Flere og flere land vurderer å behandle tunge narkomane med heroin. Også i Norge bygges det opp en debatt om fri heroin, bl.a. for å gjøre livet mer verdig for en begrenset gruppe narkotikamisbrukere. Er dette riktig vei å gå i rusomsorgen?

Problemstillingene rundt fri heroin til de tyngste narkotikamisbrukerne er komplekse, på lik linje med rusproblematikken som sådan. Det finnes ingen enkle svar, ingen enkle løsninger, på et av velferdssamfunnets største problemer.

Som politisk sak må heroinassistert behandling settes opp mot forebygging, alternativ behandling for avrusing, psykiatritilbud og en rekke andre virkemidler. Bolig og arbeid inngår også i dette bildet. Narkomane og rusmisbrukere er en betydelig bruker av det offentlige helsetilbudet, og derfor må russektoren kontinuerlig være under debatt. Som gruppe er de narkomane en omfattende utfordring for samfunnet, samtidig som hver og en av de rusavhengige er individuelle skjebner og representerer individuelle utfordringer. Den humanitære og etiske dimensjonen er altså betydelig. Det er her verdigheten kommer inn i bildet.

Heroinspørsmålet kan også ses i et kriminalpolitisk perspektiv. Erfaringene fra andre land har vist at fri heroin reduserer vinningskriminaliteten, og holder mange av de tyngste narkomane borte fra gatebildet. Dermed er vi over i en annen problemstilling. Er fri heroin til heroinistene også en estetisk problemstilling – og ikke bare en etisk problemstilling? Får vi bedre samvittighet av at kommune-Norge blir visuelt renset for de svakeste narkomane?

En annet kriminalpolitisk side vedr. assistert legalisering av heroin er synet på narkotika som sådan. Narkotika er en av verdens største økonomier, men en kriminell økonomi. De aller fleste land bruker sine sterkeste juridiske virkemidler i kampen mot narkotika, både overfor brukere, smuglere og økonomiske bakmiljøer. Narkotikakriminaliteten har over hele verden blitt irreversible kreftsvulster, eid og drevet av illegale kartell, mafia og kriminelle gjenger. Dette hører strengt tatt også med til heroindebatten her hjemme. Koblingen ligger i faren for at en gitt gruppe mennesker i risikosonen alminneliggjør og ufarliggjør narkotika; fra de svakeste til de sterkeste stoffer.

Statsheroin eller smuglerheroin for de tunge narkomane er ikke et enkelt politisk spørsmål, men det er like fullt et politisk spørsmål. Politikerne skal delta i en slik rus- og narkotikadebatt, men avvente ekstreme tiltak. Samtidig vet vi at prisen for å vente, er at vi aksepterer et uløst helseproblem for de tunge narkomane. De kvinner og menn som derimot har kommet seg ut av heroinhelvete vet at ventetiden har reddet livet deres. Ingen narkomane på fri heroin motiveres til sitt livs kamp for å bli rusfrie. I det hele tatt vil den frie heroinens blotte eksistens være en ugjennomtrengelig barriere for frivillig avrusing.

Jeg advarer mot å redusere saken om fri heroin for de tunge narkomane til en sak om verdighet. Det ligger for mange skjulte agendaer bak dette argumentet. Verdighet er viktig, men kanskje ikke det viktigste. Behandling og oppfølging, ikke fri heroin, er fortsatt veien å gå.

(Artikkelen publisert som leserinnlegg i TA, 18. februar 2009):

http://www.ta.no/meninger/leserbrev/article4134845.ece

På en helt vanlig dagligvarebutikk en dag i januar 2008:

 Jeg skulle stille meg i kø for å betale for helgens utskeielser da jeg la merke til at mannen i køen hadde en lapp han skulle betale med. Ikke penger, men en lapp. Dette gikk ikke stille for seg, for butikkdamen måtte rådføre seg med en kollega om hvordan dette skulle gjøres. Jeg skjønte at dette var et påfunn fra kommunens sosialkontor. Alle som var i nærheten hørte hva som foregikk, og forsto at dette ikke var en mann av A4-slaget. Dette var en mann som ikke hadde penger å betale maten sin med, og som ikke har troverdighet nok til å få penger i hånda. Tydeligvis.  Vi fikk med oss at han måtte handle for hele beløpet (på 400 kroner) og at han ikke fikk lov til å kjøpe øl. Butikkdamen hvisket ikke akkurat.

Greit nok, butikkdamen slo inn varene, men nådde maxbeløpet før alt var slått inn. Da måtte han velge vekk det som ikke var så nødvendig. Melk, saft og en pakke pålegg ble lagt tilbake. Da var han bare 1,50 over. Det greide han å grave frem fra lommene sine. Posen var han så heldig å få gratis. Jeg sto med to femtilapper sammenkrøllet i hånda. Jeg trippet etter å få gi ham dem. Jeg ville så gjerne at han skulle få handle det han hadde tenkt – og slippe å måtte legge varene tilbake. Jeg har selv opplevd å måtte gjøre det, og det er noe av det flaueste jeg har opplevd. Jeg ville gi ham de pengene, men jeg greide det ikke. Tiden gikk, jeg sto med pengene. Sto og sto. Jeg turde ikke gå bort til ham å gi ham pengene, for jeg var så redd for at han ville finne det ydmykende… Jeg gikk ut av butikken med tårer i øynene, og var rådvill. Jeg kunne jo ha gitt ham de pengene da han kom ut, men jeg gjorde det ikke. Av en eller annen grunn fikk han aldri de hundre kronene. Jeg var så redd for å dumme meg ut! Jeg skammer meg litt nå.

Denne mannen, og andre som lever som ham synes nok ikke dette er flaut lenger. De er over det stadiet og vant til å bli behandlet på den måten. Jeg kan tenke meg at de opplever nedverdigelser som denne, og verre, ganske ofte. Men jeg synes ikke det er riktig at en voksen mann skal være nødt til å stå med hatten i hånda til offentlig beskuelse. Ikke en gang når han handler skal han få være “normal”. Kunne ikke sosialkontorene finne andre løsninger for mennesker som kanskje trenger litt hjelp så de får kjøpt seg mat? Hvis det er sånn at alle pengene alltid går til andre ting, og de ikke greier å ta ansvar for matinnkjøp, så kan man vel hjelpe på andre måter. Hva med å skrive en handleliste, så kan f.eks hjemmesykepleien handle inn maten?

Nei huff. Dette var vondt å observere.

Jeg leste noe veldig fint i homoavisen Blikk og homonettstedet Gaysir.no i kveld, hentet fra kronikken; “Et spørsmål om anstendighet”, skrevet av Håkon Haugli, leder Arbeiderpartiets homonettverk og medlem av Mannspanelet

Da Spania innførte felles ekteskapslov i 2005, begrunnet statsminister José Luis Zapatero sitt syn på følgende måte: «Et anstendig samfunn ydmyker ikke sine borgere. (…) I dag gir Spania [homofile] den respekt de fortjener, anerkjenner deres rettigheter, gjenreiser deres verdighet og bekrefter deres identitet og gir dem frihet. Vi er ikke det første landet [som legaliserer ekteskap av personer av samme kjønn] og jeg er sikker på at vi ikke blir det siste» sa den spanske statsministeren. Belgia, Nederland, Canada og Sør-Afrika har innført felles ekteskapslover.

Anstendighet er ordet. I et moderne samfunn som Norge så burde man unngå å ydmyke grupper av mennesker, i dette tilfelle homofile, ved å ikke la dem få gode trygge rammer rundt sitt kjærlighetsliv og familieliv. Og som Haugli ganske riktig påpeker i kronikken skjer det også en urett overfor de mange enslige og deres barn, ved at man fastholder at det eneste riktige er å leve opp med mor og far sammen. I dag finnes mange samlivsformer med dine, mine og våre barn og dette er det nesten ikke fokusert på i felles ekteskapslovdebatten. Det skjer kun angrep på de homofile relasjonene. Mange av de kritiske røstene til felles ekteskapslov er selv skilt og gått inn i nye forhold. Hvor er da anstendigheten når de vil nekte homofile å få faste rammer rundt sine forhold?

Jeg gjentar den spanske statsministerens ord – dette er hva anstendighet handler om mener jeg også:

….den respekt de fortjener, anerkjenner deres rettigheter, gjenreiser deres verdighet og bekrefter deres identitet og gir dem frihet.

Det gjelde seg homofile som heterofile par og enslige og deres barn.

Kronikken er et svar på Nina Karin Monsens advarsler mot regjeringens forslag til felles ekteskapslov.

Blant annet har hun uttalt: “Er enkjønnede par diskriminert fordi de ikke kan gifte seg? Å diskriminere er å forskjellsbehandle, utelukke og undertrykke. Men bare de kan bli forskjellsbehandlet, utelukket og undertrykket som i utgangspunktet står likt. Enkjønnede og tokjønnede par står ikke likt, de tokjønnede kan få og får barn sammen. De binder sammen familier og skaper slekter. De enkjønnede parenes situasjon endres i så måte ikke om de fremstår som heterofile look-alike.”