Jeg tenker innimellom på hvem jeg er. Sånn egentlig. En naturlig konsekvens av å være syk, ha mye tid alene og det å gå igjennom ulike prosesser. Man føler stadig for å gjøre opp status, eller finne ut hvem en egentlig er. Lete etter svar. Redefinere seg selv. Det strides nemlig inni meg. For på ene siden er jeg den samme jenta som før jeg ble syk, men mest inne i hodet og hjertet. For i praksis er bare dagens utgave en dårlig kopi av det som var. På den andre siden er jeg jenta som har blitt syk og lever det rolige livet. Jenta som stadig er ute i krigen, sloss, faller og reiser seg, gang på gang. Jenta som er avskåret fra det virkelige livet. Men den jenta er da noe den også? Jeg har forsatt mine styrker, jeg har fortsatt mine svakheter.

..I feel just like I’m living someone elses life, it’s like I just stepped outside..(Michael Buble)

Det føles av og til som jeg lever en annes liv. At det ikke er MEG, men Tornerosekopien. At jeg har tatt ett skritt til siden og står utenfor og kikker inn på meg selv. Som om livet er uvirkelig. Som om jeg ikke er tilstede i mitt eget liv, men som i en drøm.

..I wanna go home. And it will be alright. I’m coming back home..

Og jeg tenker og drømmer om en plass der jeg kan få være litt den gamle Tornerose, litt den nye. En plass der menneskene ikke definerte hverandre utfra diagnose eller arbeidskapasitet. En plass der menneskene så forbi. Hvor det skinte igjennom hvordan jeg er som menneske, uavhengig begrensingene. Av og til møter jeg mennesker som nettopp ser meg slik, som liker meg på tross av. Da er det godt å være.

Jeg kan iallefall ikke føle at jeg er en dårlig kopi av hva jeg var, hele livet. Jeg er et nytt og annerleds menneske nå. Jeg har andre egenskaper enn da jeg var yngre. Kanskje ikke like verdsatte egenskaper sett i forhold til dagens samfunn. Men jeg er da noe. Jeg har begynt skrittet tilbake til livet, og en dag vil jeg føle at jeg er hovedrolleinnehaveren i livet igjen. Den som styrer og har kontrollen. Ikke en som lever i en boble, men er fri til å leve med alt jeg er. Både gode og mindre flatterende egenskaper. Og hvile i mine styrker.

Jeg vet at livet har gjort meg sterk. Men også sårbar. Livet har satt følelser på prøve, gang på gang. Jeg har mistet bakkekontakten, svevd i det usikre, men alltid landet igjen med begge bena godt plantet på jorda.

Kanskje finner man aldri seg selv? Jeg tror det er en livslang prosess. Og kanskje trenger man også hjelp til å bli funnet? Men det som iallfall er sikkert, at en dag av gangen er nok.

En dag av gangen er nok.

Ikke se deg tilbake over fortiden, den er forbi.

Ikke la den tære, men la deg lære.

Ikke vær bekymret over fremtiden,

for den har ikke vært enda.

Lev nå og gjør det så vakkert at det blir verdt å huskes.

-ukjent-