Var ikke snakk om å sitte ett minutt ekstra igår, hadde kjempet med gjenglidende øyne de siste timene og dyttet innpå alt jeg fant i veska som kunne spises, hentet meg drikke i kantina og tatt en lengre pause. Uten hell, jeg var og ble trøtt. Kom meg hjem og var ikke i form, prøvde å hjelpe eldstemann med lekser men måtte gi opp, skjønte ikke hva jeg drev meg.  Men så plutselig snudde det og formen ble bedre – spiste litt middag og så forsvant de fleste ut av huset. Hadde en plan om å få ordnet resten av julekalenderen til eldstemann men var i tvil om jeg orket, men kom meg ut. Fikk tak i et par ting og noen julegaver så helt bomtur var det ikke.

Hjemme igjen satte jeg meg ned for å lage et par kort (som jeg egentlig skulle ha laget i helgen…) Trodde det skulle være mer innviklet enn det var men etter å ha prøvd meg litt frem med det første så gikk nr.2 ganske så kjapt. Og vips så var det Akutten på TV og så leggetid.

Våknet da klokka viste 04.47 idag og tenkte – NEI IKKE I DAG OG… Men snudde meg rundt og det neste jeg husker er radioen litt over kl.06, så heldigvis ble det ikke nok en sånn start på dagen. Litt sånn kluss med en bil med lite bensin som skulle ha vært fylt igår og jeg som ikke har bensinkort for tiden – men jeg tok Yarisen og har svømt oppover E6 med den og sett på alle som stod i kø innover pga ulykke – igjen… 

I kveld er det foreldremøte i korpset og jeg som har sagt ja til å være en slags assistent for nestleder B må stille og smile pent tenkte jeg. Men før den tid – 8 timer punching – juhu!!!

Når jeg blogger om morgenen kjører jeg kjent stil og “jukser litt” i form av å lage ferdig bildet dagen før, så alt jeg trenger å gjøre dagen derpå er å trykke “publiser innlegg”. Siden det er mandag og jeg var i totalt koma klarte jeg selvsagt ikke denne lille oppgaven, men dere skal da få se hva jeg egentlig skulle publisere:

Har blitt en reser på å handle billig på nettet. Fant linsene mine til typ halve prisen på en side, og nå fikk jeg 7 produkter til 170kroner. Det er jo nesten gratis!…Ikke sant? Vurderer å kjøpe mer greier også, men siden man verken driter penger eller klarer å gå flere uker uten mat kan det være greit å roe reka!

Og når vi snakker om reker. Tror du ikke en hel Andeflokk klarte å suse inn i ett Norwegian fly? Jeg dør, så sykt trist!

…Og siden jeg har Alzheimers light husker jeg ikke om jeg nevnte hvor høyt jeg elsker disse skoene tidligere? 149kr på sparkjøp… Himmelen…!

Oj…Der datt det inn ett bilde hvor jeg (tilfeldigvis) poser i de koslige stripete strømpebuksene mine…*glis*

Tar med et facebook bilde av Mari også jeg, bare fordi hun er verdens beste og jeg savner henne så mye at det gjør vondt langt inn i sjela og gudene vet hva……

…. Og Mamma, jeg ønsker meg symaskin til jul. Bare så du vet det… Jeg skal nemlig sy en koslig salong(?) kjole…Null tull!

Jeg er selv en mamma, som stadig har gullet mitt i vognen. Og når jeg så denne videoen på TV 2 og VG. At moren bare et lite sekund ser bort fra vognen og den triller utfor og havner på togsporet, da får jeg vondt i magen.

Det er et mirakel at babyen overlevde og bare fikk en kul i panna. Jeg kjenner tårene presser på når jeg ser den fortvilte moren på perongen som er vitne til at babyen hennes blir påkjørt av toget. Er du mamma selv kan du virkelig forestille deg hvordan det må være å se dette.

Jeg er utrolig påpasselig med vogna og ellers med min elskede lille gutt, og nå kommer jeg nok til å holde enda bedre fast på vogna.

Minst fire nederlendere ble drept da en varmluftballong tok fyr i det sørlige Kina.

Ulykken skjedde like utenfor det populære turistmålet Yangshuo i provinsen Guilin, ca én time etter at ballongen tok av.  Ballongen var omtrent 150 meter over bakken da den begynte å brenne.

Ballongen styrtet mot jorden og det ble raskt igangsatt en manngard med 400 personer. TV-bilder fra Kina viser at ballongen landet i et skogkledt område.

Det var sju personer om bord i ballongen. To kinesiske ballongpiloter og en annen nederlandsk turist overlevde ulykken, men med skader.

da går tankene til hva som kan ha skjedd innenfor døren..

Noen ganger er det enkle ting som en glemt beskjed, at brukeren er hos lege på kontroll eller hos fysioterapeut. For å finne ut av det må det tas en del telefoner, og det lønner seg å begynne med nærmeste pårørende.. En unnskyldning, eller en oppklaring er da nok til at vi puster lettet ut over at det ikke var noe galt denne gangen!

Andre ganger kan det være et fall, at bruker ligger på gulvet uten å ha tatt på seg trygghetsalarmen, for eksempel. Timene kan være lange for den som ligger på gulvet, som kanskje prøver å ake seg framover til et fast møbel eller telefonen.. Noen gir opp, andre får til det utrolige og greier å varsle om at de trenger hjelp. Om vi har nøkkel er det løsningen mange ganger, at vi finner en bruker og ringer lege/ambulanse eller trygghetsalarm-firmaet som så rykker ut for å hjelpe oss. Noen ganger trengs det et sykehusopphold, andre ganger finner vi bare et blå-merke, og brukeren takker for hjelpen.

Andre ganger igjen kan vi møte en som ikke greier å låse opp døren.. en dørlås var endret, og døren virket som Bøygen og ble umulig å åpne.. Da er det nok at personen kaster ut nøkkelen ut av et vindu, så kommer vi inn.

Det verste scenarioet er om våre verste bekymringer stemmer; at noe helt alvorlig har skjedd, at man møter en dødssyk pasient eller en som allerede er død.. Dødssyk kan reddes ved en ambulansebil, men om vi kommer for sent er det bare for en lege å slå fast at Døden allerede har vært på besøk..

Et slikt scenario møtte jeg i går, og tankene går til damen som døde så alene natten før, uten at noen visste.. Et slikt opplevelse sitter lenge i minnet og venner tilbake gang etter gang… da er det godt med gode kollegaer som har tid til å lytte og som bryr seg om den som sto oppe i den situasjonen. Heldigvis har jeg gode kollegaer!

I went to a party, Mom, I remembered what you said.

You told me not to drink, Mom, so I drank soda instead.

I really felt proud inside, Mom, the way you said I would.

I didn’t drink and drive, Mom, even though the others said I should.

I know I did the right thing, Mom, I know you are always right.

Now the party is finally ending, Mom, as everyone is driving out of sight.

As I got into my car, Mom, I knew I’d get home in one piece.

Because of the way you raised me, so responsible and sweet.

I started to drive away, Mom, but as I pulled out into the road, the other car didn’t see me, Mom, and hit me like a load.

As I lay there on the pavement, Mom, I hear the policeman say the other guy is drunk, Mom, and now I’m the one who will pay.

I’m lying here dying, Mom….

I wish you’d get here soon.

How could this happen to me, Mom?

My life just burst like a balloon.

There are people all around me, Mom, and they are really crying.

I hear the medic say, Mom, I’ll die in a short time.

I just wanted to tell you, Mom, I swear I didn’t drink.

It was the others, Mom.

The others didn’t think.

He was probably at the same party as I.

The only difference is, he drank and I will die.

Why do people drink, Mom? It can ruin your whole life.

I’m feeling sharp pains now. Pains just like a knife.

The guy who hit me is walking, Mom, and I don’t think it’s fair.

I’m lying here dying and all he can do is stare.

Tell my brother not to cry, Mom.

Tell Daddy to be brave.

And when I go to heaven, Mom, put “Daddy’s Baby” on my grave.

Someone should have told him, Mom, not to drink and drive.

If only they had told him, Mom, I would still be alive.

My breath is getting shorter, Mom. I

‘m becoming very scared.

Please don’t cry for me, Mom.

When I needed you, you were always there.

I have one last question, Mom, before I say good bye, “I didn’t drink and drive, so why am I the one to die?”

Og dette diktet er beviset på det!!

I 1993 smalt det. Og det smalt kraftig. Bilen jeg var passasjer i frontkolliderte med en buss.

Bilen jeg var passasjer i. Legg merke til at taket har begynt å knekke i sammenstøtet.

Jeg gikk i 8. klasse og var på yrkesutplassering hos en dyrlege. Vi hadde vært på et fjøsbesøk på Senja og skulle til et nytt sted.

Jeg husker at det var fint vær. Snø som glinset under strålende sol. Sola hadde gjort snøføret glatt, det var dannet en ishinne i kjørebanen.

Det siste fjøsbesøket husker jeg ikke. Jeg tror ikke jeg husker det, men har dannet meg et bilde av hva jeg er blitt fortalt.

Selve ulykkesforløpet er en salig blanding av minner og hva jeg oppdaget i etterkant.

Vi kjørte langs en landevei, og i det vi skal runde en høyresving glipper bilen. Føreren mister kontrollen, dekkene glir over isen som på en skøytebane. Jeg tror jeg tenkte “nå kjører vi utfor”. Og helt plutselig, uten forvarsel i det hele tatt, ser jeg fronten på en buss nærme seg i en vanvittig fart. Jeg har ingen mentale bilder av sammenstøtet, men hører det singler i glass. Jeg hører ikke et smell, bare et mykt dump og en søt, klar singling av glassbiter som danser i luften.
Så blir det svart.

Det neste jeg husker er følelsen av at jeg ikke helt klarer å puste. Jeg klarer ikke å rope. Men jeg ser det kommer røyk opp fra dørken hvor jeg har bena mine. Jeg tror det brenner, og blir grepet av en følelse jeg ikke kan beskrive annerledes enn en vanvittig redsel og panikk. Døra står fast. Jeg kommer meg ikke ut. I mellom her har jeg klart å løsne sikkerhetsbeltet på et eller annet vis som jeg ikke husker. Og prøver å sparke ut sideruta. Jeg har gummistøvler på bena, og klarer ikke å sparke ut ruta. Ikke har jeg krefter heller. Ved siden av meg hører jeg surklelyder av dyrlegen ved siden av meg. Hun har utrolig mye blod i ansiktet.

Fortvilelsen over at jeg ikke kommer meg noen vei var sterk husker jeg. Jeg hvisket “mamma”, nesten som i en bønn over at hun må komme og hjelpe meg. Så ser jeg folk på utsiden av bilen. Som sier at jeg må prøve å komme meg ut gjennom bakdøra. Jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg har enda ikke vondt noen steder, men oppdager at jeg setter blodspor over alt. Da jeg klatrer bakover møter jeg en ny hindring. Veterinærer bringer med seg frossen dyresæd i flytende nitrogen. Denne beholderen (vet ikke hvor mange kg eller hvor stor den er) blokkerer hele baksetet. Den har flydd fra bagasjerommet og har truffet seteryggen min. Jeg får vite senere at setet mitt er knekt.
Beholderen står opp ned. Ingen nitrogen har lekket ut. Jeg husker ikke mer enn at jeg lander i snøen ute.

Blodspor og et knekt sete vitner om kampen min ut av bilen.

Jeg hadde klart å kravle over beholderen. Klart å komme meg ut.

Det neste glimtet jeg husker er at en jente sitter med overkroppen min i fanget og forteller meg at jeg har et kutt i halsen hvor hun plukker ut biter av smykkene jeg hadde på meg. Og hun av og til presser hånda mot halspartiet. I dag har jeg et arr på hele høyresiden av halsen hvor sikkerhetsbeltet skar seg inn faretruende nær hovedpulsåren.

Jeg er trøtt. Så utrolig trøtt. Blir geleidet inn i en bil, opp fra den kalde snøen. Får et teppe – eller var det kanskje en jakke? – rundt meg. Jeg sier at jeg vil sove, men tenker at jeg ikke må sove. Kan ikke sove. Må holde meg våken. Jeg skjønner at jeg har sirkulasjonssvikt. Men så faller jeg bort igjen likevel. “Endelig!” hører jeg noen rope. Jeg ser blålys komme mot meg og føler en enorm lettelse over at jeg endelig skal bli hentet. Så kommer skuffelsen som en kampesten i hodet. For det var bare en brannbil.

Det tok en time før ambulansene kom. Det hadde vært en misforståelse mellom AMK og den lokale politistasjonen. Full forvirring om det var skadete mennesker i ulykken.

Jeg husker at jeg er forvirret over alt oppstyret. Og jeg er så lettet når jeg blir lagt på båren og får en dyne over meg. En rødkledt mann holder meg i hånda. Spør og graver om alt mulig. Jeg svarer etter beste evne og prøver å holde meg våken mens jeg registrerer sirenen som kommer fra bilen jeg blir fraktet i. Jeg blir trillet inn på den lokale skadestua. Det skjer mye. Jeg husker ikke så mye. Men jeg husker at jeg av en eller annen grunn blånektet på å bli sendt i helikopter til sykehuset. Hvorfor vet jeg ikke. Sånn var det bare.

Jeg blir overrasket når mamma og broren min kommer inn. Hva gjør de her liksom? De er selvfølgelig blitt kontaktet. En stund etterpå kommer pappa, og jeg husker at han begynner å gråte.
Nesten samtidig, tror jeg, hører jeg surklelyder igjen. Eller stønning. Det er føreren av bilen som blir trillet inn, og jeg blir trillet ut. Mamma får være med i ambulansen.

Turen til sykehuset, som med vanlig bil tok ca 3 timer, husker jeg omtrent ikke. Men jeg husket et telefonnummer i et par år etterpå. Det var telefonnummeret til ambulansestasjonen lokalt, som stod på bakdøren. Dette har jeg tydeligvis pugget.

På sykehuset blir jeg undersøkt her og der, trillet i røntgen, trillet i ultralyd. Og blir sydd i en finger. En sykepleier farer inn og sier med passe angst i stemmen sin at jeg har blod i avføringen. Jeg reagerer ikke da jeg svarer avkreftende på om jeg har mensen. Men det betød at jeg hadde blødninger i magen.

Alt i alt var vi svært heldige. Vi overlevde en kraftig kollisjon. Både politi, brannvesen, lege og ambulansepersonell skjønte ikke hvordan vi hadde overlevd. Men det gjorde vi. Hadde englevakt. Vår tid var ikke kommet.
Jeg hadde moderate skader; brukket brystben, bristede ribben, små blødninger i magen, noen kutt her og der som heldigvis ikke hadde gått ut over store blodårer eller sener. Jeg hadde en trillion blåmerker og var sinnsykt mørbanket i hver millimeter av kroppen i lang tid. Og jeg fikk en ryggskade. En ryggskade jeg alltid vil slite med. Roten til mye vondt.

I tillegg er jeg ikke særlig komfortabel med å være passasjer i en bil. Forbikjøringer som blir tatt med meg på passasjersiden er et helvete. Og det er bare jeg som vet hvor vondt det er.

Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde. Men jeg hater skadene mine. Innimellom er jeg nesten litt bitter på at jeg skal slite resten av mitt liv med denne ulykken. Det hender jeg har mareritt om at jeg er låst inne i en brennende bygning eller en brennende bil. Lyden av glass som knuser oppsøker meg jevnlig.
Jeg har våkenetter av smerter i ryggen.

Realiteten om at livet kan være over i løpet av noen få sekunder er for meg utrolig sterk. Jeg så døden i hvitøyet.

Leste på VG i dag, og fikk grøssninger nedover ryggen. Tenk hvor galt det kunne gått dersom splintene hadde tredd seg inn i halsen o.l

Stakkars liten, og stakkars familien som hadde en sånn skrekk opplevelse.

Jeg føler med dere.

Min lille er 6 mnd og krabber rundt og det jeg er mest redd for er at det skal skje han noe. Huff.

Har ikke ikea glass bord, men tv bord i glass. Kanskje jeg skal få byttet det ut

Av..

Det var en maskin av denne typen fra Bangkok Airways som styrtet i Thailand. Foto: Budgiekiller/Creative Commons BY-SA

En maskin fra Bangkok Airways har styrtet under landing på øya Koh Samui i Thailand.

Øya, som ligger nesten 500 kilometer sør for Bangkok er svært populær blant turister.

Det er kommet uklare meldinger om utfallet av ulykken, men flere medier melder at passasjerer er skadd og at minst én person er omkommet.

Det skal ha vært 68 passasjerer om bord og fire besetningsmedlemmer da flyet styrtet. Været skal ha vært dårlig og enkelte medier melder at maskinen traff et ubemannet kontrolltårn på flyplassen i Koh Samui.

Flyet skal være av typen ATR72 og flyr innenriks i Thailand.

At slike miljøbomber i det hele tatt får lov til å manøvrere nær land langs norskekysten er katastrofalt! Det er åpenbart at teknologi og mannskap ikke er godt nok, og tiltak som sterkere bidrar til å forhindre slike naturkatastrofer må iverksettes straks.

For eksempel ved å påkreve los ombord gjennom de mest sårbare strekningene, eventuelt også krav om eskorte av skip med nødvendig kapasitet og ustyr for å forhindre de vanligste krisesituasjonene inntil mer egnede fartøy kan ankomme stedet.

Sikkerhet og beredskap under varierende værforhold er ikke god nok per idag!

Referanser

- Dette er rett og slett for jævlig
Store deler av kysten truet av oljesøl
Grunnstøtingen utenfor Langesund
Betydelig oljeutslipp fra lasteskip
Frykter at skipet kan gå ned

Der skal mere end en ulykke til for at stoppe den…

Mens jeg har sovet min tyngste søvn i natt har det tydeligvis skjedd mye i vårt langstrakte land. Overskriftene som lyser mot meg når jeg slår på datamaskinen er alt annet enn hyggelige.

Par tok med seg spedbarn ut på byen, både VG og Dagbladet melder om drapsetterforskning i Kongsvinger, dødsulykke på sørlandet, to kvinner slått ned av raner, kollisjon med politibil etter væpnet aksjon, seks omkom i brann i Sverige etter å ha sittet fast i heis, syklist funnet omkommet, ektepar døde etter gasslekasje i bobil. Og som ikke det var nok så har VG en sak om en mann som truet med våpen og ble selv slått ned. Ikke annet å vente kanskje, men likevel.

Hva i alle dager er det som skjer? Vi flommer over av tragiske nyheter. Nyhetsoppslagene på Twitter lider samme skjebne. Luftambulansen twitrer om en natt som bærer preg av vold. Har landet gått berserk mens jeg har sovet?

Jeg er i elendig form i dag, og kommer til å holde meg i vannrett posisjon (nei, jeg er ikke fyllesyk), men fy flate så utrolig takknemlig jeg er likevel. Huset mitt er helt, mannen min kom trygt hjem fra jobb i morges, ingen av mine nære har vært utsatt for noen ulykke.

Kroppen min krangler i dag, men hjernen min er fylt med takknemlighet.

Ikke langt fra lavblokken, hvor farmor hadde leilighet, lå en bilforhandler/bilverksted (bensinstasjon?). Jeg lekte ute og mor hang opp klær på stativet.
(Det med stativet er jeg fortalt og for uinvidde; dette er i 1970)
På andre siden av veien leker noen barn i skogen, jeg har et minne om at det er høst. Faktisk er jeg ganske sikker på at jeg allerede har vært der, for jeg ser for meg høstblader og en liten bekk eller vannpytt som vi leker rundt. Iallefall så er målet mitt at jeg skal tilbake til de barna. Jeg ser dem i «skogen» (område med trær). Jeg ser meg til høyre og ser en bil kjøre ut av nevnte verksted. Jeg vet jeg definerer den som langt borte. Åstedsbefaring ville ha bekreftet at det var en betydelig distanse. Uansett er det neste jeg husker at jeg sitter skrikende med blod rennende ned i ansiktet i baksete på en bil. Mor beskriver sitt minne som at hun hører bremser, snur seg og ser en bylt med rød jakke bli kastet bortover. Det var føreren som kjørte på meg som kjørte oss til sykehuset og det var nok mors fang jeg satt skrikende på. Min far fortalte meg senere at jeg skal ha blitt kastet 8 meter bortover før jeg traff bakken. Hvis det er sant så er det snakk om litt fart.
Resultatet var at min venstre arm brakk.
I forbindelse med dette er det minner som sykehusdør som går opp og besøk som kommer og gleden over å se mamma komme inn. Jeg husker også å våkne opp, litt skremt, om natta og finne en sykesøster sitte ved sengen min. Har også vage, diffuse bilder av andre barn og leker.

Inntil for noen år siden var jeg sikker på at jeg kunne beskrive bilen og fargen. Denne beskrivelsen har min mor ikke vært enig i, men jeg er skråsikker på at jeg husket riktig. Denne detaljen er dessverre borte nå.

Dette er hva jeg hørte på mens jeg klippet og limte dette innlegget

Både VG og Dagbladet skriver i dag at ulykkesbilen holdt 198 km/t gjennom Eiksundtunnelen. En tragisk ulykke hvor 5 personer omkom. Tilbake sitter familie og venner. Den ytterste konsekvensen av uansvarlig kjøring.

Bilvraket etter ulykken i Eiksundtunnelen

Jeg har selv vært i en kraftig trafikkulykke. En ulykke som skjedde fordi det var glatt veibane og bilføreren var uerfaren med vinterføre. Redningspersonell skjønte ikke hvordan vi kom levende fra ulykken, en møteulykke mellom bil og buss. Jeg overlevde, og er utrolig takknemlig for det. Men de varige skadene jeg har fått er tøffe å leve med. Smerter i kroppen og dager hvor jeg nesten ikke skal klare å komme meg opp på beina. Følgene av ulykken. Og mange har overhodet ingen anelse hva jeg sliter med, ikke sitter jeg i rullestol og ikke har jeg arr i ansiktet.

Ulykker skjer, men det er så unødvendig at de skjer som følge av uansvarlig kjøring. Kjenn dine begrensninger. Slipp trafikk forbi om du ikke er i stand til å la trafikken flyte. Ikke tramp gassen i bånn og hold vanvittig fart. Bruk bilbelbelte.
Skjer ulykken, og du er så heldig å overleve, så vil det likevel oppstå følger. Fysisk eller psykisk. Skader eller dårlige minner. Det vil på en eller annen måte prege deg eller de rundt deg.

Bruk bilbelte, noen er glad i deg!

I går døde en fra jobben i en moped ulykke, og man merker at ikea ikke var helt det samme i dag. De fleste av oss fikk vite det da vi kom på jobb i dag, og jeg skal inrømme at dette har vært den lengste dagen noensinne. Under lunchen var det som om alt bare hadde stoppet opp, alle var helt stille, og man merket godt at noen manglet.

Hvil i fred Stephen, håper du har det godt hvor enn du er nå!

Passasjerskipet M/V Spirit of Adventure har fått trøbbel i verdensarvområdet Geiranger, etter et oljeutslipp i formiddag.

Skipets mannskap fikk raskt lagt ut lenser rundt skipet og fanget opp mesteparten av oljen. Ifølge Dagbladet.no skal skipet ha bunkret diesel, lettolje og tungolje om bord.

MV Spirit of Adventure ble bygd i 1980 og har hatt flere eiere og mange navn siden den ble sjøsatt. I dag er det selskapet eid av Saga Cruises II Ltd, og registert på Bahamas.

Skipet het opprinnelig M/S Berlin og ble satt i trafikk i Østersjøen sommeren 1980. To år senere gikk skipet i trafikk mellom Asia og Australia under navnet Princess Mashuri.

I 1985 het skipet igjen Berlin før det året etter ble forlenget med 20 meter.

I 2005 ble skipet solgt til Saga Shipping og registert i Nassau på Bahamas og omdøpt Orange Melody, men bare ni måneder senere fikk det navnet Spirit of Adventure.

Det er den britiske turoperatøren  Saga Cruises som pakker cruisereisene med Spirit of Adventure, blant annet langs norskekysten, i Storbritannia og andre deler av Europa.

30 passasjerer om bord på cruiseskipet Freedom of the Seas fra rederiet Royal Caribbean ble skadet under et opphold på øya St. Thomas i Karabia.

De 30 var blant 49 passasjerer fra skipet som var med på en guidet tur i en amfibiebuss. Kjøretøyet tar med cruisegjester på en utflukt kalt Pirate Duck Adventure. Man får se St. Thomas både fra land og sjøsiden under utflukten (se video)

Ifølge flere amerikanske medier skal bussen ha kjørt av veien. Passasjerne skal ha pådratt seg slag-, kutt- og bruddskader, men ingen ble livstruende skadet.

De skadde ble brakt til et lokalt sykehus hvor de behandlet, samt at de fikk oppfølging av skipets helsepersonell.

Skipets kaptein utsatte avgangen fra St. Thomas for å få med seg alle de skadde passasjerene, med unntak av en person. Denne måtte bli natten over på grunn av et ankelbrudd.

Både VG og Dagbladet skriver om ei ung jente som ble påkjørt av en lastebil, for så igjen å bli overkjørt av en bil. Det mest grufulle i dette var at hun ble sittende fast under bil nr. 2 som kjørte i ca. 4 km før hun ble oppdaget…

I all denne forferdelige tragiske ulykken så må jeg innrømme at jeg blir helt satt ut av enkelte bloggere som synes å vite “alt” – og at det var 100% bilist nr. 2 sin skyld. Sjåføren burde ha oppdaget at noe ikke var som det skulle osv. Til dere har jeg bare lyst til å si: tror dere sjåføren gjorde det med vilje? Har dere erfaring fra å kjøre over mennesker, og vet således hvordan det høres ut, merkest på bilen osv.?

Tenk over det. Tenk på familien til jenta som nå gjennomgår sitt livs mareritt. Tenk også på de involverte sjåførene og hvordan de har det. Ikke skjerm dere fra virkeligheten med å fremstå anonymt på en blogg og hevde det ene og det andre. Livet er mer komplisert som så og i slike situasjoner så er det ingenting som heter Jantelov.

Det kan skje dere også.

Tenk før dere skriver!

Edit: Har vært nødt til å slette enkelte innlegg da skribenten tydeligvis ikke har lest det jeg har skrevet ovenfor. Dette er ikke en hat-blogg mot de som var så uheldig å kjøre over jenta. Det er en blogg som handler om at vi ikke skal dømme noen før vi vet fakta. Noen synes å finne glede (og ego-økende?) å rakke ned på andre mens de har seg og sine godt omkring seg. Fint det, men det aksepteres IKKE å bedrive uthenging av enkelte her på min blogg. Kommenter prinsippet, men unngå hat-innlegg. Ja til ytringsfrihet, men ikke for enhver pris!

Tenkte jeg skulle skrive litt om enkelte bloggere som på død og liv er så pr-kåte at de kobler sine innlegg om nær sagt enhver nyhet.

Se bare på denne nyheten fra VG og  Dagbladet i dag.

Sammenfattet dreier det seg om en tragisk ulykke hvor en 17-år gammel jente på sykkel ble påkjørt av en lastebil.

Jeg vet ikke om bloggene under atikkelen fortsatt er aktive, men der er det koblet blogger som omhandler aggresive tungtransportsjåfører og hvordan buss-sjåfører leker med folks liv! Ingen av disse handler om selve artiklelen men går i store trekk ut på å kritisere noen få yrkesutøvere for måten de gjør jobben sin på.

La gå. Mange av de omtalte burde nok aldri hatt førerkort for store doninger, men å koble et generelt innlegg opp mot denne tragedien jeg linker til ovenfor er å gå alt for langt. Tenk bare på sjåføren som nå sitter å fortviler over å ha medvirket til en ung jentes død. Han gjorde det helt sikkert ikke med vilje! Med bakgrunn i førstnevnte blogginnlegg så skyldes det hans aggressivitet!

Og hva har buss-sjåførenes tidspress og bruk av mobil å gjøre med ulykken?

Jeg synes det er forferdelig leit at nettaviser slipper til bloggere uten sensur. Ja til ytringsfrihet såklart, men ikke når det går på bekostning av pårørende og parter i en sak! Så mye tjener man ikke på annonseinntekter i bloggen sin at det er verdt det!

De siste dagene har jeg fulgt nyhetssendinger om forsvinningen av Air France flyet fra Rio de Janeiro som var på vei til Paris. Det antas at alle de 228 menneskene ombord har omkommet i det som blir uttalt som et mysterium. Hva skjedde med AF 447?

Det har vært spekulert i flere teorier om hvorfor AF 447  tilsynelatende forulykket et sted over Atlanterhavet.

Det er på det rene at flyet fløy gjennom stormsentre med kraftig turbulens og tordenvær, og at det ble sendt automatiske meldinger fra flyet om teknisk svikt og trykkfall. Men de fleste eksperter er enige om at verken lynnedslag eller turbulens kan få et fly til å styrte. Og det er et stor mysterium at det ikke ble sendt ut noe mayday, særlig etter avisskriverier om at passasjerer har sendt sms til sine kjære. Dersom en passasjer rekker å sende sms, hvorfor har ikke da crewet sendt ut mayday? Eller har det skjedd nå, det som skjedde i 2005 da et fly fra Helios forulykket, nemlig at noen lyver om å ha mottatt sms fra en passasjer?

Siste teorier er at flyet kan ha løst seg opp i luften, og en kan kanskje strekke den tankerekken ut mot terror-siden. Har flyet eksplodert i luften?

For meg som ikke føler meg eksepsjonelt trygg ombord i fly – til tross for at det er sikreste måte å reise på – føler jeg at det er svært viktig å finne ut av hvorfor flyet har forulykket. Selvfølgelig er det viktig for pårørende å få vite hva som har skjedd med de forulykkede også.

Jeg opplevde lynnedslag i fly for et par år tilbake, under innflyvning til Haugesund Lufthavn Karmøy. En skremmende opplevelse, til tross for at kapteinen fort fortalte hva som hadde skjedd og at ingen vitale systemer hadde tatt skade. Tanken på at en slik hendelse kan få et stort fly til å kollapse er skremmende. Derfor er det beroligende å høre at erfarne flyvere tilbakeviser teorier om at uvær ene og alene er skyld i en slik forferdelig ulykke.

For å slutte å fly kan jeg ikke..! Da er det like greit at jeg føler meg trygg ombord.

Igjen er det mennesker som sitter tilbake og sørger. Mange har på en gang mistet sine kjære ute på havet et sted. Det viser seg at et fly fra Air France har styrtet i havet på vei fra Rio til Paris. Flyet hadde meldt fra om et elektrisk problem og det var visst også tordenvær langs ruta de fløy. Flyhavarikommisjonen vil ha mye arbeid foran seg foran de eventuelt kan finne årsaken. Muligens ligger også flyet så dypt at det aldri kan berges.
Flyet skal ha hatt 228 mennesker ombord og de kom fra mange nasjonaliteter.
Når fly faller ned så kommer de store overskriftene frem. Tragedien for de som sitter igjen er nok like ille uansett hvordan deres nærmeste omkommer, enten det er i en bilulykke eller flystyrt.

Et eller annet sted i Atlanterhavet har det styrtet

Flyet kom fra Rio, men nådde aldri frem til Paris og Charles de Gaulle flyplassen hvor det skulle ha landet i formiddag.

Jeg håper at de fort kan finne restene av det.

Related articles by Zemanta

• Air France jet disappears over Atlantic Ocean (ctv.ca)
• Air France Jet Carrying 228 Missing Over Atlantic (foxnews.com)
• Air France jet vanishes (cnn.com)
• Air France jet vanishes off Brazilian coast (cnn.com)
• Air France plane disappears from radar screens (guardian.co.uk)

Dessverre så ble åpningen av påska alt annet enn Italia hadde håpet på.
En seismolog hadde tidligere i år varslet jordskjelv, men hadde blitt politianmeldt av ordføreren fordi han på den måten spredte frykt blant innbyggerne. Om dette er en sann historie vet jeg ikke, men det referes slik i avisene og skulle det være korrekt bør vel ordføreren anmeldes og aldri mer få slike verv. Uansett så viser TV-bildene at hele byer og landsbyer er jevnet med jorda og mange er døde. Etterskjelva kommer tett og befolkningen lever i frykt i øyeblikket.

Når man selv ikke opplever slike ting blir det umulig å sette seg inn i lidelsene til disse menneskene og med alt vi ser på TV blir slike ting fjernt for oss og vårt følelsesliv. Dessverre, men slik har det blitt. I nyhetene pumpes vi fulle av all elendighet som foregår rundt i verden og kanskje må vi ha et filter som gjør at vi leser  og hører om det, men undertrykker det for at vi kan gå videre med vårt eget liv uten å tenke for mye på det. Mulig at en slik holdning kan bli veldig kynisk, men er det mulig å ta alt slikt innover seg? Ville vi ha fungert i det daglige i det hele tatt? Verden er skjev, gal og mye annet på en gang. Vi mennesker har utviklet de mest utspekulerte metoder for ondskap og vi vet å sette de i system. På et slikt grunnlag leser jeg daglig mange aviser og nyhetskanaler og føler ofte total maktesløshet for hva enkelte kan finne på, men så blir det til at man trekker på skuldrene og fortsetter i sin daglige dont.

Selv er jeg på ferie og koser meg, nyter god mat og har det varmt og godt. Andre steder i verden lever det mennesker under fohold vi ikke kan forestille oss. Faktisk har jeg vært så heldig, hvis man kan bruke et slikt uttrykk, at jeg har fått se hvordan enkelte lever og har lært å sette pris på egen hverdag. Når du ser foreldre med små barn benke seg til på gata for natta og samtidig må tigge for å få mat til sine små og seg selv så blir man ydmyk. Jeg har sett gamle bestemødre stå på gata og selge private eiendeler for å få til et brød slik at de kan ha mat for et par dager videre.

Hva slags verden har vi skapt?