Stadig flere benytter ordet dulting. Journalister, bloggere, politikere og samfunnsforskere. Og flere kommer til. Dulting er på vei til å bli et skikkelig buzz-word.

Men hva betyr det egentlig? Wikipedia introduserer det som et nytt konsept beskrevet som valgarkitektur. Dette omtales grundig i boken Nudge utgitt i fjor. Forfatterne er økonomen Thaler og jussprofessor Sunstein, begge engasjert i Obama administrasjonen. Kort fortalt kan dulting beskrives som ”ulike måter å presentere valg på og måten denne presentasjonen påvirker resultatene.” Med det mener forfatterne at utfallet av en valgsituasjon kan influeres av personen eller organisasjonen som presentere valget. Ifølge forfatterne er dette en underutnyttet metode.

Som eksempel vises det til at samfunnet kunne hatt større tilgjengelighet av organer for transplantasjon dersom vi hadde hatt et system med antatt samtykke. Systemet måtte inneholdt en lett forståelig reservasjonsrett, men at det som default var at alle organer skulle kunne transplanteres. Samfunnet har for få donorer, og befolkningen skal dultes i retningen av frivillig donasjon. Var du uenig fikk du et nei-kort. I dag har noen av oss et ja-kort. Men antall ja-kort er for få, og folk dør i transplantasjonskø.

Dulting kan også være å gi de som faktisk skal ta det reelle valget alle alternativene der utfallet av valget er godt beskrevet. På den måten vil beslutningstakeren, altså deg og meg, være i stand til å velge selv – basert på kunnskap og eget verdigrunnlag. Kunnskap vi sannsynligvis ikke hadde tilegnet oss dersom et påbud eller et forbud hadde besluttet for oss. Verdigrunnlaget vårt kan kun komme til syne hvert fjerde år. Stortingsflertallet er til syvende og sist verdimakta.

Liberalister kan drømme om en verden full av dulting og helt fri for påbud og forbud. Gjerne urealistisk vil mange påstå, men uansett en tanke verdt. Det liberale tidsskriftet Minerva har egnet hele siste nummer til begrepet dulting. Ulike personer redegjør for sine tanker knyttet til begrepet og hvordan samfunnsutviklingen og det offentliges engasjement og interaksjon med befolkningen påvirkes av dette.

Men dulting skjer også i dagens Norge. Ta studiefinansieringen for eksempel. Dersom du fullfører på normert tid konverteres lån til stipend – og du belønnes for å gjøre valg slik staten ønsker det. Alternativt straffes du gjennom en sanksjon. Du dultes dermed i rett retning. Rett retning for deg som student, men også for institusjonen og for samfunnet. Klarer du av ulike grunner ikke normert progresjon skal du ikke belønnes, men heller ikke straffes. Fordelingen lån og stipend opprettholdes slik du en gang valgte finansieringen på bakgrunn av.

Dulting legger opp til at befolkningen skal bli i stand til å kunne gjøre egne velbegrunnede valg fremfor å bli tvunget inn i kollektive løsninger. Tesen er at velbegrunnede valg først gjøres når vi har tilstrekkelig informasjon om risiko og mulig utfall.

Thaler og Sunnstein foreslår ikke at alt i samfunnet skal endres til valg besluttet av den enkelte. Påbud og forbud må finnes der hvor handling sannsynlig skader andre. Det kan ikke være slik at du har valget om å kjøre i 50 eller 100 i tettbebygd strøk. Skaderisikoen for andre enn deg selv blir for stor, og regulering må til. Med bilbeltebruk er det annerledes. Dersom du er gjort kjent med risikoen du tar, og gis muligheten til en forsikring som dekker samfunnets kostnader ved en evt. ulykke, skal da påbudet gjelde? Eller er risikokurset du må gjennomføre og forsikringen du må betale akkurat det dultet du trenger til å feste beltet før du kjører. Du gis reelt sett et valg, men forhåpentligvis dultes du i ’rett’ retning.

Dulting brukes også for å beskrive det offentliges engasjement utover den rene forvaltningen gjennom lover og regler. Holdningskampanjer er et virkemiddel. Kampanjer som dulter oss i ønsket retning. Men grensene til manipulasjon er hårfine. Jeg ønsker ikke at staten skal dulte meg i den retningen de mener er rett. Jeg vil ha meg frabedt urene metoder og propaganda. Informasjonen må være nøytral og alle sider ved et valg belyses like godt. Vi er ikke dumme – og vi vil ha medbestemmelse i utviklingen av det samfunnet vi lever i!

Neste gang noen dulter deg bør du smile tilbake med spørsmålet: hva er alternativene?

I disse dager er det mye debatt om de foreslåtte helsereformene i USA. Vi blir gang på gang minnet på nødvendigheten av å gjøre helseforsikring økonomisk mulig for alle. Det er naturligvis noen som ikke har råd til å kjøpe seg helseforsikring i USA, men disse finnes det faktisk ordninger for allerede i dag. Den store majoriteten av dem som ikke har helseforsikring i dag, har det ikke fordi de enten prioriterer andre ting, eller velger å la være å benytte seg av ordninger de har tilgang til. Programmer som medicare og medicaid sørger nettopp for at barn, gamle og folk med dårlig råd har muligheten til behandling.

Grunnen til at så mange står uten forsikring i USA skyldes i stor grad folk som gutta i denne filmen:

«I was gonna get health insurance, but than I got drunk». 

Mange velger å prioritere bort sin egen helse, fordi de ser det som mindre viktig enn helgefylla, dyre klær eller proteintilskudd. Et dårlig valg? Absolutt. Men burde ikke folk få lov til å ta denne avgjørelsen selv.

Jeg er ingen stor motstander av offentlige velferdsordninger. Jeg har ikke noen problemer med at staten har en rolle i å sikre folk ordninger som tar vare på folk både økonomisk eller helsemessig hvis de faller utenfor, eller havner på kjøret. Jeg synes imidlertid det ER problematisk at folk tvinges til å være en del av offentlige ordninger de ikke vil være en del av. Da er det ikke lenger bare et offentlig tilbud. I ordet «tilbud» ligger det implisitt at man kan velge å slå til,- eller avslå. Hvis man ikke har muligheten til å avslå så er det ikke lenger et tilbud, men tvang.

Folk tar dårlige valg vedrørende sin helse, som er tillatt. Noen velger å legge ut på fjellturer med minimal bekledning og proviant, andre hopper utenfor farlige fjellskrenter med fallskjerm, eller denger løs på hverandre i en boksering. Et dårlig valg vil mange mene, men det er like fullt et valg den enkelte burde få lov til å ta selv. 

Det bør likeledes være lov å prioritere bort sin egen sykeforsikring hvis man vil det. Et voksent myndig menneske som ellers får lov til å ta avgjørelser hver dag som berører dets egen helse på en negativ eller positiv måte, bør også få lov til å velge at han/hun vil prioritere sine egne penger til noe annet enn sykeforsikring.

Jeg vil derfor foreslå en ordning der man:

får lov til å velge bort offentlig sykeforsikring til fordel for en annen privat forsikring, eller ingen forsikring, og deretter trekke fra skatten det denne forsikringen koster hver enkelt

«I was gonna get health insurance, but then I got drunk» 

- et dumt valg, men valgfrihet må også innebære retten til å ta dårlige valg.

AP går til valg på at alle skal med. De vil ha likhet for enhver pris: Alle skal gjennom den samme skolekvernen – ingen skal få velge et alternativ til det offentliges monopol. Sykehuskøene får bare vokse – så lengen ingen velger privat. Bestemor må ta til takke med det tilbudet hun får – kun offentlige hender er varme hender. Vi skal avskaffe fattigdom – vi skal avskaffe rikdom.  Alle skal med i den offentlige kvernen – ingen slipper unna.

Jeg ønsker ikke likhet for enhver pris. Jeg ønsker et samfunn basert på valgfrihet. Jeg ønsker et samfunn som respekterer at folk er forskjellige individer og har ulike prioriteringer. Folk bør ha rett til å velge mellom ulike offentlig finansierte tjenestetilbud, uavhengig av om eieren er privat eller offentlig. Det handler om å ha tillit til  at folk flest er bedre i stand til å ta de riktige valgene, enn politikerne. Jeg har den tilliten til folk, og derfor stemmer jeg Fremskrittspartiet.

Jeg vet at jeg ikke har vært flink nok til å blogge i løpet av valgkampen. Som ungdomspolitiker og aktiv nettbruker burde jeg selvfølgelig klart å få mer tid, men jeg er antakelig ikke rutinert nok enda til at jeg klarer å få plass til alt – i disse valgkampdager – da det gjerne er 12-13 timer på stands i løpet av en dag. (All ære til Heidi Nordby Lunde aka Vampus, som har holdt aktiviteten oppe i hele valgkampen).

To the point. Jeg satt her å tenkte på hva det var jeg kunne skrive om, og strøk umiddelbart ut ordet: regjeringskoalisjoner, og alt som måtte ligne. Nesten mer enn jeg gleder meg til valgresultatet, gleder jeg meg til å slippe å ikke høre/se annet enn gjentatte reproduserte argumenter om ulike regjeringsmuligheter. Det er direkte skremmende at kommentatorer i norske medier (det finnes riktignok mange hederlige unntak) er så lite politisk orienterte og så lite visjonære, at de ikke makter å se mer interessante problemstillinger og politiske skillelinjer enn den konstante debatten om hvem som skal regjere sammen,- som uansett ikke blir klart før etter valget.

Jeg bestemte meg i stedet for å skrive om det ordet som gjorde at jeg meldte meg inn i Unge Høyre for nå snart 4 år siden; valgfrihet. Jeg kom plutselig på noen ord leder i SU, Mali Tronsmoen, med fullt overlegg presterte å si på en debatt på Storhamar Videregående Skole i Hedmark. Temaet var helse og omsorg. 

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker å betale for at rusmisbrukere kan få avrusningsplass på private rusomsorgstilbud med ledig kapasitet, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker at staten kan betale for at syke mennesker får behandling på et privat sykehjem, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen heller vil at folk skal DØ i offentlig kø, heller enn å få privat hjelp.

Jeg lurte på: HVORFOR eldre som trenger pleie, syke som trenger hjelp eller rusmisbrukere som trenger behandling, ikke kan få lov til å velge tilbud selv – mens det offentlige betaler.

Svaret jeg fikk var ganske enkelt: 

«Vi mener ikke at dette er valgfrihet. Vi mener at folk skal få slippe det styret det er å søke etter ulike tilbud, og lete seg frem til der det er best».

Sagt med andre ord: 

«Vi mener ikke det er bra for deg at du får lov til å velge selv. Vi mener at det beste for deg er om du bare legger dine liv i våre hender, så skal vi forsøke etter beste evne å dirigere deg i den retningen vi mener er best».

Dette er hva dagens regjering mener!

De rødgrønne skal bestemme hvilken hjemmehjelp som kommer hjem til pleietrengende.

De rødgrønne skal bestemme hvilket sykehus du må gå på.

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal få rusbehandling.

I tillegg til dette mener de altså at:

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal gå på skole.

De rødgrønne skal bestemme når du må dra hjem fra byen.

De rødgrønne skal bestemme hva en enda større andel av dine penger skal gå til.

Sosialistene i dagens regjering mener at det er best om du ikke får bestemme selv. 

Med varm røst sier de: «La oss ta valgene for deg».

Selv om de rødgrønne ofte taler med varm røst, synes jeg at budskapet er kaldt og intolerant. 

Høyre mener offentlige ordninger skal dreie seg om offentlig finansiering, der det er den enkelte som bestemmer hvilket tilbud han/hun ønsker å benytte seg av. 

Det offentlige skal betale for skolen, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilken skole du vil gå på selv.

Den offentlige sykeforsikringen din skal betale for behandlingen din, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilket sykehus du ønsker å benytte selv.

Det er dessverre ikke alle som tar dette som en selvfølge.

Det er enkelte som er så freidige at de mener de gjør deg en tjeneste hvis de tar valgfriheten fra deg.

Om du er i tvil burde dette ordet være grunn nok til å stemme Høyre i år: Valgfrihet!

Vi tror samfunnet blir best når det enkelte mennesket får ta mer avgjørelser vedrørende sitt eget liv. Valgfrihet er også velferd.

Det ville forundre meg om ikke helse blir et tema i valgkampen, på tross av finanskrisen, og Frps stadige forsøk på å få valgkampen til å handle om innvandring. 

Jeg forundrer meg titt og ofte over den absurde politiske debatten vi har i Norge, når det kommer til helseomsorg. De politiske debattene på andre områder handler ofte om hva som skal være et offentlig ansvar og hva som skal være et privat ansvar, om hvor mye som skal prioriteres til ulike tiltak, og hva som evt skal prioriteres bort. Det som er underlig i helsedebatten, er at man stort sett er enige i alle disse aspektene.

Alle partier i Norge mener at helse må prioriteres. Alle partiene i Norge er enige i at det offentlige skal ha et ansvar for å garantere alle et godt helsetilbud. Det som imidlertid er skremmende er at den nåværende majoriteten på Stortinget i Norge mener at det er viktigere at det offentlige driver tilbudet, enn at pasientene får god service og god behandling. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for en slik holdning? Hva slags ideologisk makkverk kan danne grunnlag for slikt politisk tankegods?

Debatten i Norge handler nemlig ikke om man skal få hjelp eller ikke. Den handler om hvordan man skal få hjelpen. Jeg kan knapt tenke meg en mer meningsløs debatt. Det finnes altså partier i Norge i dag som mener at det ikke er viktigst at man får hjelp når man trenger det, og at hjelpen er god, men at det er det offentlige som tilbyr hjelpen. 

Slikt ideologisk vrakgods preger også andre områder, som f.eks. samferdsel. Dette innlegget handler riktignok ikke om vei, men eksempelet er verdt å nevne som en illustrasjon på det ideologiske problemet. Ved å ta i bruk private selskaper til fellesskapets tjeneste (rettere sagt: OPS – offentlig privat samarbeid) har Høyre vist at man kan bygge mer vei, og bedre vei, enda raskere og i tillegg for en like billig/billigere penge, enn med den måten de rødgrønne finansierer veien på i dag. Høyres løsning gir skattebetalerne mer igjen for pengene. De rødgrønne derimot er mer opptatt av at det offentlige skal bygge veien, heller enn at skattebetalerne får mer igjen for pengene sine.

«Mer igjen for pengene» har alltid vært et viktig slagord for Høyre. Av sosialistene blir dette slagordet sett på som kaldt, kynisk og kalkulerende, men la oss nå bruke et par sekunder og reflektere over hva dette slagordet faktisk innebærer. Er det ikke slik at skattebetalerne nettopp betaler inn penger til staten fordi staten skal forvalte disse pengene på en måte som kommer alle til gode? Jo, det tror jeg de fleste vil si seg enig i. Så kommer oppfølgingsspørsmålet: Burde det ikke da også være et prinsipp at skattebetalerne skal få mest mulig igjen for pengene sine? Det mener i hvert fall Høyre, men de rødgrønne er åpenbart av en annen oppfatning.

Hos de rødgrønne partiene hersker mottoet: «Det er tanken som teller». Det viktigste er ikke at skattebetalerne får et best mulig tilbud for pengene de har betalt inn, men at det de får igjen er et resultat av politikere og byråkraters «varme tanker». I det rødgrønne samfunnet er det tanken som teller i helseomsorgen. Så lenge tanken er varm, men resultatet destruktivt, så er en rødgrønn politiker likevel strålende fornøyd.

Høyre og jeg derimot er av en annen oppfatning. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om helsepolitikken er aldri så kalkulerende. Det viktigste for meg er at folk får et best mulig tilbud, og at de som virkelig trenger det får rask, god og effektiv hjelp. Derfor ønsker Høyre mer konkurranse i helsesektoren. Fordi konkurranse handler om å tilby best mulig kvalitet, til den rimeligste prisen. Derfor ønsker Høyre å slippe til mer private tilbud, fordi det viktigste for oss er at folk får god hjelp, ikke hvem som tilbyr hjelpen.

Jeg vil gjerne at alle som skal stemme i år stiller seg følgende spørsmål:

Hva er viktigst for meg hvis jeg blir syk eller trenger behandling?

1) At jeg får god og rask hjelp

2) At hjelpen jeg får er offentlig, uavhengig av kvalitet

Hvis du havner på svaralternativ 1, bør du holde deg langt unna de rødgrønne regjeringspartiene. Da er Høyre det beste alternativet.

Da starter jeg opp bloggen igjen, etter en ukes avbrekk med Elitekurset, med et par videoer.

Til dere som tror at helseproblemene i USA blir løst, bare ved å implementere et statlig helsevesen. TRO OM IGJEN:

Mer valgfrihet i helseomsorgen! Pasienter først!

Regjeringens nye lovforslag, som vil pålegge alle utesteder i hele landet å stenge kl 02.00 handler om mer enn alkohol- og skjenkepolitikk. Forslaget demonstrerer det udemokratiske og styringskåte ideologiske grunnlaget i en regjering som tror de er egnet til kontrollstyre folks liv til hver minste lille detalj.

Styringskåte politikere

Det er også skremmende å se hvordan rødgrønne kommunepolitikere, som en saueflokk, blindt følger sin egen regjering i denne saken. Mener virkelig regjeringspartienes kommunepolitikere at kommunestyrene i landet består av så inkompetente folk at de ikke engang er i stand til å bestemme hva slags skjenkepolitikk de vil ha i sin egen kommune?

Hvor er Senterpartiet i denne saken? Senterpartiet, som ellers er veldig glad i å snakke om at det er  dem som selv har skoen på som vet best hvor den trykker, mener nå i nok et tilfelle at kommunenes rolle skal reduseres til et forvaltningsorgan for maktglade sentralistiske sosialdemokrater i regjeringskontorene. Vi kan ganske enkelt konkludere med at Senterpartiet har resignert som et parti på lokaldemokratiets side.

Regjeringens lovforslag er nemlig et grovt overgrep mot lokaldemokratiet, og en alvorlig begrensning av kommunenes handlefrihet. Det er de som bor i lokalmiljøene som vet best hvordan forholdene er, og det er de som må bestemme hva slags skjenketider de vil ha.

Demokratiske prinsipper

Regjeringens lovforslag bryter også med helt grunnleggende demokratiske prinsipper. Regjeringen argumenterer med at de ønsker å begrense vold og bråk på byen. Det er et bra utgangspunkt. Det ønsker jeg også. Men problemet med regjeringens lovforslag, er at de sier at det er dem som lager bråk som skal definere lovverket. I stedet for å ta tak i bråkmakerne, ønsker regjeringen å begrense ALLES frihet.

Jeg aksepterer ikke, og Høyre aksepterer ikke, at bråkmakere skal få lov til å begrense enkeltmenneskets frihet på denne måten. Det er ikke noe annet enn en skam at regjeringen er mer opptatt av å legge forholdene til rette for bråkmakerne, enn for vanlige ungdommer- og voksne som ikke har gjort noe galt.

Høyre vil ha mer politi i gatene, og straffe dem som lager bråk og kvalm, slik at resten kan få lov til  å være ute å ha det gøy. Det er et mindretall som lager bråk og kvalm på byen. De skal ikke få lov til å ødelegge for alle dem som bare er ute for å ha det hyggelig.

Frihet under ansvar

 Høyre tror på frihet under ansvar. Samfunnets fremste oppgave er å ivareta folks frihet. Denne oppgaven kommer før noe annet. Hele fundamentet i et fritt samfunn er at hvert enkelt menneske har rett til å bruke sin frihet slik han/hun finner det best, med mindre det går utover noen andres frihet. Det må innebære at dersom man takler å sitte ute å drikke til kl 5 om natten, eller til neste morgen for den saks skyld, så skal ikke staten ha noen rett til å blande seg borti dette, med mindre det går utover noen andre. Min frihet slutter der din frihet begynner.

Når det er sagt tror jeg heller ikke at regjeringens lovforslag vil fungere. Det er ikke slik at alle går hjem og legger seg fordi staten bestemmer at de skal ut av utestedene. Det eneste regjeringen oppnår med dette vedtaket er å flytte hele problemet over på private arenaer der de har enda mindre kontroll, samtidig som de gjør livet mye vanskeligere for utelivsnæringen og setter produktive arbeidsplasser i fare midt i en finanskrise. 

Det er likevel det prinsipielle som er det viktigste! For denne saken demonstrerer for alvor forskjellen mellom Høyre; et parti som alltid setter individet først, og de rødgrønne; partier som alltid er villig til å ofre enkeltindividet og dets rettigheter, dersom de mener det tjener kollektivet; partier som like godt kunne hatt følgende slagord: «staten er alt – individet intet».

En siste oppfordring

Jeg vil nå oppfordre alle til å stemme på et parti som anerkjenner din frihet; et parti som ALLTID setter vanlige lovlydige borgere foran bråkmakere. 

Jeg vil oppfordre alle i Hedmark som er glad i ta seg en øl på byen om kvelden – i trygge omgivelser, til å stemme på Høyre, og ikke på overformynderske sosialister.

Det er mange grunner til at jeg aldri kommer til å stemme Frp, men en av dem er at jeg av og til lurer på om vi bor i samme land. Vi har rett og slett forskjellig oppfatning av virkeligheten. Som denne debattanten, som jeg fant i Fredrikstad blad:

Frp har vokst noe voldsomt på få år. Grunnen til det er ganske enkelt at landet er på vei utfor stupet.

Hvilket stup? Norge er et av verdens rikeste land, vi har et godt utbygd skolesystem og helsevesen som er tilgjengelig for alle. Til og med fattigdomsgrensa må settes høyere enn i andre land. (Det å være fattig i Norge er noe annet enn å være fattig sør i Europa. Uten at jeg vil bagatellisere forholdene for fattige i Norge) Vi scorer bra på OECDs målinger… De fleste har det alt i alt ganske bra i Norge. Nei Frp, jeg er ikke med dere der.

Frp har også et sterkt fokus på frihet, på friheten til å velge. Det må vel bety at Norge i dag er ganske ufritt? Nope, kjenner meg ikke igjen her heller. Ikke skjønner jeg helt hva de mener alltid heller. Jeg har ikke behov for friheten til å velge i alle sammenhenger, det jeg blir tilbudt er bra. Jeg har forsåvidt gitt fra meg noe av friheten til å velge mellom det eller det ellers like tilbudet, men den valgfriheten ville også gitt meg mye arbeid med å vurdere disse nesten like tilbudene – uten at resultatet ville blitt noe annerledes. Jeg har også gitt fra meg styringen over mine hva skattepenger skal brukes til, men jeg har rett til innsyn i hva de har blitt brukt til. Dessuten bruker jeg veier og andre ting de har vært med på å finansiere hver dag. Det passer meg bra å betale 36% inntektsskatt og kunne benytte meg av velferdstilbudene når jeg eller mann & barn trenger dem, uten å måtte tenke på om jeg har råd. Det gir meg en opplevelse av frihet som f. eks venner i USA ikke har.

Frp har programfestet fritt skolevalg. Ja vel. For det er så ufritt og fælt i dag? Som forelder er jeg selvfølgelig opptatt av at ungen skal gå på en bra skole. I tillegg ønsker jeg at den skolen skal være gratis, ligge noenlunde i nærmiljøet så hun har en trygg og forholdsvis kort skolevei og det er fint om vennene fra skolen også bor i samme område som henne. Det har hun fått fordi kravene til lærernes kompetanse er de samme overalt i den offentlige skolen og fordi hun går på skolen til vi sogner til.

Om jeg vil at ungen skulle gå på en skole i en annen skolekrets, kunne jeg søkt om det. De skolene jeg kjenner til er ganske fleksible der, er det plass, så går det greit. Om jeg ville at hun skulle ha et annet pedagogisk tilbud, står det meg helt fritt å velge det, men det koster litt penger. Ikke så mye som tilbudet faktisk koster riktignok, såkalt private skole er subsidiert av det offentlige. Så hva er problemet?

Problemet, slik jeg oppfatter Frp, er at det finnes gode og dårlige skoler, og at foreldre skal kunne velge de gode skolene. Da har jeg en liten overraskelse: De gode skolene vil stort sett finnes i områder der innbyggerne i gjennomsnitt har høy inntekt, f.eks på Oslo vest. Foreldrenes inntekt virker i skremmende stor grad inn barnas resultater på skolen. (For om de fleste har det rimelig greit her i landet, så er det fremdeles forskjell på folk.) Denne ulikhetenes reproduksjon skulle Aps enhetsskole jevne ut, og der har den feilet. Men det å velge seg bort fra dårlige skoler løser ikke så mange problemer, nei. (Jeg heller mer mot styrking av lærerens rolle og mindre frihet for elevene i klasserommet, og mer vekt på praktiske fag for teori-svake elever. Jeg syns heller ikke noe om å presse alle elever inn i videregående skole, det er bare mer av det samme for de som ikke mestret ungdomsskolen. Med mer)

Ikke er jeg redd for en muslimsk invasjon heller. Og jeg har et noe mer nyansert syn på hva “norsk kultur” er, f .eks vet at den har blitt til gjennom utenlandsk påvirkning. Så, nei Frp og jeg er bare ikke på nett.

Frykten for at noen skal ha mer enn andre herjer fortsatt. Nå har Fordelingsutvalget funnet ut at gratis barnehage for alle, og utfasing av kontantstøtten, er veien å gå. Dette er slagordet «Alle skal med» omsatt i praksis; ingen slipper unna.

Gratis er et interessant ord. Når det offentlige betaler, så slipper vi jo å betale selv. Er det ikke slik det er? Egentlig ikke, det er ikke mer gratis enn at det betales over skatteseddelen. Det er bare det at alle skal være med å betale for barnehageplasser, uansett om de selv har barn eller ikke, uansett om de synes barnehage er rett for egne barn eller ikke. Det VI synes er rett skal DU betale for. Alle skal med. Ingen slipper unna. Og passer ikke våre løsninger ditt behov, så får du klare deg selv, og betale for deg selv, i tillegg til det du bidrar med til oss andre selvsagt. Ønsker man ikke selv barnehage skal man altså betale alt selv, i tillegg til at man må bidra til å betale for andre. Dobbelt betaling for de som ikke følger flokken er solidaritet slik de rødgrønne praktiserer det.

En annen konsekvens av slik politikk er at det stimulerer til flere barn i en verden som sliter med miljøproblemer, klimautfordringer og generelt resursmangel som følge av overbefolkning. Når jeg sitter i bilkø i rushtrafikken eller står som sild i tønne i bussen, så tenker jeg: “Ja, her er det jammen ikke nok mennesker gitt. Vi trenger fler av dem.” Ironi kalles det. Ironi blandet med oppgitthet. Men de rødgrønne ønsker altså å stimulere til at det lages enda fler barn. Det kommer jo en eldrebølge må vite. Kortsiktighet kaller jeg slikt. Pisse i buksa for å holde seg varm. Rødgrønn politikk.

Det er etter min mening ikke samfunnets jobb å oppdra våre bårn. Alle barn i barnehagen tar fra foreldre mye av foreldrerollen. Det utarmer også nærmiljøet, de få barna som ikke er i barnehagen har ingen å leke med lenger, fordi stort sett alle andre er i barnehagen. Det burde i et ekte solidarisk samfunn være plass til forskjellige mennesker med forskjellige behov og forskjellige ønsker og meninger om barneoppdragelse.

Så får man heller leve med at det fortsatt kanskje er noen som har mer enn andre. Politikernes oppgave er ikke å ta fra de rike og gi til de fattige. Politikernes oppgave er å sørge for at alle har verdige liv, får dekket sine grunnleggende behov og tilrettelegge for at flest mulighet kan bruke sine evner og gjøre sitt til å bidra positivt til samfunnet.

Oppdatering:
Nye løfter fra SV. Litt lettere å holde denne gangen enn da Halvorsen sa hun ville gå av hvis man ikke fikk til plasser til alle.

I dag har jeg vært på debatt om stemmerett for 16-åringer, i Ungdommens fylkesting i Hedmark. I panelet møtte jeg Anna Lund Bjørnsen fra SU som er for, og Lasse Juliussen fra AUF som er tja. Selv er jeg klart mot stemmerett for 16-åringer.

Aller først vil jeg påpeke at Unge Høyres motstand mot stemmerett for 16 åringer, ikke har noe med kunnskapsnivået å gjøre. Hvorvidt 16 åringer kan nok til å stemme eller ikke, synes jeg egentlig er helt irrelevant. Det er mange 50 åringer også som ikke har noe særlig grunnlag for å stemme, men det er ingen som ønsker ikke å ta fra dem stemmeretten.

Grunnen er enkelt og greit at vi har en myndighetsalder i Norge på 18 år, hvilket etter mitt syn er et naturlig tall. Når du er 18 år skal du i utgangspunktet være i gammel nok, og i stand, til å møte utfordringene i samfunnslivet på egenhånd, og forme din egen fremtid uavhengig av dine foreldre. En del av ansvaret ved å bli myndig er at du får muligheten til å ta direkte del i de styrende organer; kommunestyret, fylkestinget og stortinget, og du kan stemme på hvem som skal representere deg i landets lovgivende forsamling.

Videre er det helt naturlig, og det burde også være et demokratisk prinsipp, at hvis du kan velge de som skal styre landet, så må du også kunne velges selv. Derfor må stemmerett til 16 åringer også bety at en 16 åring skal kunne velges til kommunestyret, fylkestinget og stortinget. De fleste som er tilhenger av en slik ordning er enig i dette. En eventuell ordning der 16 åringer fikk stemme, men ikke fikk være valgbare selv, ville være direkte udemokratisk. Jeg har enda ikke hørt dette forslaget fremmet fra noe politisk parti. Det er altså snakk om at 16 åringer både skal kunne stemme og være valgbare.

Problemer

Dette byr på en rekke problemer. Jeg synes nemlig det er merkelig at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke samtidig mener at myndighetsalderen skal være 16 år. Når du er 16 år får du bl.a. ikke lov til å gifte deg, kjøre bil, drikke alkohol eller verve deg til militæret. Det er også dine foreldre som har hovedansvaret for deg. Hvis det er forhold i familien som gjør at foreldrene ikke evner å ta det ansvaret, så er det barnevernet som har ansvar for deg frem til du blir 18. Du er altså ikke ansett som voksen før du er 18 år. Da synes jeg det er en smule rart at du skal bli ansett som moden nok til å styre landet, når du enda ikke har hovedansvaret for ditt eget liv og dine egne handlinger.

Et annet viktig problem er de folkevalgte organenes rolle som lovgivende organ. I Stortinger først og fremst, men også i fylkestinget og kommunestyret, bestemmer man lover og regler som omfatter alle i samfunnet. Dette vil imidlertid ikke gjelde for en 16 åring som ikke er myndig. Jeg er svært forundret over at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke ser problemene her.

Jeg synes nemlig ikke det er uproblematisk at en 16 åring f.eks. skal kunne:

Bestemme veibelgningene, samtidig som vedkommende ikke er gammel nok til å ta førerkortet.

Legge rammer for ekteskapet mens han/hun ikke selv har lov til å gifte seg

Bestemme hvor norske soldater skal bidra i utlandet, og bestemme hva forsvarsbevilgningene skal være, mens man selv ikke engang har lov til å avtjene verneplikten enda.

Bestemme hvordan skjenkepolitikken skal utformes eller hvordan avgiftene på alkohol skal være, før man selv er gammel nok til å drikke alkohol lovlig.

Osv…

Det kan ikke være slik at man som 16 åring skal ha mulighet til å bestemme lover som går ut over alle andre i samfunnet, mens man selv ikke er ansvarliggjort i forhold til de samme lovene og reglene. Vi har en myndighetsalder. Derfor mener jeg at man kun kan gi stemmerett til 16 åringer, hvis man også senker myndighetsalderen til 16 år, og det vil jeg være en kraftig motstander av (bare så det er sagt). Jeg har heller ikke hørt noen komme med et slikt forslag.

Valgfrihet

Et annet morsomt poeng er at de partiene som er de ivrigste tilhengerne av å gi 16 åringer stemmerett, samtidig er de som har minst tro på ungdommers mulighet til å velge selv. Både Rødt, SV, og Senterpartiet (samt deres ungdomsorganisasjoner) er imot fritt skolevalg. De mener altså at ungdom ikke er modne nok til å bestemme selv hvilken skole de vil gå på, men å styre landet? Det er tydeligvis helt problemfritt. SV går så langt som å ville forby alle skoler de ikke liker. De skal altså tvinge 16 åringer til å gå på akkurat den skolen SV mener de skal gå på, fordi de er redd for konsekvensene det ville fått hvis ungdom fikk velge skole selv. Men å velge hvem som skal bestemme lovene i Norge? Det er tydeligvis helt problemfritt.

Rettigheter

Tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, argumenterer med at man også har rettigheter før man blir 18 år. Mange lurer derfor på om Unge Høyre mener at den seksuelle lavalderen også skal være 18 år, osv… Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Det er ingen som benekter at ungdom skal ha rettigheter før de blir myndige. Dette er en gradvis prosess frem mot det å bli voksen. Det å bestemme hvordan samfunnet vårt skal organiseres er imidlertid ingen hvilken som helst rettighet på lik linje med å få lov til å kjøre moped, eller forvalte pengene du tjente på sommerjobben selv. Det handler faktisk om hvem som skal styre samfunnet vårt, og det er rimelig naturlig at du av samfunnet er definert som voksen, og fullt ut ansvarlig for dine egne handlinger, før du skal få lov til å vedta lover som resten av befolkningen skal følge.

Hensikten med forslaget om prøveordning med stemmerett for 16 åringer i 2011 (som nå er vedtatt, og skal utprøves i enkelte kommuner), er å øke valgdeltakelsen blant ungdom. Hensikten støtter jeg fullt ut. Men tiltaket er både udemokratisk og lite treffende. Det er ikke dermed sagt at mange flere kommer til å storme til stemmeurnene fordi de får stemme. Isåfall burde jo flere 18 åringer enn 30% stemt i dag. Målet burde heller væer å få flere unge mellom18 og 25 til å stemme.

Det første og beste tiltaket ville være å oppfordre flere ungdommer til å engasjere seg politisk (dette vil også ha stor betydning for 16 åringer). Dess flere unge som engasjerer seg i et politisk parti, dess mer fokus vil partiet måtte vie til ungdomssaker. Dette vil igjen sørge for at flere unge kjenner seg igjen i politikken og føler at deres stemme har betydning.

For å få flere til å stemme, må man først og fremst sørge for at de som stemmer føler at stemmen deres har betydning. Hvis ikke folk føler det, hjelper det ikke om stemmerettsalderen settes ned til 16 år, eller 12 år for den saks skyld.

Et ganske vanlig argument mot abolisjonisme er at ikke alle har muligheten til å praktisere veganisme, og at jeg med mine meningsfeller dermed ikke kan omtale det som en nødvendighet for de som tar dyrs interesser på alvor. Dette argumentet er et som dukker opp særlig over internett, og jeg vil derfor snakke litt om akkurat dette. Jeg tror det er viktig å understreke at  veganisme handler om å forsøke å leve et liv uten bruk av dyr så langt det er mulig. Fordi samfunnet vårt er som det er, og fordi vi jo lever med ulike forutsetninger, vil dette medføre at noen veganere lever mindre dyrefritt enn andre, men det viktigste er at man forsøker.

Mange mennesker lever livet i fattigdom, som medfører at de ikke har like mange valgmuligheter. De kan spise det de får gjennom veledighet, eller gå sultne. Andre har jobb, men tjener ikke nok til  å kunne gjøre annet enn å ”velge” det aller billigste, uavhengig av hva akkurat dette er. Fordi jeg også anerkjenner menneskets interesse i eget liv, anerkjenner jeg disse menneskenes rett til  spise, selv om denne maten er laget av animalske ingredienser. Her mener jeg at problemet ikke er at disse menneskene ikke spiser vegetarisk, men at vi har strukturer i verdenssamfunnet som gjør at svært mange mennesker lever i fattigdom, og ikke har noen reell mulighet for å ta slike valg for seg selv.

I diskusjoner er det populært blant abolisjonismens meningsmotstandere å trekke fram disse menneskene, de som ikke har mulighet til å velge veganisme. Her vil jeg ikke bare minne om det jeg skrev ovenfor, men også understreke hvilket medium jeg har valgt for å ytre mine meninger om vår bruk av dyr: Nemlig internett! Du som nå leser min blogg er fantastisk heldig. Ikke fordi du leser akkurat mine tekster (det får da være måte på), men fordi du har alle de ressursene som er nødvendig for å lese disse:

• Du kan lese.
• Du har tid til å lese, altså til å gjøre noe annet enn å arbeide for å dekke deg og din families grunnleggende behov.
• Du har tilgang til strøm.
• Du har tilgang til en datamaskin med internett, med alle verktøyene og nye ressursene det innebærer.
• Du har økonomi til å bruke penger på internettilkobling. Om du ikke har økonomi til å være tilkoblet hjemme, lever du et sted hvor dette tilrettelegges for deg på andre steder.

Du er som sagt heldig! Du må gjerne gjøre alt du kan for å tale de mindre ressurssterke menneskers sak, men det er simpelt å bruke disse menneskenes vanskelige livsvilkår som et argument for at resten av oss ikke skal måtte ta ansvar for vår egen bruk av andre individer. Vi kan ikke bruke andre menneskers lidelse for å rettferdiggjøre den  lidelsen vi påfører de ikke-menneskelige dyrene vi bruker.

For ett par dager siden skrev jeg om veganisme som medfølelse og anstendighet, og jeg avslutter her i dag med å også understreke hvilket privilegium det er for oss å kunne leve ut denne medfølelsen. De som har ressurser til å lese denne teksten har også ressurser til å ta det første steget mot veganisme, som kun er vanskelig i den grad det gjøre til et hinder eller offer. Noen tar overgangen fra én dag til en annen, mens andre trenger mer tid, og det er helt i orden. Vi kan om vi vil.

Det er skremmende å lese at SVs landsmøte i dag vedtok at pedagogiske og religiøse alternativer til den offentlige skolen skal avvikles på sikt. Dette demonstrer liten toleranse for mangfold. Dette vil ramme alle som ikke finner seg til rette i den offentlige skolen.

Friskolestriden følger klare ideologiske skillelinjer. Høyre mener hensynet til foreldre og elevers valgfrihet er sentralt. Den offentlige skolen stimuleres av at det finnes pedagogiske alternativer.

Vedtaket til SV i dag innebærer at partiet over tid vil stenge både alternative, kristne og skoler som Steinerskolen. Statsminister Jens Stoltenberg gikk selv på Steinerskolen i sin tid, og jeg tror ikke han har tatt skade av det. Tvertimot la det grunnlaget for en vellykket skolekarriere. Som kjent tok Stoltenberg senere en god eksamen i sosialøkonomi ved Universitet i Oslo.

SVs motstand mot private alternativer til den offentlige skolen er ren ideologisk dogmatisme og må ses på som krampetrekninger fra et parti som i stadig flere saker må se at ideologien deres – sosialismen – forlengst har overlevd seg selv og kun fortjener en plass på historiens skraphaug.

Friskoler kan lede til bedre skoleresultater for alle, uten å skape større forskjeller. Det har de svenske og britiske sosialdemokratene forstått, når kommer Arbeiderpartiet etter? Les notatet til tenketanken Civita som forklarer hva som skiller privatskoler og friskoler, og presenterer argumentene for en liberal friskolelov.

Oppdatering mandag 23/3:

- Mens vi i resten av samfunnet har glede av at mangfold og valgmuligheter skaper innovasjon og utvikling, tror SV tydeligvis at alle tanker det er verdt å tenke allerede er tenkt. Ingen grunn til å prøve noen nytt. Og siden SV mener at for eksempel Steinerskolen er ferdigtenkt så kan man like gjerne nasjonalisere den. Før i tiden kalte vi dette for stalinisme, skriver tidligere SU-leder og stortingsrepresentant for SV Paul Chaffey i sin blogg.

Meget treffende formulert!

Anbefaler på det varmeste at dere leser hele innlegget hans.

Jeg har tenkt mye på hvordan forsvarerne av status quo så ofte bruker disse liberale [1] verdiene i forsvar for sin diett, eller i sin kritikk av veganere; Toleranse, positiv frihet (frihet til å gjøre som en selv behager) og negativ frihet (frihet fra tvang). Svært ofte dukker dette med tvang opp, og det er ikke sjelden jeg får høre at vegetarianere forsøker å tvinge altetere vekk fra sin valgte diett. Jeg har lyst til å fordype meg litt i dette, men vil først fortelle om en hendelse jeg leste om for en god stund siden, i bloggen til en britisk ung mann [2].

Beskyldningen om tvang
Richard var ute og spiste middag med ett par gode venner samt ett par bekjente han såvidt hadde truffet før. Vennene hans var klar over at han var veganer, men de bekjente reagerte da Richard ikke bestilte kjøtt som alle de andre. Det ble utgangspunktet for en heller lang diskusjon om veganisme. Richard forklarte at han ikke ønsket å spise animalske produkter fordi han ikke så at mennesket har noen moralsk rettferdiggjørelse for å bruke dyr til eget formål – helt kort fortalt – og argumenterte så for dette. Diskusjonen hadde vart en god stund før samtlige av hans bordkamerater krasst sa at han ikke fikk lov til å tvinge dem til å avstå fra maten de ønsker å spise. Richard ble helt satt ut, og ba straks om unnskyldning for hans oppførsel, og sa han ikke hadde vært klar over at han hadde oppført seg så ille. Bordkameratene tok imot unnskyldningen, og ikke lenge etter skiltes de og gikk hjem for kvelden.

Vel hjemme begynte Richard å tenke på diskusjonen. Han hadde da ikke sagt noe om tvang, han hadde ikke hindret noen i å spise det de ville. Han hadde ikke engang kommentert maten deres. Det eneste han hadde gjort var å argumentere for sitt standpunkt, slik de andre hadde argumentert for sitt. Han så dermed at det han egentlig hadde bedt om unnskyldning for var hans bordkameraters egen usikkerhet, deres ubehag ved å bli konfrontert med et moralsyn som stridet mot deres eget. Videre i dette blogginnlegget skriver han mer om hans irritasjon over å stadig måtte forsvare seg og unnskylde seg for å være veganer, men det skal vi ikke gå videre inn på her. Det interessante for oss er at han ble beskyldt for å bruke tvang, når alt han hadde gjort var å uttrykke sine synspunkter.

Hvorfor blir slikt opplevd og beskrevet som tvang?
Jeg tror det har med synspunktenes natur å gjøre. Mens vegetarianere generelt vil si vi ikke har noen moralsk rettferdiggjørelse for å spise kjøtt – ergo vi bør ikke gjøre det – fører kjøtteterne en linje som tilsynelatende gir rom for alles personlige preferanser [3]. I dette synet blir alteterne tolerante og frihetselskende, mens veggisene blir, vel, fascister. Men dette er kun tilsynelatende, for denne positive friheten går på bekostning av ikke-menneskenes negative frihet. La oss være ærlige her, dyrene stiller seg ikke frivillig i kø for å gi av sine kroppsvæsker eller egne lemmer. Det er her vi virkelig kan snakke om tvang. Det er derfor det er så vannvittig, for slike som Richard og vegetarianere forøvrig, at vi skal beskyldes for tvang. La meg begrunne dette ytterligere:

Er det mulig for meg å tvinge kjøttetere vekk fra biffen?
Kort sagt nei, fordi tvang impliserer makt – altså tvangsmakt – noe jeg ikke har mulighet til å utøve. Det er flere former for makt: Fysisk makt, ressursmakt og makt over ideene. Vi tar dem etter tur.

Fysisk makt; De som har møtt meg vil se at mine muskler er relativt ubrukte. De tas forsåvidt i bruk når potetgullet løftes mot munnen, eller nå markeringstusjen føres mot boka, men jeg har ikke styrke til å fysisk tvinge meg på noen, eller å rive biffen fra mine medmennesker. Som pasifist blir også bruk av våpen umulig, hvilket gjør det hele enda mer utenkelig.

Dernest har vi ressursmakt. Jeg klarer meg godt i hverdagen, men som student flommer ikke akkurat pengebingen over, jeg har ingen materielle goder jeg kan presse på med. Som stort sett hjemmesittende bokorm har jeg heller ikke en status jeg kan bruke. Ei heller ingen skitne hemmeligheter som pressmiddel. Jeg kan riktignok skrive, og man kan trygt si at språk er makt, men det skal mer til enn skriveferdigheter for at det skal bli tvangsmakt ut av dette.

Ord som tvang, eller idémakt, forutsetter en kontroll over kommunikasjonen. Som veganer i Norge er jeg i et dundrende mindretall, da de som besitter lederskapet i aviser, tevekanaler, radiostasjoner, tidsskrifter og svært mange nettsteder og blogger, er kjøttspisere. Jeg tilhører dissidentene. Jeg har selvfølgelig rom for uttrykk, gjennom denne bloggen og min stemme i diskusjoner, men de som besøker bloggen eller diskuterer med meg via andre kanaler gjør dette av egen fri vilje. Det er ikke mitt perspektiv som utgjør hegemoniet i vår kultur. Av overnevnte grunner har jeg heller ingen mulighet til å presse mitt perspektiv og mine tanker på andre, og alle som noen gang har diskutert med meg har hatt en reell mulighet til å trekke seg. Med det grunnlaget blir tvang umulig.

Så vil kanskje noen protestere, og si at selv om man ikke har kontroll over informasjonen, kan man like godt overbevise andre ved hjelp av retorikk. Man kan forsøke å tvinge seg på folk uten å ha reell makt til det. Det er innlysende, men hvordan representerer veganernes argumenter et større forsøk på tvang enn de til alteterne? Hvis bruk av fornuft gjennom argumentasjon også impliserer tvang [4], vil ikke da alle som noen gang har ytret en mening ha forsøkt å utøve tvangsmakt? Igjen er vi tilbake til synspunktenes natur. Sirkelen er sluttet.

Hvorfor skrev jeg dette innlegget?
Fordi jeg håper at ingen igjen skal føle seg presset til å be om unnskyldning for at de taler for dem uten stemme.

Fotnoter:
[1] Må ikke forveksles med liberalistiske.
[2] Jeg husker dessverre ikke hvilken blogg det var, og må derfor gjenfortelle det hele med mine egne ord. Jeg vil forsøke å gjøre det så kortfattet som mulig.
[3] Derav dette stadig tilbakevendende spørsmålet om hvorfor ikke vegetarianere kan respektere kjøttspising, når de respekterer våre råkostsalater.
[4] Eller forsøk på tvang. Jeg er forøvrig uenig i at det her er snakk om tvang.

Jeg har deltatt i en mengde debatter om kjøttspising og vegetarianisme, og dermed hørt de fleste argumenter for hvorfor kjøttspising kan synes å være akseptabelt. Jeg skal ikke utdype disse her, men én ting som har slått meg er hvordan kjøttetere så ofte presenterer valget om å avstå fra å spise kjøtt (og andre animalske produkter) som et personlig valg – et livsstilsvalg. Og slike som meg presenteres som snevre og forømmende, fordi vi ikke godtar kjøttspising som livsstilsvalg.

Livsstil som begrep
Begrepet livsstil betegner helt enkelt måten vi velger å leve livet vårt, og de valgene vi tar i forhold til et levesett. I dagligtalen blir “livsstil” som regel brukt i forhold til de valgene vi tar som er moralsk likegyldige – som samlivsform, hvor man bosetter seg, balansen mellom jobb og privatliv, hobbyer o.l. [1]. I et samfunn som vårt hvor toleranse verdsettes, forventes det at vi respekterer hverandres livsstilsvalg og det at vi er forskjellige. Dette er jeg på alle måter enig i, men jeg setter en grense:

For at vi skal kunne tolerere et mylder av ulike livsførsler, forutsetter det at disse ikke bryter noen moralske eller etiske prinsipper. Det er selvfølgelig uenighet rundt hva som er moralsk likegyldig og hva som er skadelig, men la oss her sette et skille mellom de livsstilsvalg som kun angår en selv og de som påfører andre direkte skade [2]. Det vil alltid være livsførsler vi som samfunn ikke kan tolerere, som tilfeller hvor noen bruker tiden sin på å drepe eller forgripe seg på andre mennesker, og de færreste vil godta at seksuelle overgrep som “livsstilsvalg” skal respekteres på lik linje med valg av andre fritidssysler som strikking eller modellflybygging. Det eksisterer altså en enighet om at ikke alle former for livsførsel er moralsk akseptabelt.

Kjøttspising som et legitimt livsstilsvalg?
På tross av at vi som samfunn fordømmer drap av mennesker, er det kun mindre grupper som fordømmer drap av andre dyr. Vi vet at de dyrene som brukes i kjøttproduksjonen er sansende, vi vet at samtlige arter brukt i det minste har en kjerne av selvbevissthet (og noen mer enn det), vi vet at de utsettes for lidelse og vi vet at denne lidelsen er unødig når vi mennesker kan leve godt på plantekost. Kjøttspiserne forsvarer dette overgrepet med at de liker smaken av kjøtt.

Når vi vet at kjøttspising medfører lidelse, stiller jeg meg uforstående til at dette kan betraktes som et moralsk likegyldig (les: akseptabelt) livsstilsvalg. Jeg ser på det å aktivt gå inn for å ta liv som en moralsk uforsvarlig handing, og jeg kan derfor ikke respektere valget om å spise kjøtt, fordi dette valget i seg selv er uttrykk for en manglende respekt og medfølelse for kjøttproduksjonens ofre.

Fotnoter:
[1] Om ikke presiseres det gjerne at det er snakk om en farlig, utsvevende eller skadelig livsstil.
[2]Jf. dette blogginnlegget, og min redegjørelse for forskjellen mellom skade som en naturlig konsekvens av å være i live, og skade som kan unngås.

Bildet er lånt fra FreeDigitalPhotos.net.

I mange år har norsk venstreside forkrøplet samfunnet med utspekulert hatstemplingsjournalistikk. En stor del av norsk presse har som hovedanliggende å distribuere antipati og sympati.

Hovedhensikten blir der å distribuere emosjoner, felle dommer, styre antipati og sympati- og dermed utøve makt. En stor del av media i Norge er full av fordommer. Årsaken er at media reflekterer eiernes politiske interesser, påvirkning av sittende regjernings innflytelse og fortjenestemotivet.

Sympatien deles ut til de som media er enig med. De fremstilles gjerne som uskyldige ofre for dem man er uenige med. Antipatien deles ut til de media er uenige med og ikke har de politisk korrekte oppfatningene. For å bekjempe meningsmotstandere best mulig, brukes emosjonelt ladede beskrivelser og spekulasjoner fremfor fakta. Noen media har langt på vei forlatt sine tidligere mål om sannferdig journalistikk og formidling av nyheter. I steder har de blitt formidlere av eventyr, kulturtrender og motemeninger. Kilder kontrolleres ofte ikke, de skiller klinten fra hveten og trykker klinten.

Ensretting
Lovpriser pluralistisk norsk kultur, men vil ha

* EN kringkastingsorganisasjon styrt av staten og ingen andre,
* EN skole og ingen private skoler,
* EN statskirke og ingen frikirker.

Valgfrihet vil sosialist-partiene ikke ha dersom den ikke passer deres fanatiske maktutøvelse.

Minoriteter tolereres kun i den grad de har samme oppfatning eller motstandere som media har, ellers ikke.

Pressestøtte
gis med begrunnelse i å opprettholde mangfoldet i norsk presse og dermed grunnlaget for at ytringsfrihet og at alle partier skal kunne komme til orde.

Den påståtte motivasjonen stemmer ikke med hvordan reglene og praksis for pressestøtte. Den har ikke normale inntakskriterier, og like tildelingskriterier i forhold til opplag og avistype. Resultatet er at – noen får lite elller ingen pressestøtte, andre med politisk korrekte meninger får uforholdsmessig mye.

Slik sett virker pressestøtten konkurransevridende til fordel for politisk korrekte media. Derfor burde ESA-domstolen ta tak i dette.

Maktmål for media
Men tilbake til journalistikken som lider av den gamle sosialistsyken.

Folk skal lære å tenke på kommando, føle på kommando, og ha de politisk korrekte holdningene. Det var det som var vitsen med det tidligere kringkastingsmonopolet. En stat, en kringkasting, en skole og en statskirke. La ikke folk få smaken på frihet.

Slik sett er sosialistene interessert i å opprette “Tankepoliti” i ren 1984-stil. Den motbydelige hatstemplingsjournalistikken (slander) er fremste våpen.

Sosialisme påstås av tilhengere å være basert på edle motiver som fattigdomsbekjempelse, motvirke grådighetskultur og gi trygg økonomisk styring på samfunnsøkonomien, men ser man på den rent praktiske virkingen av sosialisme, får man et helt annet bilde enn det noble og økonomisk optimale.

Fanatisk intoleranse
Sosialismen er spesielt preget av intoleranse for at mennesker er ulike og lever ulikt. For ulikheter mellom mennesker regner sosialister for urettferdighet og uønsket. Etter min mening er denne søken etter å fjerne ulikheter mellom mennesker så overdrevent, fanatisk og hensynsløst at den ikke kan forklares med at alle tilhengere har noble motiver.

Likhetskrav
Likhet mellom samfunnsmedlemmer er et krav som for de fleste sosialister nok er mest motivert av å tilfredsstille egen misunnelse, grådighet og materialisme. For de aller fleste tilhengerne er deres påstand om likhet gir rettferdighet er kun et vikarierende argument. Sosialisme egentlig er en fanatisk politisk ideologi basert på misunnelse og forakt.

Statlig styring
Sosialismen fremmer et optimistisk syn på muligheten for å statlig styring av økonomien, gjerne med statlig eierskap, fordi de selv da får større innflytelse på investeringer og avkastninger som de tror i større grad kan gi dem selv økonomiske fordeler. Sosialismens generelle skepsis til private næringsinteresser med profittmotiver, skyldes misunnelse og ikke rasjonelle argumenter. For profittmotiver er ofte nødvendig for å allokere økonomiske ressurser der de trengs mest. Historisk sett har man alltid erfart at der markedsmekanismen kan fungere rett, vil privat drift og privat eiendomsrett til produksjonsmidler alltid gi bedre forvaltning av knappe ressurser. Det gir også større økonomiske fordeler til de som har lite fra før i forhold til om samfunnet var mer styrt av staten.

Alle nyter godt av fordelen ved mer effektiv ressursutnyttelse i et privatkapitalistisk samfunn. Investorgrupper har fordelen av eventuell avkastning av kapitalen som betaling for rente de ellers ville fått i banken og økonomisk risiko de tar. Man kan ikke vente at noen tar økonomisk risiko uten å få betalt for den. Derfor er prinsippet om avkastning på investert privat kapital rettferdig. Dette opphavet til økonomisk ulikhet tolereres ikke av sosialister, for har noen mer enn dem selv, er det urettferdig!

Økonomisk velferd
Sosialister ser økt statlig engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå mål om likhet. Gulroten med omsorg for fattige og ressurssvake grupper er kun et vikarierende argument. For omsorg for fattige og ressurssvake grupper har de fleste ikke-sosialistiske partier også. Omsorg for fattige og ressurssvake kan også gjennomføres av private organisasjoner, ofte mer effektivt enn statlige og kommunale organisasjoner gjør.

Fattigdom har ikke bare opphav i ujevn fordeling av kapital, men skyldes også ulike evner og kunnskapsnivå hos mennesker, at noen har helsesvikt, rusmisbruk, manglende omtanke for medmennesker, økonomisk rot, utnytting, og noen steder også kriminalitet, krig og naturkatastrofer.

Fattigdom kommer også av arbeidsledighet som er en svakhet ved kapitalistiske samfunn. Merkelig nok har samfunnsøkonomien fordel av en liten lav arbeidsløshet. Med den unngås at alle arbeidstakere kan kreve mye høyere lønn og dermed drive inflasjonen sterkt opp. (Optimalt for Norge er en arbeidsløshet på 3-4 %. Sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon kan man lese av Phillipskurven. )

Men kapitalistiske samfunn har også innrettet seg på velferd for arbeidsledige og fattige. Sosialistiske samfunn har også arbeidsledighet eller skjult den i unyttige/laveffektive tiltak. De sosialistiske landene har tydelig mye lavere velstandsnivå enn de kapitalistiske.

Hverken arbeidsledighet eller de øvrige årsakene til fattigdom har noe med statlig styring å gjøre. Derfor kan fattigdomsbekjempelse heller ikke brukes til å begrunne et sosialistisk samfunn. Da er bekjempelse av forskjellene mellom fattige og rike kun et vikarierende argument for sosialisme.

Misunnelse og skatt
Det sosialistiske likhetsprinsippet kommer egentlig av misunnelse, egodyrking, materialisme, grådighet og latskap. Mye av dette likhetsprinsippet kan oppsummeres slik: “Har ikke JEG alt, og helst uten å jobbe for det også, skal ingen andre ha heller!” Av dette følger en nærmest uhemmet trang til å skattelegge inntekter og formue større enn de selv har eller kan komme til å få.

Sosialister har neppe stort av inntekter fra aksjer/aksjefond eller høye lønnsinntekter av ærlig hardt arbeid. Derfor vil de skattlegge slik inntekt hardt. Men inntekter uten ærlig arbeid, slik som spill på hester og tipping og annet fanteri, kan tenkes at de får, og da har de gjort det skattefritt.

Sosialister skiller dårlig mellom formue og inntekter, for også formue mer enn de selv har, vil de beskatte hardt. Formue kommer av inntekter som allerede har vært beskattet fra før og er derfor dobbeltbeskatning av inntekt. Hvis man derimot bruker like mye penger til fornøyelser eller fyll og fanteri utenfor landets grenser, slipper man slik skatt. Da må det være viktigere for sosialistene at de slipper å se andre har mer enn dem selv, enn at penger blir investert i Norge og bidrar til samfunnsøkonomisk vekst de selv har nytte av.

Mange og store avgifter får gjerne stor tilslutning blant sosialister og begrunnes gjerne med sosial utjevning og prisdempning. Avgifter gir tilbydere økte kostnader som må tas inn ved hjelp av prisøkning. Økte priser fører vanligvis til mindre omsatt mengde fordi etterspørselen ikke øker samtidig. Avgifter skiller normalt ikke på etterspørreres inntekt. Derfor rammer gjerne avgifter forholdsvis hardere folk med lav inntekt og har dermed motsatt virkning av sosial utjevning og prisdempning. Avgifter knyttet til boliger gjør at det omsettes færre boliger enn ellers fordi betalingsevnen og -viljen er uendret. Det er med på å skape sosiale problem fordi folk med lav inntekt får redusert sine muligheter til å skaffe seg gode boliger.

Arbeidsrett
Sosialisme har sannsynligvis vært den politiske ideologi som tidligere har gitt arbeidstakere de beste arbeidsrettsvikår. Det er sannsynligvis også grunnen til at sosialismen har hatt så sterk oppslutning. Med sosialisme følger gjerne en overbevisning om at alle typer urett i arbeidslivet er mulig å utrydde. Med dette synet og tidligere radikale tradisjoner fortsetter letingen etter påfunn som kan berge oppslutningen om sosialistiske partier. Kvotering i arbeidslivet er regelstyrt ulikhetsbehandling slik at mindre kvalifiserte arbeidstakere foretrekkes fremfor andre. Kvotering som prinsipp endrer bare hvem som blir diskrimert i tillegg til å gi arbeidsgiver svakere kvalifisert arbeidskraft. Kvotering er en variant av kø-prinsippet som er sosialismens priorterte metode til å allokere ressurser.

Profesjonalisme – en ny religion
Det rødgrønne “innkluderingsparadiset” er kvalmt. Alle økonmiske ytelser og fordeler regnes som tjenester og gaver fra Dadda Stat, eller fra de vellykkede karrierestreberne som gjerne også stemmer på sosialistiske partier.

Folk uten jobb er latsabber og minusvarianter som kun fortjener aktiv dødshjelp. Jobb blir i sosialismen opphøyet til en avgud. Denne avgudsdyrkingen fordrer enorme tiltak for å skape luftslott og tilsynelatende nødvendige arbeidsplasser. Det er ikke verdiskapning sosialistene ønsker, men de vil bruke arbeid for å uniformere og ensrette folk inn i et A4 system der forskjeller ikke finnes mellom noen. Dette får de kun til med hjelp av et enormt byråkrati.

De som sliter mest kjenner “gufset” fra det kvalme systemet. Måten trygdede får penger på, ofte i møte med frekke og uforskammede saksbehandlere som gir blanke blaffen i alt folk sliter med. De vet hva man trenger, men nyter kanskje den makten til å tråkke på folk enda lenger ned i næringskjeden.

Markedsmekanisme
Kravet om likhet som rettferdighetsprinsipp er til en viss grad hinder for bruk av lønnsdifferensiering for å tiltrekke seg og beholde best kvalifisert arbeidskraft. Lønnsdifferensiering er egentlig ikke annet enn kapitalistisk bruk av prismekanisme for ressursallokering.

Med sosialisme følger overbevisningen om at man i mindre grad bruker prismekanisme for ressursallokering og i stedet lar organisasjonsavtaler og særlig statlig styring overta mye av markedsmekanismen. Erfaringsmessig har det vist seg at omfattende statlig styring har vært underlegen i allokering av knappe ressurser. Da har det ofte oppstått knapphet på varer og tjenester blant annet fordi tilbyder har manglet kapital til nødvendige investeringer.

Valgfrihet
Sosialismens krav om likhet mellom samfunnsmedlemmer gjelder ikke bare for økonomiske forhold, men i alle sosiale sammenhenger, også i privatlivet og der det kolliderer med menneskerettigheter. Sosialisme fordrer ensretting av kultur. Valgfrihet for enkeltpersoner og grupper innsnevres til kun de handlinger makthaverne tillater.

Feminisme
deler sosialismens likhetskrav når det er til egen fordel og følger gjerne i kjølvannet til sosialisme. Dessuten er mange feminister også tilhengere av krav som går lenger enn likhetskrav, altså til ombytting av tradisjonelle roller. At deres krav kan gå på bekostning av tillit, barn, ekteskap, familie, og sunn økonomi, fornekter de. De ser ofte kvinner som gode og menn som onde.

Innvandring
Kravet om stor innvandring begrunner sosialister gjerne med sosiale hensyn. Når man undersøker nærmere disse sakene, viser det seg at de aller fleste er økonomiske flyktninger som søker større velferd i Norge. Derfor virker det mer sannsynlig at innvandringspolitikken brukes til å øke antall stemmer sosialistiske partier får i valg.

Politisk korrekt
Sosialisme har tilsynelatende en lovprisning av pluralistisk kultur så lenge den ikke gir uttrykk for noe politisk ukorrekt. For alt som måtte representere noe politisk korrekt, både økonomisk og kulturelt, søker sosialister å motarbeide og undertrykke med fanatisk iver selv om det går på bekostning av menneskerettigheter og de selv har økonomisk ulempe av det. Særlig viktig er det å ose fordømmelse ut over mennesker som ikke innretter seg etter det politisk korrekte. Media som er dominert av 80-90 % venstreekstreme i følge en meningsmåling, har gjort seg til kulturpoliti og overdommer for de politisk ukorrekte.

Med sosialisme følger ensretting, økonomisk og kulturell uniformering, jantelov og fordømmelser og forakt for mennesker med innsatsvilje, gode evner og andre interesser enn de politisk korrekte. Sosialisme er grådighet og misunnelse forkledd som velferd og omsorg. Sosialisme er etter min mening en av de største politiske ulykkene som har rammet kloden.