Dagens første opgave var at finde nogle sten til at placere over Thusbjerg-jættestuens indgang og gravkammer. I tidligere tid er de oprindelige sten blevet fjernet, men da gravkammeret og stenkonstruktionen har bedst af at være overdækket, vil denne del af gravhøjen blive reetableret.

Derfor var det nødvendigt at finde nogle sten som kan bruges som nye dæksten, og turen gik denne formiddag til Vestkysten. Her findes en stor samling af tonstunge sten, og da vi kom frem kunne vi se, at mulighederne var mange. Bunke efter bunke lå stenene i store dynger. Det var som at komme ind i en slikbutik!

Shoppingtur. Er størrelsen ok? Passer målene? Mænd på sten-shopping kan være besværlige. Her ses Jacob, Jørgen og Svend i færd med at finde de rette sten.

Men tro ikke, at en sten er en sten. Der er stor forskel på de enkelte sten, og målene skulle være nøjagtige for at passe over gravkammer og indgang. Jagten på de bedste sten gik derfor ind. Formiddagens shoppingtur til Vestkysten var en udfordring. For hvilke sten kunne bruges? Af og til hævdes det, at kvinder på shoppingtur kan være besværlige og lang tid om at vælge. Hvad skal de købe, passer størrelsen og … Men lad det være sagt med det samme. Mænd på sten-shopping kan være akkurat lige så besværlige. På Vestkysten kunne man i dag høre udtryk som: “Sikke en lækker sten”, “Nej, størrelsen passer ikke”, “den sten der, matcher godt de andre sten vi har”….

Det tog tid at vælge de fire rigtige sten. Adskillige sten blev målt, undersøgt og følt på. For selvfølgelig skulle det være kvalitetssten, som passede til jættestuen. Det lykkedes dog i sidste ende af finde nogle, som vil komme til at passe perfekt til Thusbjerg-jættestuen. Så nu glæder vi os kun til, at stenene kommer til Mors, så vi kan få lagt dem på plads.

Så lykkedes det! Det er den sten vil vil ha´. Jørgen markerer en af de valgte dæksten.

Norsk flagg 10 mil inn i Sverige

80.000 svensker i Oslo kan ikke ta feil! Norge har blitt en trygg arbeidshavn under finanskrisens kontinentale herjinger.

Så trygg har den norske økonomien blitt at vi kan bruke vår overlegne kjøpekraft til å tvinge vårt svenske nabofolk stadig lengre sydover på den svenske vestkysten. Det er nemlig ikke lenger bare i den ”norske” grensebyen Strømstad vi finner norske flagg svaiende i den svenske sommervinden. Så langt syd som Marstrand er norsk språk i flertall, og ny norsk selvtillit resulterer i tusenvis med norske flagg på svenske flaggstenger.

- ”Vi skal faen meg ta tilbake det som var vårt”, hoier det fra båten som er i ferd med å legge til gjestebryggen i Lysekil. Ut av båten hopper en horde nordmenn ikledd Helly-Hansen seilerbunad,og matchende Oakleybriller strategisk plassert på de blonde norske vikinghodene. Det er tid for moderne norsk vikingtokt!

Tidligere brukte vi nordmenn fysisk styrke ikledd bøttehjelmer, sverd og klubber for å sloss med Svea folket i øst. Nå er det Henry Lloyd og Helly Hansen som gjelder i kamp mann mot mann. Ekte nordmenn er bevæpnet med Mastercard og Visakort i fargene gull og platinum, noe annet er et nederlag for Skandinavias oljebaroner.

Vi kjempet i mange århundrer en kamp mot union med både svensker og dansker. Nå er vi bevæpnet med frisk norsk oljekapital i ferd med å slå grusomt hardt tilbake, og verst går det utover industrilandet som tidligere kunne skryte av både Volvo og Saab.

Nå er det snart bare IKEA igjen på svenske hender.

De norske hytteeierne trekker også stadig lengre sydover på den svenske vestkysten. Mens svensker på jakt etter betalt arbeid valfarter til Norges største byer så har vi nordmenn funnet våre hytteparadis i vårt gule og blå naboland.

Nordmenn i utlandet trives best i klynger, gjerne omfavnet av andre nordmenn, og vi er raskt ute for å kultivere vertsfolket i land som vi legger vår elsk på. Nå er det svenskenes tur til å bli introdusert for norske ferie vaner.

Mens jeg bodde på Gran Canaria i skoletiden sluttet jeg aldri å fascinere meg over at norske pensjonister hisset seg opp over spanjolenes manglende evne til å lage norsk julemat.

- ”Juan Pedro, svoren er ikke sprø på ribba i år heller” kunne en ofte høre på klingende norsk fra en av de mange spanske restaurantene i den norske kanari hovedstaden Arguineguin. Den frustrerte kokken Juan pleide svare på klokkerent skandinavisk, som seg hør og bør i en norsk provins hovedstad.

For slik skal det jo være når vi nordmenn er betalende gjester. Vi vil gjerne høre vårt eget språk, spise vår egen mat og se flest mulig av våre egne landsmenn. Sett i et slikt lys er det nesten ufattelig at vi tørr kritisere utlendinger i Norge. Tenk om noen av våre nye landsmenn fikk for seg at de skulle feire nasjonaldagen sin ved å gå i tog ned Karl Johan eller heise flagg fra sine hjemland på norsk jord.

En av mine beste svenske venner dro meg til side i sommer og ville ha en prat om hvilke forventninger han kunne stille til sine nye norske naboer. Han var nok ikke helt forberedt på å skulle feire ”svenske flaggans dag” under det røde, hvite og blå flagget til naboen fra den norske plankebyen Fredrikstad. Svenskene kaller det en stille okkupasjon og slik er det blitt selv i småbyen Lysekil.

Økonomisk er vi nordmenn født med gull loddet i hånden. Gevinsten er godt plassert i det magiske oljefondet. Men hvor lenge kan det vare? Det er jo ikke mange tiår til oljen er borte, og hva skal da holde hjulene i gang?

Norsk industri med internasjonal suksess er NESTEN ikke eksisterende og norske selskap evner i liten grad å sette Norge på kartet. Etter å ha jobbet noen måneder i Stockholm er jeg ikke i tvil om hva som mangler i norsk næringsliv. Det heter arbeidsvilje og er omtrent like populært i Norge som tanken om union med det svenske broderfolket.

Sent på jobb og tidlig hjem er trenden her i gården. Vi skylder gjerne på syke barn, yoga
time, spinnig avtale eller private kurs. Hjem fra jobb skal vi uansett raskest mulig!

Vi nordmenn takker gjerne ja til svensk arbeidskraft i bar og restaurant næringen og i den belastede bygg & anleggsbransjen. Denne holdes i gang med gigantiske tilskudd fra verdens rikeste stat. I Norge kan vi nemlig holde hjulene i gang ved å igangsette enorme byggeprosjekter i statens regi. Da er det ikke rart svenskene reiser i hopetall til Oslo for å søke jobb. Arbeidsledigheten er nemlig over dobbelt så høy på den svenske siden av grensen.

Noe sier meg imidlertid at norsk flaks før eller siden vil snu. Vår evne til å skape arbeidsplasser, som bygger på annet enn uforedlede natur ressurser kan ikke beskrives som annet enn tragisk. Hvis innvandringen fra søta bror holder dagens nivå vil det heller ikke gå lang tid før vi nordmenn opplever konkurransen fra våre nye svenske landsmenn i arbeidsmarkedet som utrivelig tøff. I Sverige er de nemlig vant til å jobbe for føden, og de har en helt annen drive enn Ola dunk.

Kanskje ender det hele med at Sverige tar en fryktelig hevn over norske herjinger på svenskekysten. Det er ikke sikkert vi nordmenn tar det like pent som svenskene når Stockholms eliten heiser svensk flagg på norske fritidseiendommer. Vi nordmenn har jo en turbulent historie når det gjelder å bli underlagt eller erobret av andre nasjoner. Sverige inkludert!

Kanskje er en svensk norsk union løsningen på problemet likevel. Svenskene har suksess på en rekke områder hvor vi nordmenn kan behøve mer enn litt hjelp og norske olje penger kan helt sikkert sette fart i det svenske ingeniør samfunnet. Der borte er jo kapital til å takle lav konjunkturen et must for en stadig mer skakkjørt nasjonal økonomi.

I bytte får Norge et godt fotball landslag, internasjonale artister av toppklasse, filmskapere med filmer som faktisk er verdt å se samt et næringsliv hvor det skapes verdier, som ikke bare pumpes opp fra bakken.

La i såfall Svorsk bli det nye norsk. Jeg kjenner mange som allerede praktiserer språket!