Det er en stund siden vi har tenkt på fotballspill, eller foosball om du vil. Det står et i kjelleren et sted, nedstøvet. Få, hvis noen av spillerne har beholdt hodet sitt. Ballen har forsvunnet forlengst. Men det står der og minner om ungdomsklubb og ungdomstraumer. Det har nok stått der lenge nok, for nå har designbransjen tørket støv av fotballspillet. Det er på vei opp i lyset. Den franske designeren Chloe Ruchons fotballspill «Barbie foot» ble stilt ut på den internasjonale designfestivalen DMY i Berlin i juni i år. Spillet er knallrosa, og bruker armløse Barbie-dukker som spillere. Én del vemmelse og avsky, én del ekstatisk rosa glede. Barbie foot er produsert i hele ni eksemplarer, og var til salgs hos den franske designbutikken Colette til den nette sum av 10.000 euro. Nå ser det ut som om alle er solgt! Fotball er helt tydelig ikke bare for heterofile menn, men også enhver Barbie-entusiast med stor lommebok. Men kanskje ikke helt innenfor budsjettrammene til  kommunale ungdomsklubber.

Vampyrer går tydelig alle i næringa, ikke bare faktiske folk (og dyr). Ungdommelig melodrama innbyr kanskje til leserglede? Men det ser, etter bildet å dømme, ut til at vi er ferdige med bok 1 og 2 (kremt) og skal begynne på 3 og 4 nå (kremt igjen). Den noe uerfarne mannen bak disken innrømmet at han hadde inntrykket av at Stephanie Meyers bøker var alt han solgte for tiden. I kassen ved siden av stod en fortvilet mor som måtte ha Evighetens Kyss med riktig coverart. Skuespillere på omslaget er tydelig ikke kredibelt hos ungdommen. Right on. Boka er alltid best. Og såfremt man har det riktige omslaget kan man jo slå i bordet med at man leste bøkene før filmen kom. Det har jeg ingen planer om å hevde. Egentlig er jeg bare interessert i én ting. Er du på Team Edward eller Team Jacob?

# 1 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
# 2 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
# 3 Du skal holde hviledagen hellig.
# 4 Du skal ære din far og din mor.
# 5 Du skal ikke slå i hjel.
# 6 Du skal ikke bryte ekteskapet.
# 7 Du skal ikke stjele.
# 8 Du skal ikke tale usant om din neste.
# 9 Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
# 10 Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Foreldre. Du elsket dem, du hatet dem, du elsker dem igjen. Du kjører dem rundt på totalt unødvendige ærender når de har brukket benet. Du bærer ved. Du bruker opp pengene deres på alkohol. Du rømmer til dem når verden har blitt hakket for hard. Også rømmer du fra dem kort tid etterpå. Du håner dem med dine søsken, kanskje også til dine venner. De sier og gjør rare ting. Fortsatt. Men det er bare du som får lov til å gjøre narr, å påpeke deres svakheter og pinlige seanser. Noe annet hadde vært for ille. Men kanskje du møter noen som forstår, noen som kan gjøre narr med deg?

Nå som Martha Stewart endelig har dukket opp på norske TV-skjermer (spesifikt på kvinnekanalen FEM), kan kanskje vi her hjemme endelig forstå hvorfor millioner av utlendinger (les: amerikanere) elsker å hate Martha. Eller bare elsker å elske henne. Å se henne lære bort kjekke hjeminnredningstips er stort sett en øvelse i kleinhet. Stiv som en stokk etter flere tiår i gamet. Gudbedre. Hennes elskelige datter Alexis har brutt ut av radiosfæren og inn i sin mors domene, TV. Resultatet er programmet “Whatever, Martha!”, hvor hun og venninne Jennifer ser gjennom gamle Martha-klipp og håner dem. På godt gammelt Mystery Science Theater 3000-vis. Årets nykommer på TV-fronten, dette. Hadde vi bare hatt Fine Living Network hertillands. Det bør være neste innkjøp for FEM. Endelig et program som rekker ut hånden til trassige tenåringer som hater på muttern.

Som en bonus legger jeg ved dette klippet også. Sjokkerende, på de aller fleste vis.

Hvem i all verden ville latt denne peanøttsmørkarakteren nært sitt barn? Er kanskje akkurat denne episoden utslagsgivende for den brennende sarkasmen Marthas datter lirer av seg? Det melder seg også et enda mer presserende spørsmål: Er dette noe for gateavisamannen? Er Peanut Butter gateavisamannens soulmate?!

Ja, det er mye UKG-prat for tiden. Vi er inne i en revival, hvertfall på Ila og Galgeberg. Der går det hett for seg. Vi samler sammen bevis for den kommende revolusjonen, no doubt. Som nevnt har Sunship poppet hodet frem igjen, men det er ikke bare gamle ringrever som er på banen. Ungdommen var ikke død allikevel! (UKG-messig, altså. Ungdommen lever jo i beste velgående, løper rundt i fargerike klær og flakser vingene så godt de kan for å nå opp til solen. Som vanlig, mao.) Kvinna har kommet over en unggutt vi gjerne vil møte. Eller høre ute. Herr Guy Furiouz, aka. Aman Sahota, slår et slag for høy champagneføring med to knallfine UKG-mikser, denne av ny favoritt Trey Songz (som jeg liker spesielt godt fordi han høres ut som Toni Braxton, ligner på Usher og skriver tekster som R. Kelly. Herlig kombo):

Denne andre er STOOR på Galgeberg (preach!), og er hakket vassere enn T2s basslining.

Mer om bassline ved en annen anledning. For nå, la oss glede oss over Guy/Aman:

Wadup Ya’ll The names Aman Sahota A.K.A Guy Furiouz ! I’v Been producing tracks since i was like 12 years old! so it been quite a while now . . im 16 Years old

Den desperate søken etter multimediaunderholdning (dvs. lyd + bilde) når stadig nye høydepunkt. Vi har tidligere satt fingeren på diverse amerikanske serier som burde sees av alle. Det vi glemte å tenke på, var jo at britisk TV alltid har vært best. Hei på deg! Det er du vel enig i? Mens amerikanerne drøvtygger på såkalt “aspirational TV” à la The OC, og mottar det skarpeste nyhetsbilde fra komikere på Comedy Central, (gjør britene sikkert det samme, men la oss se bort fra det et sekund for å få frem hovedtemaet, introduksjoner har aldri vært min sterkeste side) holder de sarkasmestinkende geniene fortsatt høy kurs i Storbritannia. Man kan namedroppe alskens artige serier fra 70-tallet til idag. Man kan forgude Ricky Gervais, Doug Naylor, Rik Mayall etc etc (sjekk namedroppinga!). Akkurat nå forguder jeg Chris Morris og Charlie Brooker. Jeg elsker dem. Høyt. Spesifikt for Nathan Barley. Akkurat det TV burde være. Spot on. 6 episoder om hvor jævlig verden er. La det være en lekse til deg, unge forståsegpåer med store mengder kulturell kapital og en intellektuell narsissisme som til stadighet biter deg i ræva, uansett hvor mye du forsøker å distansere deg fra idiotene, ender du alltid opp som idiot selv. Gud hjelpe oss.

Sommeren betyr stort sett repriser i fjernsynet. Bortsett fra et og annet allsangprogram, og kanskje litt hyggelig pludring med Anne Grosvold på Aker Brygge. Dette er fordi ingen ser på TV om sommeren. Visstnok. Vi vet jo alle at dette er løgn. At alle sitter ute og nyter sommernettene med gode venner, griller og drikker pils, lyser etter krabber og tar nattbad. Det er bare piss. Mulig de gjør det i 2 uker. Så er det tilbake til ettromsen og fjernsynet. Sommeren byr tross alt på underholdning du blir nektet ellers i året.

Ikke nok med at TV2 Zebra kjører repriser av Pacific Blue, TV3 har hoppet ut i havet av sommerunderholdning med en klar vinner: Den danske utgaven av Paradise Hotel. For de av oss som satt oppe om nettene for å se på den amerikanske serien for et par år tilbake er dette gledelige nyheter. Som freelancer-kvinna kommenterte; de har skåret vekk alt det unødvendige: kjedelige konkurranser og kompliserte påskudd for hvorfor 6 glamourmodeller og 6 ballevoksede bartendere gnukker på hverandre i Syden. Det som står igjen er kun dritt. Akkurat slik reality-TV skal være.
Etter nedleggelsen av Paradise Hotel i USA, prøvde de seg med oppfølgeren Forever Eden, som var dobbelt så komplisert og halvparten så festlig. Og hun irske tøyta som var programleder, Amanda Byram (tidligere kjent fra hakket mer spekulative Svanen), hun var … uffamei.

Men, det er bare å benke seg hver kveld for nye forviklinger når 12 dansker skal tilbringe 14 uker i Syden. Robinsonekspedisjonen kan bare gå og legge seg. Det blir aldri færre deltagere, ingen vet hvordan man vinner, og alle er konstant nakne og fulle. Å overleve det i 14 uker, på dansk, er en prestasjon i seg selv.

Men, nå som vi først prater om Paradise Hotel, syns jeg det er på sin plass å nevne dramaqueen #1 i amerikansk reality tidlig på 00-tallet. Toni Ferrari. Du traff henne først (avhengig av i hvilket land du var i rundt 2003), i Love Cruise: The Maiden Voyage fra 2001. Stusselige greier. Best å ligge unna. Men Toni gjorde seg bemerket med sin voldsomme fysikk og høyaggressive humør, og ble plukket ut til Paradise Hotel også, gitt.

“No more drinks”. Nettopp. Hør på Toni, barn.

Men frykt ikke, når danskene har pult ferdig og er hjemme og pleier bondeangeren, kan vi forhåpentligvis glede oss til sesong 2 av amerikanske Paradise Hotel, som akkurat ble ferdig.

Noen som kjenner seg igjen?

Hentet fra Satchel of Gravel.

Nei, du gjør jo helt tydelig ikke det. Du bærer jo faktisk på longboardet ditt. Bortover veien og ned bakken. Du hviler kanskje bena dine på det når du henger med alternative, fritenkende folk i Birkelunden.

Du syns dette ser fett ut?

Jeg kjeder meg. Baris og hjelm?! Come on.
Teknisk-sykling-nørds er rett og slett fascinerende i forhold.

Her om dagen satt jeg med en kjent og kjær kvinne i Sofienbergparken. Idét korpset mirakuløst forsvant fra hørevidde, dukket det opp to 10-årige gutter på brett. Ikke longboard. Brett. De øvde på ollie. De var breiale. Og hadde hatt. De var ikke 25 år gamle reklamestuderende fritidsfotografer med customized sko og ironiske solbriller. Tenke seg til.

ps. Kjøp Emil Triers Brettkontroll. Den kan nemlig sees på dvd, i tillegg til på NRK, for de av oss som enda titter innom statskanalen fra tid til annen.

“Sjekk den siste kolleksjonen til Martin Margiela”
“Chlöes siste skokolleksjon er banebrytende”
“Jeg leste The Face i ‘99″
“Da jeg gikk ut ikveld hadde jeg på meg: Cheap Monday jeans, customized Keds (av venninna mi Lina, som er ung og håpefull motedesigner), oversized secondhand T-shirt med ironisk trykk, en herrejakke (evt. en damejakke i tilfelle jeg er mann) og denne vesken jeg kjøpte på Topshop sist jeg var i London/Sthlm.”

- Vi kan gå på kino også kanskje?
- Ja, etter eller før filmen?
- Før, så kanskje om vi går på kino seint kan vi være ute lenger. Om filmen begynner ni eller ti, liksom.

- Ja, også om vi avtaler nå blir de ikke så bekymra, siden vi er fire, liksom.
- Mm, ja, da er vi jo sammen hele tiden.
- Det er kult at vi skal gjøre det sammen. Vi må finne ut når.
- Ja, når er bursdagen din? Min er søttende.
- Min er sjette.
- Da er det elleve dager mellom oss. Hmm…niende, tiende.. Tiende eller ellevte da? Det er midt imellom.
- Ja, det passer bra.
- Husker du da du inviterte oss på Dolly Dimple’s ifjor?
- Ja.
- Jeg syns det var skikkelig dust at Ida var der.
- Hva mener du, var det dust at jeg inviterte henne?
- Nei…ikke det, men hun var jo min bestevenninne, og du er min bestevenninne. Også skulle dere plutselig være bestevenninner. Da ble jeg skikkelig sint.
- På meg?
- Nei. Har du vært hos Tonje?
- Ja, men det er hemmelig.
- Hvorfor det?
- Anine blir så sinna. Hun og Tonje var bestevenninner før.
- Åja, ja det var det som skjedde med Linn og Gøril også, det. Jeg var bestevenninne med de før.
- Ja, Anine sa til Tonje at jeg ikke fikk være med. Men så ble jeg med for det.
- Så teit hun er, hvorfor kunne ikke du bli med liksom?
- Mmm.
- Men det er kult da, at vi skal feire sammen.
- Ja, jeg får sikkert lov til kino også. Men jeg syns synd på mamma da, mye penger liksom. Lommeboka bare wooosh.
- Ja.

- Er han her?
- Nei, jeg tror ikke det. Faen.
- Han er deilig, ass.
- Mmm, dritfin.
- Axel også, da.
- Ja.
- Vi stikker på Kompis imorgen, da.
- Du kjenner han, ikkesant? Lille Philip?
- Ja, eller, han prata til meg en gang.
- Fett!
- It’s all about Pass It!
- Hell yeah!