fikk motbør fra en rekke sentrale nasjoner. Her er link til hele artikkelen.

“Den såkalte Goldstone-rapporten, rapporten fra FNs granskingskommisjon om Gazakrigen, ble behandlet i FNs menneskerettsråd 16. oktober. Resolusjonen som ble vedtatt fikk støtte fra 25 land, mens seks land stemte mot, fem avsto fra å stemme, og elleve land, deriblant Norge, stemte avholdende.”

Det er urovekkende selv om UD prøver å bortforklare dette med å si at nå som den er vedtatt så vil Norge følge resolusjonen. Dette skulle jo bare mangle. Det døde nærmere 1400 sivile palestinere i krigen. Israel var den angripende parten. Dette er bevist. Det var Israel som brøt våpenhvilen. Hamas var en part av krigen og har fått kritikk i rapporten, men man må være sannferdig og si det som er.

Jeg sier meg selvfølgelig enig på at alle ofre er likeverdige – dette er en selvfølge, men dette er en veldig dårlig forklaring på hvorfor Norge ikke stemte for akkurat den resolusjonen.

Den eneste grunnen til at Norge ikke stemte for resolusjonen er fordi den lille nasjonen Norge ble fulgt med argusøyner fra samtlige av de mer innflytelsesrike vestlige nasjonene som var i bresjen mot resolusjonen. Med andre ord det som skjedde var et knefall. All annen forklaring som UD greier å lire av seg er bare vikarierende motiver.

Det at Norge var en av de statene som ikke vil ta hensyn til resolusjonen og som ikke stemte for eller mot, men lot være å stemme er meget skuffende. Norge stilte seg rett og slett i sidelinja i en så viktig avgjørelse. Dette handler ikke om at resolusjonen er kanskje partisk (noe den ikke er hvis man ser på de som stemmer imot og for), men hva som skjedde. Israel begikk ørten krigsforbrytelser under de få ukene som krigen begikk. Israels krigsmaskineri ble sendt inn i et område som er til og med mindre enn Oslo (arealmessig) og som har over 1.4 millioner mennesker hvor nesten samtlige med unntak av de rundt 15000-20000 Hamas-militante er å regnes som sivile.

Jonas Gahr Støre og UD burde komme fram og forklare seg for befolkningen i Norge. Det er bemerkelsesverdig at Norge ikke engang kan stemme for en resolusjon som åpner for at det som står i Goldstone-rapporten blir gransket og åpner for at ICC (Den internasjonale domstolen) kan rettsforfølge de israelske myndighetspersoner og offisere som er skyldig i grove krigsforbrytelser på lik linje med sentrale personer i Hamas.

Dette var særdeles skuffende og meget uheldig, ifølge meg. Av ideologiske årsaker så er jeg også skuffet over at en regjering som jeg har stemt for ikke greier å være humanitær nok til å erkjenne andres lidelser. Dette er en skikkelig blemme og en fornærmelse for alle krigens ofre.

Når Norge trengtes mest, så snudde Norge til ryggen.

Hvis denne rapporten ikke blir tatt seriøst, så er dette enda et godt eksempel på at FN er infisert av bandittstater/regimer som kommer fra både Vest og Øst. Noe annet som er også kritikkverdig er at en del vestlige nasjoner besitter med alt for mye makt i FN. Men dette blir en digresjon.

I NEED YOU HELP!!!

I need your help, I’m on a mission to connect 1,000,000 people with 1,000,000 cars, I have recently partnered with a few companies in the tri-state area that have an OVER STOCK of vehicles that need drivers, yes these cars need drivers. They range from bank repossessions to trade ins, these vehicles range from 6 months old to 25 years old, manufactures from AM General to Yugo, trucks to motorcycles, forklifts to bulldozers, what ever you are looking for I can offer at a discount to any advertised retail price. The inventory changes daily, I come across many vehicles.

I am working mostly in the New York, New Jersey area, this does not make a difference, even if you are in a different state or country I can still ship and/or export you the car you are looking for.

I like to work with individuals, but I will take on a legitimate businesses looking to liquidate or up grade their fleets.

I’m not looking for anyone to sell anything all I’m asking is if you know someone looking for any kind of car THAT DOES NOT WANT TO PAY FULL RETAIL PRICE, forward this e-mail and my phone number and this is what I will do for you and anyone that buys a vehicle.

I’m going to give away 10% on the purchase price of any vehicle up to $1000 to your favorite non-profit charity in your name. I’m not only going to give the store away, I’m going to give it away in someone else’s name. What is he crazy! No I just know if I help others help others, life is better for all. This means if you or someone buys a car or light truck for $2500 I will give $250, buy for $4000 I give $400, buy for $6,000 I give $600.00, etc on up to $1000.00

Listen to what I am saying I am going to give away most if not all of my profit in your name to YOUR charity this is a win win for all. We all know someone who needs a car or wants to upgrade to a newer model and wants to save some money. You get a tax deductible donation that did not come out of your pocket, and your charity gets the help it desperately needs, if that’s not giving I don’t know what is.

That’s all I’m asking this in not a joke I am very very serious. Please read all attachments, if you have any questions you can call between 8am-6pm. At 631 671 9779 You can e-mail questions and vehicle request at ejacksoniaia@gmail.com, I will need to talk to you to verify all emailed info so don’t forget the best phone number to call you back

With Homecoming tomorrow, the UD Alumni Relations Blog feels it’s the right time to take a look at Blue Hen Athletics and give a tip o’ the cap to our best teams.  While football is the team that gets most of the glory, several other teams and athletes deserve laurels as well.

UD Field Hockey has been on fire all fall. Led by Casey Howard, the Field Hockey team is tied atop the CAA and is ranked 15th in the nation and 17th in the nation in two different polls.

UD Volleyball is flying high atop the CAA standings and is looking to secure the top seed for the conference playoffs in late November. The Volleyballers are ranked 7th in the regional and were slotted at No. 55 in the NCAA RPI. The squad was the highest-rated team from the CAA in both rankings.

While most campus will be enjoying Homecoming tomorrow, Men’s and Women’s Cross Country will be competing in the CAA Championships. Both teams are ranked 14th in the United States Track & Field and Cross Country Coaches Association Mid-Atlantic Region poll.

Women’s Basketballer Elena Delledonne has been placed on the Full Court Press Preseason Mid-Major Top 25.  This list is for the best players outside of the big conferences.  Women’s Basketball returns all 5 starters from last year and the addition of Delledonne, a former national high school player of the year, should put the Blue Hens in contention for the CAA title.  Also the team will feature on tv twice this year so check them out.