Den katolske kirken arrangerer sin første konferanse om liv på andre planeter. Pater Jose Funes forklarer hvorfor liv på andre planeter ikke utfordrer katolisismens verdensbilde:

“This is not in contradiction with our faith, because we cannot establish limits to God’s creative freedom. To say it with St Francis, if we can consider some earthly creatures as ‘brothers’ or ’sisters’, why could we not speak of a ‘brother alien’? He would also belong to the creation.”

Not everyone agrees. Paul Davies, who was one of the speakers at the Vatican event, told the Washington Post: “I think the discovery of a second genesis would be of enormous spiritual significance.”

Hele artikkelen i the Guardian (tips: anderscappelen).

Dyade har viet et helt temanummer til astrobiologi og de problemstillingene oppdagelsen av liv andre steder i universet vil stille oss overfor.

Innenfor astrobiologien er det to klare leire: “Live everywhere”-gjengen som mener at liv er svært vanlig alle steder i universet, og “Rare earth”-gjengen som mener jorden er tilnærmet unik. Rare-earth’erne har ofte tilknytning til fundamentalistiske kristne miljøer som preker “Intelligent Design” – at livet i universet er resultatet av en høyere skapnings virke snarere enn et darwinistisk sammentreff.

De fleste vil nok synes, det er en ret dum overskrift… – for naturligvis er der noget, der er vigtigt! Fx at det går godt for ens børn, at de (og man selv) er raske, at man har en godt job, at der ikke bliver krig, at der ikke findes sult… – eller sygdom osv. osv. osv…

Men måske er der et større perspektiv…?

Jeg, Leif, er et blot et støvkorn på Jorden, Jorden er blot et støvkorn i Solsystemet, Solsystemet er kun et støvkorn i Mælkevejen, Mælkevejen er blot et støvkorn i universet…

Eller tænk på tidsaspektet: Jeg, Leif, eksisterer som fysisk person blot i en lillebitte del af et splitsekund i forhold til de uendelige evigheder, som universet har eksisteret i og fortsat vil eksistere i…

Selv Jordkloden eksisterer kun i et lille øjeblik, og man kan da med god grund (i disse klimakonferencetider) spørge, om det egentlig er specielt interessant, om kloden “går under” om 100 år eller om 10.000.000 år? Er der forskel? Tiden er alligevel blot et relativt begreb…

Hvad eller hvem er jeg som individ egentlig? INTET – ikke engang et støvkorn. Selv de sødeste og mest elskede mennesker i vores familie er INTET.

Vi opstår nærmest usynligt små og ubetydelige, og før vi har opdaget det, er vi allerede væk igen…

Betyder det, at jeg skal være ligeglad, hvis fx mit barn bliver alvorligt syg? NEJ, absolut ikke !!! Men bevar perspektivet… – adskillelsen mellem barnet og mig er illusorisk. Vi er under Evighedens perspektiv ét: én bevidsthed hinsides tidens og rummets grænser… – vi er sammen for altid, også selv om det overfladisk set her og nu ser ud, som om vi er adskilte væsner.

Under det perspektiv ses selv den alvorligste sygdom eller naturkatastrofe som intet mere end en splint i fingeren…

Vi har vel etterhvert fått med oss at verden ikke er slik vi trodde den var i 2007.

Løfter man blikket fra de daglige problemene, er det en ting som opptar meg om dagen, nemlig terraforming av andre planeter og eventuelt asteroider/satelitter. Ikke bare er dette et eksepsjonelt interessant tema, men det har også potensielt sett en enorm nytteverdi: Vi bør ha minst én backup av jordkloden, og vi bør prøve å spre intelligent liv utover i solsystemet og deretter til andre stjerner.

Once conditions become more suitable to life, the importation of microbial life could begin.[9] As conditions approach that of Earth, plant life could also be brought in. This would accelerate the production of oxygen, which theoretically would make the planet eventually able to support animal and human life.

La oss håpe at dette er et blikk inn i fremtiden!:

Så,er det slik,var alt bedre før?Nei klart var det ikke det.Men i nostalgiens navn er det jo mye man kan savne.Sånn vil det være for de fleste generasjoner.Og utgangspunktet for nye erfaringer vil alltid være de gamle erfaringene,de er den malen vi går utifra. Som Lise Myhre viser til i Nemi (se under) ,snakket vi kanskje mer sammen før, ihvertfall var det flere fysiske møter.I dag er vi avsondret fra det fysiske og komuniserer gjennom digitale nettverk.Vi ytrer oss kanskje om mye,men er der noen dialog?Det er vel snarere flest monologer. Og så kan man jo på sin side si at monolog kan og være nyttig,man får dekket sitt behov om å bli hørt,bli sett, ihvertfall tilsynelatende – man ytrer i håp om at noen der ute ser en. Så er det kanskje en illusjon. Og så blir du kanskje en dag lei av å aldri få svar fra universet,hva da. Vi trenger menneskene og vi trenger de gode samtalene,vi trenger tid sammen. Hva om strømverket en dag ble lagt øde,det fantes ikke lenger.Ville vi visst hvor vi skulle finne hverandre?En interessant tanke.

Var borti teorien for mange år siden når jeg leste en bok av Stephen Hawkins, en av vår tids største vitenskapsmenn. Boken omhandlet universet med sorte hull og ormehull og slikt. Iallefall var en av mulighetene som ble presentert at universet nå ekspanderer, og at det vil nå et punkt hvor det vil trekke seg tilbake igjen og tiden vil snu tilbake til opprinnelsen.

Så den store grusomheten ved dette. Alle mennesker til alle tider vil måtte leve sine grufulle liv om og om igjen i all evighet. Straks en blir født er en fanget i en evighet av repetisjoner av det samme livet, om og om igjen. Greit nok om en har et greit liv, men ikke så greit for f.eks torturofre og slikt. Det er mye grusomt i verden. Neppe så jævlig behagelig å leve baklengs heller de gangene det trekker seg sammen. Dette var riktignok bare en av teoriene som ble presentert i boka, og en av de som ikke ble vektlagt i særlig grad. Grøss, får håpe det ikke er slik (jeg har et helt for jævlig liv selv).

Jeg er vakker i kveld.

Vakker som en vinterbris som forsiktig blåser frosten av en skjelvende og prøvede spire i livets under.

Vi er ett nå.

Våren, verden, livet og jeg.

Universet hvisker ord jeg forstår,

og vi er

ett.

Jeg har fått en ny start.

I fare for å virke helt på jordet, tenkte jeg å utrykke noen tanker. Vær vennelig å ikke send menn i hvite uniformer etter meg

Noen ganger føles det som universet prøver å fortelle meg et par ting, eller at det tar affære selv. At ting kommer på riktig tidspunkt tar vi vanligvis som en tilfeldighet. Men er det virkelig det?

Jeg har opplevd en del ting som tyder på noe helt annet enn at verden består av tilfeldigheter og nødvendigheter. Sikker kan man jo aldri være, men hvis man tenker litt over disse tingene som hender, så er det merkelig hvordan de kommer og at de kommer i riktig rekkefølge.

Selvfølgelig skjer det mye som virker totalt meningsløst! Som når man mister noen man er glad i eller havner i ulykker osv. Men ser vi hele perspektivet, tenker jeg da?

Jeg tror vi alle har roller i denne verden, hvem vi møter og hvor vi havner. Kanskje du av og til har fått følelsen av å kjenne et menneske som du nettopp har møtt. Eller møter en person som du “connecter” med på et annet plan enn andre?

Jeg har gått alt for lenge rundt i denne verden å trodd at alt er tilfeldig. Men hva vet vi om hva vi betyr for andre, eller vet andre hva de betyr for deg?

En liten historie fra min ungdomstid da jeg jobbet på en kafè på et kjøpesenter i nærheten. Jeg var ordentlig lei meg, det føltes som hele verden skulle rase sammen. Jeg måtte ta en vanskelig avgjørelse og hadde ingen idè om hva jeg skulle gjøre. Jeg sto i kassa den dagen, og tårene lå i øyekanten hele dagen. Måtte svelge tungt og blunke flere ganger for å ikke begynne å gråte der jeg sto. Jeg kikket utover kafeèn som var ganske så overfylt. Mitt i folkemengden møtte jeg et blikk som var fylt av varme. Og jeg kjente at jeg ble fylt av en ro om at dette kom til å ordne seg. Jeg ville ta et riktig valg. Bare et lite øyeblikk kikket jeg inn i disse øynene før jeg kikket ned. Når jeg så opp igjen, kunne jeg ikke finne disse øynene. Det er nå omtrent 15 år siden men jeg kan enda huske det som om det var i går. Så det må vel bety noe?

Det er disse øyeblikkene jeg tenker på. De man på ingen måte kan forstå, men som betyr noe.

Har du noen slike opplevelser, så blir  jeg glad for å høre!  Godt å høre at man ikke er alene om galskapen

Hva består den religiøse erfaring i? Dette spørsmålet ligger til grunn for alle resonnementer omkring menneskets religiøsitet. Hvordan skal vi fortolke mangfoldet av religioner og religiøse overbevisninger i det hele tatt? Uavhengig av hvordan vi stiller oss til spørsmålet om sannheten av religiøse læresetninger og dogmer, er dette et avgjørende spørsmål for forståelsen av mennesket og livet generelt, for fenomenet religion er en ufravikelig del av menneskets eksistens, uansett hvordan vi måtte vurdere det.

Mange vil følge Karl Barth og ta utgangspunkt i det konkrete sannhetskrav, at kristendommen representerer Guds åpenbaring i motsetning til de andre religionene. Men en slik forståelse er lite adekvat både for å redegjøre for kristendommens innhold og for hvordan den forholder seg til andre religioner, ganske enkelt fordi den ikke gjør rede for den menneskelige siden ved åpenbaringsvitnesbyrdet eller religion som sådan.

“In order to experience the presence of the divine in the universe…we must first find that presence in ourselves. Humanity, of which each individual is a special and unique mirror, is the key to the universe. Without having the universe in ourselves we would never understand it. The centre of the universe and of ourselves is divine, and with the presence of the infinite in ourselves we can re-cognize in the universe the infinite which is within us…Every period of human history expresses this encounter between the infinite in ourselves and in the whole universe in different images. The uniqueness of every individual and every period makes it necessary that there be many religions. The manifoldness of religions and the differences in the same religious tradition during its different periods in history are basically the result of the infinite mirroring itself in ourselves and in the universe in always different ways.” Paul Tillich (s. 397, A History of Christian Thought.)

Menneskets religiøsitet handler om at vårt forhold til den ytterste sannhet om våre liv(the Real jf. John Hick), det handler om at mennesket som mikrounivers står i forhold til universet i sin helhet, og at vi speiler dette. Universet speiler seg i oss, og vi har nøkkelen til forståelsen av universet i oss selv. Det guddommelige nærvær som opprettholder universet er også en del av oss, det er vårt sentrum der vi gjenkjenner det dyp som gjennomtrenger universet. Dette dyp, det guddommelige i oss er evigheten selv, det liv som sprenger alle grenser.

Mangfoldet blant religionene og ulike tradisjoner, henger sammen med menneskets unikhet og den egenart som kjennetegner enhver kultur og historisk periode. Det religiøse mangfoldet springer ut fra livets mangfold selv, hvert menneskelig og kulturelt speil gir et unikt perspektiv på livet. Dette mangfoldet er ikke en trussel, men en ressurs til å forstå livet som en større helhet. Intet mikrounivers kan holde i seg hele sannheten om livet, enten det er snakk om et enkeltmenneske eller en religiøs tradisjon. Men i det vi våger å la oss berike av våre ulike perspektiver, får vi se livet som en fascinerende og mange- fasettert virkelighet, som til tross for dets mangfold er enhetlig størrelse. Det finnes bare et liv, Guds liv slik det manifesterer seg i tid og rom, men ut fra denne ene kilde, dette tilværelsens dyp, springer livet i all dets mangfold ut.

verdens mysterier.
jeg tenker på hva som kommer etter døden, jeg tenker på tanker; å tenke er ingen kunst. det er et mysterium.

jeg tenker ut av dimensjoner, verdensrommet, galakser, svarte hull og fremmede vesener. er det noen der ute som speiler seg i oss ? er det en verden identisk med denne ? vår verden ?
den er ikke vår, den er verdensrommets ! vi får leve her i et paradis av natur og undre, og hva gjør vi ? vi forurenser, sløser bort, krever våre territorier. vi eier alt land. vi tar for oss og invaderer alt som er ledig. fyller hver jordflekk med flere av oss. noen av oss lever til og med i den tro at de er bedre og setter seg selv høyere enn andre. de som ikke eier like mye av verdi, er heller ikke like mye verdt. like mye verdt som oss.

det er ikke så mye jeg kan gjøre, men jeg gir free rice og ber for de sjeler som ikke har vært like heldige, ikke har blitt til i verdens tryggeste land. jeg ber for de som ikke har vært så heldige å bli født med et instinkt til å bry seg og en trang til å ta vare på og hjelpe de som har det vondt, selv om de bor på et annet kontinent.
jeg ber med et håp om at vi ikke er de eneste i universet, at det er noen der ute som speiler seg i oss. identiske men likevel individuelle. akkurat som oss.

jeg ber, men jeg får aldri bedt nok. jeg ber i den tro at det er noen eller noe som hører mine tanker og kan ta imot de bønner jeg har så mange av, og ta de til seg av ren interesse for mine behov om å vise interesse for andre og lide med de. jeg ber om kunnskap.

når jeg har det vondt skriker jeg til dem. spør hvordan de kan se meg lide, la meg lide. jeg spør i sorgens navn.
når jeg har det godt smiler jeg til dem. takker for evnen til å nyte, til å føle klærlighet, glede og godhet. takker i kjærlighetens navn, for kjærligheten er livets sol.
når jeg føler misunnelse skriker jeg til dem, spør hvorfor de lar meg dyrke slike synder. jeg spør i sorgens navn, for misunnelse og hat er begge sorger som skygger for livets sol.

når jeg skriver, skriver jeg med tankene, følelsene, instinktene. jeg skriver for å tømme meg.
jeg skriver ikke alltid bare for å skrive, men også for å dele.
jeg skriver ene og alene for meg selv, men jeg lar verden få et sniktitt inn i hodet mitt.
når alt kommer til alt, skriver jeg egentlig bare når jeg føler for å fryse tankene.

- ipedersen

En lekker gjennomgang av størrelsen på ting som er litt større enn oss. Den største heter Rød Hyperkjempe (enn så lenge).

Mer interplanetær føde for tankene i dyadenummeret De der ute – fakta og forestillinger om liv i universet

I flere uker nå har planen vært å ta en kaffe sammen med en mann jeg liker litt mere enn andre menn. Men hver eneste gang er det kommet noe i veien. Enten for meg eller han? I går, etter en rekke avlyste avtaler, ringer han og lurer på å ta seg en tur ut for å ta denne koppen med kaffe. Det hadde lissom ligget litt i kortene at det skulle kunne skje denne dagen. Men på formiddagen ble det plutselig bestemt at jeg skulle på kurs med jobben. Med en dårlig smak i munnen måtte jeg meddele at denne dagen som alle de andre dagene passet det dårlig. Jeg gikk inn på badet for å ordne meg før kurset, da jeg bestemte meg for å sende en melding til han. For å forklare at det var ikke det at jeg ikke ville møte han, for det vil jeg. Men at det føltes litt sånn som at det aldri passet. Jeg fikk en melding tilbake om at han ikke trodde at jeg unngikk han og han også forsto at vi begge var travle mennesker.

Puh, godt det da

Håper den kaffekoppen blir noe av! Èn gang!

Hvis det da ikke er noe universet prøver å fortelle meg da?

Vel ikke vet jeg, men jeg burde kanskje prøve ett par ganger til….

Sånn  for sikkerhets skyld! Han er rimelig søt da

Som mange kanskje har fått med seg, driver romferja Atlantis viktige og farlige operasjoner på teleskopet Hubble i disse dager. I dag fikk vi servert flotte bilder tatt av Thierre Legault som viser Atlantis og Hubble i siluett forran sola. Det ved hjelp av slike bilder vi får et perspektiv på hvor små vi faktisk er. Men om vi blir små i sammenheng med vår lille sol, hva blir vi da i forhold til de virkelige gigantene i universet? Sjekk ut solas storebrødre i den skremmende filmen under.