Jeg har bestilt hotell i forlengelsen av julebordet neste helg. Ikke fordi jeg har planer om å bruke det til annet enn å sove i…, men da jeg fortalte det til kollegene mine ble det likevel så jævla feil…

Publisert: 22:30

Siden mandag har jeg spist 2-3 måltider hver dag, på tross av stemmer som mener at jeg bør holde meg unna all mat i fast form. Og jeg har sovet greit hele tiden (brukt sov-i-ro i ørene, og det har hjulpet akkurat nå, selvom jeg bruker en stund på å sovne og selvom jeg har begynt å få sår inni ørene), bortsett fra at jeg har klart å forskyve døgnrytmen min litt; så i stedet for å legge meg ca 21:30-22:00 så er jeg nå ikke i seng før litt over tolv. Men det er greit for jeg sover greit om natta bortsett fra at jeg har en del mareritt, men jeg har faktisk sovet hele natten og det er jo bra

Det var ellers veldig koselig på W i går, men så begynte folk å mase om noe jeg drev med (ikke vondt ment) og det ble for mye. Han som vet at jeg sliter så det på meg og spurte om vi ikke skulle gå og jeg sa “Ja jeg må jo rekke bussen!” og han nikket “Det må jeg og.”. Så gikk vi mot bussen og pratet og jeg begynte å gråte så fort vi kom ut i mørket, men tror ikke han så det, men han så at jeg var på gråten når vi satt inne.

Han fulgte meg hjem enda det er en halvtime å gå og enda det regnet, og sa at det ikke var noe problem. Han så vel at jeg ikke hadde det noe bra. Vi dro innom butikken på vei til meg og jeg kjøpte en boks med is som vi delte. Det var veldig koselig og vi pratet veldig mye. Og når han gikk fikk han en klem. Var skikkelig imponert over at han gjorde så mye for meg. Han er kjempe snill og han er et sånt menneske jeg ikke tror at det er noe vondt i egentlig. Var forresten samme personen som hentet tingen mine, som jeg glemte, etter jeg fikk panikkanfall på laboratoriet for en stund tilbake. Jeg tror at samtalen i går gjør at jeg stoler litt mer på ham, men det er fortsatt ting jeg ikke har lyst til å si fordi jeg er redd for at han skal forsvinne. Uansett satt jeg igjen med en ganske god følelse etter han gikk, noe som var veldig koselig nå etter at jeg ikke har hatt det så bra.

I går fikk jeg også vite at jeg hadde surret til når vi hadde eksamen og det viser seg at jeg hadde klart å surre meg fag også og at jeg har konsentrert meg om feil fag. Veldig frustrerende… Men jeg har da klart å få gjort noe med det faget i dag; løst nesten hele  eksamen fra i fjor (mangler bare to oppgaver som jeg ikke finner svar på), så jeg er ganske fornøyd.

Ellers har sansene mine “forvrengt” seg igjen, noe som her helt motbydelig. Sansene mine har riktignok ikke byttet plass, men jeg kjenner alle lukter fryktelig sterkt og alle like intenst. Det går, men det er helt motbydelig på for eksempel bussen hvor det kommer på folk og alle lukter forskjellig Svettelukt blandes med alskens parfymer og gjerne lukten av gammel alkohol osv, og jeg får bare lyst til å spy og det gjør bussturer ekstremt ubehagelig om dagen. Det samme gjelder når jeg sitter på forelesning eller med andre folk, jeg lukter faktisk folk før jeg ser dem om dagen. Skulle nesten tro jeg var et eller annet dyr, og det gjør meg redd fordi jeg er redd for at jeg skal bli til et dyr mens jeg er ute blant folk: At det skal vokse frem pels og at jeg skal få ører osv. Jeg vet jo vitenskapelig sett så er det ikke mulig at mennesker blir til andre dyr, men jeg blir likevel redd. Kjenner likevel at jeg er mer redd for å bryte sammen når jeg er sammen med folk. Men på tross av dette har dette vært en grei dag ettersom det var kos i går og ettersom jeg stort sett har vært helt tom og ikke følt noenting + at jeg har klart å gjøre noe faglig arbeid i dag.

Skal til DPS igjen i morgen forresten og har tenkt til å prøve å si litt om hvor vanskelig jeg har det om dagen; håper bare at hun ikke avbryter meg å får meg til å spore av som vanlig eller henger seg opp i det at “du klarer deg jo så bra”. Må prøve å si ifra hvis hun gjør det, men det er vanskelig…

Uansett: Tror jeg avslutter nå og legger til at jeg har klart å slette koden til egget mitt og derfor byttet ut med ett nytt. Kom derimot på etterpå at jeg bare kunne bla tilbake i arkivet og finne koden igjen, men fant ut at det nye “egget” eller hva det nå er passet bedre ettersom det er oransje. Men hvis noen har lyst på det rosa egget (heter Daggo) må du bare si ifra så skal du få koden av meg slik at du kan putte det på din egen hjemmeside/blogg (må nesten bli førstemann til mølle prinsippet her, ettersom det på en måte er mest rettferdig).

Håper ellers at alle har det bra, at dere får en fin dag i morgen og sover godt i natt!

Publisert: 22:16

I dag er jeg helt tom innvendig…

Ingenting…

Tankene mine som er i form av ord er helt borte, og jeg ser bare bilder og kjenner følelser…
Så det er ikke helt tomt, men føler at det eneste som kommer er negativt eller likegyldighet…
I dag har jeg ikke fått gjort noen ting, annet enn å sitte å spille (jeg som faktisk aldri spiller spill)…
Eller det er ikke sant, jeg har vasket to maskiner med tøy, men bortsett fra de minuttene jeg har brukt på å legge klær inn og ut av vaskemaskinen har jeg bare spilt hele dagen…
Var også en tur på butikken for å ta ut penger, men kom hjem med to melkekartonger og skjønte egentlig ikke hva jeg skulle i butikken på vei hjem, men jeg viste det når jeg gikk inn; husket det ikke når jeg betalte…

Har nesten helt glemt å spise i dag, men fikk laget meg middag; orket ikke så mye men spiste nesten halvparten før jeg kastet resten. Jeg hater å kaste mat…

Føler at jeg bare vandrer i tåka, og klarer ikke finne ut. Det er slitsomt. Det er slitsomt å være tom. Jeg er tydeligvis ikke tom likevel, men tenker ubevist selv om jeg presser bort tankene slik at jeg ikke oppfatter dem. Tankene er for vanskelige.

Tiden blir bare borte, virker som noen har satt den på rask spoling fremover fordi jeg ikke får gjort noe uansett.

Jeg er sliten og har vondt i hodet.

Spilte i går kveld også til klokka ble et.

Var på DPS i går, men behandleren min ser egentlig aldri ut til å skjønne deg. Det jeg får høre hele tiden er bare: «Du klarer deg så bra bla bla bla.». Mener de at jeg klarer meg bra, nå om dagen klarer jeg jo bare så vidt å ta vare på meg selv. Kaninen derimot klarer jeg å ta vare på, så ingen behøver å bekymre seg for ham. «Du klarer deg jo kjempe bra med de symptomene du har bla bla bla.» Så bare fordi jeg klarer å bo alene og ha en kanin og tilfeldigvis går på universitetet, hvor jeg jo ikke akkurat gjør det så bra, så har jeg det tydeligvis bra. Jeg har det faktisk ikke bra i det hele tatt. Det er garantert noen der ute som har det verre enn meg, men jeg har det likevel ikke bra.

Har lyst til å raspe meg opp bare for å se om jeg fortsatt lever….

Jeg er skikkelig ensom om dagen, og trenger sårt en å gråte på skulderen til, en som kan ta litt vare på meg… Har sagt det til behandleren min og hun mener at jeg bare må prate med folk, og at jeg i alle fall ikke må fortelle folk hvordan jeg har det, for det kan jeg fortelle henne. Men hun skjønner jo søren meg ikke en dritt; i hennes øyne har det helt fint og klarer meg bra. Og hun tenker helt sikkert at jeg ikke behøver å komme på DPS heller, for jeg er bare en byrde.

Jeg er bare en byrde for alle mennesker, tror verden ville vært et bedre sted uten meg…

Verden. Verden som tydeligvis ikke er slik jeg ser den. Hvem er det som definerer verden egentlig? Hvem er det som har bestemt hvordan verden ser ut? Jeg tror faktisk ikke verden ser lik ut for noen. Men noen har vist bestemt seg for at sin verden er den riktige og ingen andres. Hvem bestemmer hva som er virkelighet og ikke virkelighet? For ingen mennesker er vel like? Eller har alle andre helt lik virkelighet, mens jeg har en annen?

Hvorfor skal folk ha meg til å gå på medisiner selv om jeg selv ikke vil? Enda jeg har klart meg hele livet på medisiner og først har blitt satt på dem når jeg var 19 og faktisk hadde det mye bedre enn når jeg var liten? Hvorfor?

Jeg er glad jeg har kaninen min, han gir meg ansvar for noe og han viser at han er glad i meg og gir klart i fra når han er missfornøyd. Mennesker gjør ikke det de sender skjulte signaler og har de det ikke bra sier de at de har det bra. Vil de ha noe sier de at de ikke vil ha det. Hvorfor kan ikke bare folk si ting rett ut? At folk ikke sier ting som de er gjør bare at jeg blir mer skeptisk og redd. Hva er det de vil med meg? Er de glade i meg eller bare sier de at de er det fordi de vil ha noe ut av meg? Tenker andre i det hele tatt, eller lever jeg bare i en konstruert verden fordi noen vil finne ut hvordan jeg reagerer på ting. Er jeg et mislykket eller vellykket eksperiment mon tro?

Hodet mitt sprenges… Jeg har så vondt…

Tror jeg har spilt i hele dag for å holde disse tankene unna…

Hvorfor er jeg egentlig plassert på denne planeten? Er det en straff? Er det noe jeg skal lære? Er det et liv etter døden? Når man dør blir man bare til jord da? Hva er i så fall vitsen? HVORFOR? Hodet mitt er fult av store spørsmål…

Jeg er vist ikke tom likevel…

Jeg tror jeg må kaste opp…

Orker ikke mer…

Tror jeg skal prøve å legge meg…

Missfoster!

Publisert: 21:17

Jeg orker ikke mer….

I går hadde jeg en helt grusom dag: Jeg var på DPS og var vitne til ei på min egen alder som ble innlagt. Jeg satt med behandleren min også plutselig var det noen som slo i veggen på den andre siden, og behandleren min sa:
“Du skjønner kanskje at jeg må gå nå, ettersom det har blitt litt voldsomt der?” *peker på veggen*
“Ja..”
Døren sto på gløtt og jeg hørte pasienten skrike høyt, sint og full av panikk:
“DERE GIR MEG SÅ MYE ANSVAR! JEG ORKER IKKE MER!” og mye annet…
Behandleren min kommer inn og går ut igjen, og går nok en gang uten å lukke døra etter hun sier:
“Jeg må ut igjen, du skjønner jeg er sykepleier.”
Ulven står å knurrer mot døråpningen, den viste at dette kom til å skje, den hadde nemlig vært med meg hele dagen og nektet å gå sin vei. Den viste at i dag kom noe negativt til å skje. Den viste det!
Jeg hører henne skrive enda mer:
“JEG BLIR ALDRI FRISK UANSETT!”
*pang*
“SLÅ MEG DA!!! JEG SLO DEG! SLÅ MEG DA!
“Nei!” (stemme som jeg antar var behandleren hennes)
“SLÅ MEG DA!!!”
“Er det det du vil!”
“DERE GIR MEG SÅ MYE ANSVAR!!! JEG ORKER IKKE MER!!!!”
Behandleren min kommer inn igjen og spør:
“Hvordan går det med deg?”
“JEG BLÅSER I OM ALLE VET DET!!! ALLE VET DET JO ALT!!!”
Jeg sitter med øyene full av tårer. Ulven kommer bort til meg og legger det store hodet i fanget mitt, mens den holder et godt øye med døra. Den kan ikke beskytte meg og den vet det.
“Ikke bra… “
“Det er jo bare en liten spinkel jentunge…”
“Jeg blir redd likevel… Selv om jeg vet at hun ikke skriker til meg….”
“Hun blir innlagt nå, hun har en plass som står å venter på henne.”
Og da hører jeg at pasienten skriker utenfra:
“JEG KAN GJØRE HVA JEG VIL!!! HØRER DERE!!!”
Og omtrent på det tidspunktet, i følge lokalavisa, kledde hun av seg. Hun ble hentet av en ambulanse før politiet kom…

Jeg pratet med behandleren min om sinne og hvorfor jeg ikke takler det. Fordi jeg ikke har hatt det så bra gjennom oppveksten, men jeg kan ikke skrive noe om det her fordi det kan være en kommer til å skade meg eller andre jeg er glad i hvis jeg skriver noe om det. Jeg har problemer med sinne. Jeg takler ikke sinte mennesker og skriking, jeg blir livredd og føler meg liten igjen og har bare lyst til å bli til et sort hull og forsvinne inn i meg selv.

Dette var også ganske ille ettersom det ga meg flashbacks til når jeg var liten, og når det var jeg som skrek. Når det var jeg som trodde at ingen var glad i meg og at mamma bare var ute etter å ta livet av meg, når det var jeg som slo, beit, lugget, sparket og kalte mamma grusomme ting. Nå senere i ettertid har jeg jo skjønt at mamma dro meg med til psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere, nervroseksjonen osv. fordi hun var bekymret for meg fordi hun var redd for at jeg skulle ta livet av meg (prøvde som sagt å ta selvmord første gang når jeg var 6år). Jeg trodde hun dro meg med til Berit og Berit fordi de sammen hadde tenkt å ta livet av meg (Barit og Berit var to grusomme damene på nevroseksjonen som behandlet meg som om jeg var mindre verdt enn et dyr, og de er de to eneste jeg vil navngi i denne bloggen noen gang).

Det ga meg flashback på flashback også til de to gangene jeg slo bestemor fordi jeg trodde hun hatet meg og var ute etter meg. Jeg har ekstremt dårlig samvittighet for det, og etter første gang lovet jeg meg selv at det aldri skulle skje igjen:
“Unnskyld! Unnskyld Bestemor!!!”
“Det går greit.. Bare ikke gjør det igjen.”
Men det skjedde enda en gang…
På den tiden stolte ikke på noen og trodde at alle var ute etter meg. Ingen kunne vel være glad i meg?

Så sa behandleren min: “Vi må passe på tida det kommer jo noen etter deg.” Men det ble nok ikke noen flere timer den dagen fordi alle behandlerne satt i møte bortsett fra min og hele DPS’en var tom og det satt ingen i resepsjonen en gang og ingen på venteværelset. Jeg viste ikke da (og det tror jeg ikke behandleren min viste heller) at hun hadde kledd seg naken og at det var så alvorlig, før fikk høre det av noen som hadde lest avisa og på tull spurte om det var jeg som hadde løpt naken rundt… Kjenner jeg er sint på avisa… Hvorfor kan de ikke bare la folk være i fred… Kan de ikke la folk som blir tvangsinnlagt bli det uten for mye bry?

Jeg gikk hjem fra DPS, og følte meg full av sorg og smerte. Død innvendig, men samtidig så full av negative følelser. Masse flashback og når jeg kom hjem havnet jeg gråtende på senga, med en veldig bekymret kanin ved siden av meg som slikket vekk tårene mine. Jeg fikk ikke lov å klappe ham, han skulle bare ta vare på meg. Ulven var ikke der lenger.

Jeg begynner å tro at torsdager er forbannet…

I dag sov jeg nesten ikke hele natten og trodde jeg hadde fri, men det hadde jeg vist ikke i følge ei som ringte meg nå nettopp:
“Men det gjør jo ingen ting, får ikke noe ut av forelesningene uansett.”
“Men det gjør jeg, jeg må legge på, jeg er ikke bra…” var bare svaret mitt
Lurer på hva hun tenker om meg nå…

Jeg er kvalm og vil bare ha en slutt på alt… Jeg orker ikke mer…

Jeg har vært ute av huset, jeg har til og med vært innom universitetet i dag for å hente noen bøker, men jeg hadde ikke fått med meg at vi hadde forelesning (det har vi aldri på fredager, bortsett fra i dag tydeligvis). Jeg har aldri gått glipp av en forelesning før… Jeg har lyst til å kaste opp alle innvollene mine…

Jeg var på DPS i dag også for å levere noen greier… Behandleren min var ikke der i dag, men jeg har en annen jeg kan prate med… Men jeg orket ikke tanken på å prate om i går med ei ny ei, jeg orket ikke… Hva ville hun komme til å tro om meg…? Men nå angrer jeg… Hadde jeg vist at jeg hadde gått glipp av en forelesning hadde jeg gått, men det viste jeg ikke før nå…

Jeg har hørt henne skrike kontinuerlig oppe i hodet mitt siden i går, og jeg har flashbacks om og om igjen. Jeg sov nesten ikke i natt, jeg er sliten… Jeg har ikke lyst til å ta selvmord og jeg vil ikke heller, men akkurat nå tenker jeg at jeg nesten skulle ønske at det skjedde en ulykke med meg sånn at jeg døde. For da er det jo ikke selvmord lenger, og det er ikke min skyld…. Men jeg tenker på kaninen min; ønsker jeg å dø uansett om det er for egen hånd eller på grunn av en ulykke er det uansett veldig egoistisk overfor kaninen min… Hvordan skal han klare seg uten meg?

Jeg orker ikke mer… Jeg trenger noen å prate med, men har ingen akkurat nå… Det er derfor jeg skriver nå, det hjelper mer enn å bare skrive et ark til meg selv… Tenker at jeg kanskje kommer til å fjerne innlegget etterhvert i respekt for hun som ble innlagt, men hun er jo også anonym, så jeg vet ikke…

Jeg orker ikke tenke…

Jeg orker ikke mer….

Tror jeg skal legge meg nå…

Kaninen ligger ved føttene mine og ulven ligger på gulvet (den er sjelden inne i leiligheten med mindre jeg ber den om det, men i dag og i går lå den her inne uten å ha blitt bedt om det), de virker bekymret for meg og ingen av de to vil slippe meg av syne. Jeg kan ikke svikte dem…

Det virkende vonde
vrengt ut inn

Frostsprang frydefullt
over livshåpet

Balansekunstens steg
i elegant visshet
om uvisshet

Avmaktens søken
etter lykke er et
rom uten rom for
inderlighet
Tomrom

Publisert: 18:46

Vi ble heldigvis ferdige med oppgaven i dag, så når jeg kom hjem tok jeg å så over den og endret på noen småting før jeg skrev den ut. Så da drar jeg å leverer den i morgen, ettersom den må være levert inn til fredag. Det viste seg at det var flere som ikke hadde skjønt oppgaven vi slet med så foreleseren gikk igjennom litt på forelesning og jeg benyttet sjansen til å gå frem å spørre om hva vi slet med, jeg orket simpelthen ikke tanken på å ikke bli ferdig i dag så da tenkte jeg at det var like greit å få hjelp. Også har jeg et lite ordtak som jeg lever litt etter som er:

Den som spør virker kanskje dum i fem minutter, mens den som ikke spør vil fortsette å være dum i en evighet.

Jeg liker det ordtaket eller hva jeg skal kalle det, kan ikke huske å ha hørt det noe sted, så det kan jo være jeg har funnet det på selv eller noe sånt. Eller kanskje en engel har fortalt med det for å støtte meg? Jeg vet ikke og husker rett og slett ikke lenger. Uansett så liker jeg det, for det stemmer veldig godt og det har på en måte lært meg at jeg må spørre, selv om jeg ikke alltid klarer i frykt for at alle skal se på meg som dum over lengre tid. Men betyr det noe egentlig? For alle kjenner meg jo ikke uansett. Men det betyr vist noelikevel inne i sjelen min, jeg hinger hele tiden etter å bli akseptert og jeg vil helst at alle skal like meg. Klarer ikke forklare hvorfor, det er bare noe som sitter veldig dypt inne i meg. Kanskje fordi jeg ble mobbet mesteparten av tiden jeg var liten? Fordi stemmene alltid har sagt det? Fordi andre oppfører seg om det er sant? Eller noe annet? Jeg vet ikke… Orker ikke tenke mer på det nå kjenner jeg…

Ellers har jeg fått veldig vondt i hodet nå, sannsynligvis på grunn av alt for lite søvn de siste dagene. Satt meg ned for å lese litt fag i sted, men ga meg når klokken ble 18:00 selv om jeg ikke ble ferdig og har masse igjen. Kjenner at jeg ble frustrert nå jeg så alt jeg måtte lese; føler  at jeg ligger veldig etter på lesinga igjen og det gjør vondt, veldig vondt… Får prøve å lese litt i morgen. Orker ikke nå, og jeg lovet meg selv å ikke gå over studietiden min igjen, i alle fall ikke allerede dagen etter å ha gjort det. Jeg er så redd for å ikke klare å komme meg inn på masterstudiet, føler at alt jeg gjør bare er å vandre rundt i blinde og jobbe meg ihjel. Men hva hjelper det liksom hvis jeg ikke kommer inn på master til slutt…? Huff… Kjenner jeg blir kvalm…

Over til noe annet: Prøvde å legge meg nedpå litt i sted for å sove ettersom hodet verker sånn, selv om de på DPS sier at jeg ikke må sove på dagen… Men kaninen min holdt meg våken så jeg lå å koste med ham i ca en time i stedet. Det var koselig det, men dessverre hjalp det ikke på migrenen… Virker nesten som han skjønte at jeg egentlig ikke måtte sove, for med en gang jeg ga opp trakk han seg tilbake for å slappe av selv. Tror disse dyra forstår veldig mye mer enn det folk skal ha det til.

Ellers har jeg bestemt meg for å legge meg klokken 21:00 eller når klokken nærmer seg 21:90 i alle fall, så frem til da skal jeg holde meg våken og tror jeg skal prøve å få lest litt mer i I morgen var jeg alltid en løve har ikke fått lest noe mer i den enn dagen jeg kjøpte den, men har likevel kommet halvveis. Utrolig hvor mye lettere det er å lese en bok når man vet at man ikke på død å liv må huske nesten hvert eneste ord i hele boka. Skulle ønske det var like lett å lese pensumbøkene mine…

Vi får snakkes (eller skrives blir det vel) senere

En av yndlings musikkvideoene mine fra Guns N’ Roses. Den er siste del av en musikkvideotrilogi sammen med Don’t Cry og November Rain, folk krangler om hvem av disse to som er den første, men alle er enige om at Estranged er den siste. Men selvom dette er yndlingsvideoen min er det egentlig Don’t Cry (orginal versjon) som er yndligs sangen min av disse tre og den jeg ofte sitter å hører på når jeg har det på det verste.

Fikk nettopp en telefon fra DPS om at jeg er nødt til å komme dit en halvtime senere i dag ettersom det har blitt satt opp en ny time. Var skikkelig ekkelt å få telefon derfra ettersom jeg ikke var forberedt på å få den. Vet ikke helt hva jeg syntes om det enda, men syntes det er ekkelt at tiden har blitt endret ettersom det får meg til å tenke at de kanskje vil gjøre det oftere nå, si at jeg ikke får komme dit mer og masse annet tull…

Huff jeg er kvalm og føler meg ikke bra i dag ettersom jeg ikke har det helt bra oppe i hodet i dag, det er utrolig at slike ting henger sånn sammen, er det ikke nok å bare ha ha det fælt i hodet? Nei, tydeligvis har biologien vår bestemt at har du det helt forferdelig i hodet så må kroppen ha det like ille. Akkurat nå har jeg bare lyst til å kaste opp alle organene mine å se dem ligge på gulvet. Kjenner at jeg overhodet ikke vil til universitetet i dag, men må nesten ettersom jeg har lovet å jobbe sammen med noen, dessuten trenger jeg det fordi jeg må jo øve til eksamen. Dette er en sånn dag hvor man helst bare har lyst til å ligge i senga og ikke stå opp…

Får skrive prøve å skrive litt mer når jeg kommer hjem i dag…

Huff orker ikke frokost…

Jeg får prøve å spise når jeg kommer til universitetet eller noe…

Edit: Der fikk jeg den første meldinga: “Når kommer du i dag?”. Har egentlig lyst til å svare: “Når jeg føler for det”, men jeg tror jeg velger å ikke svare i det hele tatt og bare møte opp når jeg har avtalt… *kvalm*

I det siste har det hent mye rart, og jeg har vært ekstremt sliten hele tiden. Jeg føler at jeg sover og sover, men at det ikke hjelper noe særlig. Så et utbrudd var kanskje dømt til å komme.

For to uker tilbake blir det vel nå, hadde jeg store problemer med å sove. Det var masse bråk i huset her jeg bor så jeg var ute å hysjet på de som bråket i et fellesrom her jeg bor, da var klokken et og jeg ba dem gå ut etter å ha grått mye inne på rommet mitt fordi jeg var så frustrert av å ha sovet alt for lite. De tok heldigvis hensyn og gikk forlot fellesrommet, og når jeg kom inn på rommet mit igjen sovnet jeg etter en stund etter å ha tenkt veldig mye fordi jeg var redd for hva de kom til å tenke om meg og at de sikkert kom til å baksnakke med osv.

Senere på natten klokken to våknet jeg og hadde panikk: Det kjentes ut som insekter kravlet rundt inne i blodårene over alt i kroppen min, og jeg hadde vondt over alt fordi de krabbet rundt. Jeg var livredd for at de skulle sette seg fast i blodårene mine slik at jeg ikke skulle få blod til hjernen og dø. Jeg begynte å slå og klø meg på armer og bein, jeg hadde lyst til å rive opp blodårene mine og skjære ut krypene, men noe oppe i hodet mitt sa meg at: «Dette skjer ikke, det er bare hodet ditt. Tenk om det ikke er noe også ødelegger du deg for ingen ting.» samtidig som jeg også tenkte «Å HERREGUD OG HERREGUD JEG KOMMER TIL Å DØ!», mens stemmene mumlet i bakgrunnen å sa at «Du må skjære dem opp, du må skjære dem opp! Det er en forbannelse! Noen har forgiftet deg! Det er larvene som var i kroppen din når du var innlagt, de har ligget i pupper lenge og nå har de klekket! FÅ DEM UT!!!» osv.. Med andre ord var alt bare kaos.

Jeg hadde lyst til å ringe ambulansen for å få dem til å komme å hjelpe meg, men logikken min kommer likevel inn og forteller meg at insekter som går rundt i blodårene ikke finnes osv. Jeg klarer derfor til sist å sende en melding til pappa som ringer meg tilbake (eller ringte jeg ham direkte? Jeg husker ikke). For selv om jeg klarer å tenkte logisk og ikke logisk samtidig gjør de uansett vondt og jeg er livredd.

Pappa prater med meg å roer meg ned, mens jeg hele tiden unnskylder meg fordi jeg ringer pappa og at jeg føler meg som en stor byrde fordi jeg vekker ham midt på natta osv. Pappa sier at dette er jo noe han vet om, og at det jo er lenge siden jeg fikk et slikt «anfall», han spurte meg også om hva jeg trodde var grunnen til at ting er jeg ble slik nå. Han sa at en ekspert er en som klarer å se en feil før den oppstår, altså at jeg kanskje bør lære meg å se noen tegn. Vi pratet derfor om hvorfor jeg kanskje hadde fått dette «anfallet» denne natten og hvordan kaninen min har reagert i forveien osv. Jeg tenkte meg om å fant ut at kaninen jo hadde vært ganske overbeskyttende dagen i forveien og at jeg kanskje var stresset over litt forskjellige ting, og at jeg hadde fått alt for lite søvn i det siste.

Pappa spør meg også om jeg har tatt antipsykotisk og om jeg har det i nærheten og kan ta det nå. Jeg sier at jeg har ikke tatt det fordi jeg ikke har tenkt igjennom at det faktisk kanskje bare er hodet mitt. Så jeg tar med en tablett (25mg Quetiapin) og pappa og meg prater videre og han sier at jeg kanskje burde begynne på Yoga eller noe meditasjon for å lære meg å slappe av når jeg får panikk eller angst, han søker på nettet og finner mange steder i nærheten av meg hvor jeg kanskje kan begynne og at jeg kanskje bør snakke med behandleren min på DPS om å begynne. Etter en stund begynner medisinen og fungere og jeg klarer ikke holde øyene mine åpne lenger. Jeg sier til pappa at nå må jeg legge på å han sier humoristisk: «Nå, men nå har jeg jo nettopp begynt å våkne her.». Vi legger på og jeg sovner med en gang med kaninen min liggende ved siden av meg.

Kaninen min satt holdt forresten øye meg under hele denne episoden og satt og slikker meg når jeg la meg ned på gulvet til ham, mens jeg snakket med pappa. Han var også der sånn at logikken min kunne ta litt over sånn at jeg ikke skadet meg på noen måte: For hvem skal ta være på ham hvis jeg blir borte? En annen ting jeg har glemt å nevne var at jeg også luktet noe jeg mente var gass og at jeg så grønn masse piple opp fra kummen på kjøkkenet mitt og på badet. Dette gjorde selvsagt at jeg fikk enda mer panikk. Kaninen min var også der slik at jeg kunne holde med ham og kose med ham sånn at jeg kunne holde fast i noe jeg viste at var virkelig, noe som roer ned hodet mitt litt når logikken og fantasien min sloss som verst oppe i hodet mitt (og det i tillegg til at jeg må sloss med stemmene). Det er veldig deilig å ha kaninen min gående løs i leiligheten til alle døgnets tider. på den måten føler jeg meg mer trygg ettersom jeg føler at han passer på meg. Det virker jo egentlig også som han virkelig skjønner at han er i huset for å passe på meg når jeg er dårlig, men jeg tar jo også vare på ham. Så vi er vel et godt team på en måte.

Men for å fortsette: Dagen etter hadde vi laboratorieøvelse på universitet som involverte å ta blodtrykk osv. Lab vil si at vi er litt over 20 stykker stappet inn på et lite rom. Vi var fem på gruppe, hvor tre av dem vet hva jeg sliter med. To fra gruppa vår måtte ut å gjøre en øvelse på vegne av alle som var på laboratoriet, så det betydde at vi bare var tre på gruppa hvor en av dem ikke viste at jeg sliter. Jeg sa at jeg helst ikke ville være den forsøkene ble gjort på ettersom jeg hadde så høy puls, men ingen av de to som var igjen ville bli tatt tester på heller og jeg fikk panikk og følte meg presset så det endte opp med at jeg ble forsøkskanin. Jeg fant ut etter en stund at det fikk gå greit ettersom det kanskje hadde vært litt morsomt å se hvordan kroppen min var etter et slik panikk anfall jeg hadde hatt på natta. Men så kom problemene som jeg var veldig uforberedt på: Jeg var nødt til å måte blodtrykk og dette ble gjort av en assistent jeg ikke kjente, hun kom nær meg og jeg fikk skikkelig angst ettersom jeg følte at hun sugde tankene mine ut av meg og på en måte lastet ned alle tankene mine. Jeg hater når folk er nær meg! Jeg kjente gråten presse seg på og satt meg på ergometer sykkelen, og da kom panikken. Jeg fikk sagt «Jeg er nødt til å gå.. NÅ!» og løp ut av laboratoriet mens jeg fossgråt, jeg løp igjennom kantinen og fant heldigvis en der jeg kjente (men som ikke vet at jeg sliter med diverse), og fikk lånet kortet hans slik at jeg fikk kommet meg inn på jentedoen hvor jeg fikk roet meg ned og kastet masse kaldt vann i ansiktet for å bedre formen.

Når jeg trodde jeg hadde kontroll igjen gikk, gikk jeg tilbake til laboratoriet. Men når jeg kom tilbake til gruppen min pratet foreleseren min med meg og jeg gikk angst igjen, jeg stivnet til og klarte ikke puste og tårene begynte å piple frem igjen. Foreleseren min tok meg heldigvis med ut av bygget for at jeg skulle få frisk luft også gikk hun en sakte tur med meg rundt bygget, og hun sa at hvis jeg ville så kunne jeg gå hjem. Etter turen valgte jeg likevel å bli og fikk utført noen tester, hun ene fra gruppen min hadde tatt over på den andre testen (hun som ikke viste om meg). Folk strømmet litt til og jeg fikk mange spørsmål om hva som hendte, og jeg svarte at jeg hadde fått et støvallergianfall som faktisk kan likne litt på når en gråter. Virket som folk slo seg til ro med det.

Når jeg kom hjem igjen etter denne dagen begynte jeg bare å hylgråte til jeg sovnet og våknet helt rød i ansiktet. Det var helt grusomt å kolapse slik foran så mange personer, og se alle stirre på meg å prøve å lese tankene mine. «Hva feiler det hun der?» «Hun virker jævla ustabil.» osv. Vet ikke om folk faktisk sa slike ting, men det føltes i alle fall slik. Jeg tror alle går rundt ryggen min og prater om slike ting.

Denne dagen hadde jeg også bestilt togbillett hjem til familien min (som jo faktisk bor 7 timer unna meg med tog), denne billetten hadde jeg bestilt lenge i forveien og sånn egentlig var det veldig greit at jeg skulle hjem sånn rett etter så mye grusomt. Så om natta tok jeg toget hjem sammen med kaninen min. Var deilig å kunne reise bort etter en slik ting, men når jeg kom tilbake igjen følte jeg ting like sterkt.

Men før jeg dro hjem klarte jeg å finne ut at jeg hadde klart å glemme notatblokken min igjen på laboratoriet i min iver i å komme meg vekk derfra når vi var ferdige. Jeg fikk et nytt panikk anfall ettersom dette er den samme boka som jeg skriver lister i før jeg skal til DPS og andre ting i hvis jeg ikke har det så bra og bare må det ha ut. Jeg fikk tatt meg litt sammen og ringt en venn for å høre om han var på universitet og kunne plukke opp boken min, Han sa at han kunne ikke akkurat da og at han ikke var på universitetet, men at han skulle gå å se etterpå. Jeg roet meg litt ned, og etter en stund fikk jeg beskjed om at han hadde gått og funnet laboratoriet og notatboka (han kom seg inn på et låst laboratorium og hele pakka). Og tror du ikke attpåtil at han kom hjem til meg med den selv om han måtte ta buss og greier for å komme til meg. Jeg klarte nemlig ikke å komme meg ut av leiligheten ettersom jeg var så ødelagt. TUSEN TAKK SKAL DU HA! TUSEN MILLIONER TAKK! Jeg kan ikke komme på noen som ville gjort det samme for meg! Og jeg vet du sa at det nok ville vært mange som ville gjort det, men det er det faktisk ikke! *klem*

Ellers så gikk uka hjemme veldig greit. Mange ville ha en bit av meg, men ettersom jeg fikk dagen for meg selv gikk det helt fint. Det skjedde likevel noe ubehagelig i løpet av uka som endte med at jeg tok meg en par times tur i boligfeltet hvor pappa bor midt på natta. Men jeg har ikke lyst til å prate om det nå, og jeg tror ikke jeg kommer til å skrive om det her noengang, ettersom det er ordne sånn passe opp i.

Andre ting som har hendt i det siste er at jeg har klart å finne ut at tre fag i semesteret er for mye for meg, så jeg har kuttet ned til to fag. Som i praksis vil si at jeg ikke klarer å følge normal studieprogresjon lenger. Derfor har jeg søkt om attføring for tredje gang på litt over et år: Første gang fikk jeg høre at jeg var for syk og helst bare burde legges inn permanent på en avdeling for schizofrene (som jo faktisk bare er en oppbevaringsplass av mennesker om du spør meg). Andre gangen fikk jeg et brev om at jeg måtte registrere meg som arbeidssøker noe de på DPS mente at var en beskjed om at jeg var for frisk.

Men etter en liten stund etter at søknaden var sendt ringte en dame fra NAV meg å fortalte at jeg måtte registrere meg som arbeidssøker. Jeg ble veldig redd, men hun sa at jeg måtte registreres og at det å være arbeidssøker hos NAV likegodt kunne hete NAV-bruker og at jeg ikke skulle være redd for at jeg plutselig ble sendt ut i arbeid, som jeg faktisk ikke er i stand til akkurat nå. Det viste seg også at papirene fra andre gang fortsatt lå hos NAV og at det var derfor det gikk så fort (vanligvis kan det ta et halv år før noe skjer i følge de på DPS). Og noen dager etter jeg fikk registrert meg som arbeidssøker (som forresten var veldig vanskelig og som jeg gråt meg igjennom, heldigvis hadde jeg en venn som hjalp meg, samme som hjalp meg med boka forresten).

Så i morgen skal jeg i møte med NAV og utifra det møtet skal de bestemme hvor mange penger jeg får, og kanskje om jeg får penger i de hele tatt. Jeg vet nemlig ikke helt hva som skal foregå i morgen fra klokken 10:00 på kontorene deres. Jeg gruer meg noe helt ekstremt og er kvalm bare av tanken, har også grått noen tårer fordi jeg gruer meg sånn… Men jeg får bare krysse fingrene for at det går bra og at de skjønner at jeg trenger penger og at de klarer å se at jeg kan komme meg igjennom universitetet bare jeg får tilrettelegging for det.

Jeg kjenner også mer på kroppen om dagen at de antidepressive har gått ut av systemet: Ting jeg likte å drive med å syntes var gøy når jeg gikk på antidepressive er nå bare et ork nå, og jeg sover så alt for lite om dagen, noe som resulterer i at jeg blir enda mer sliten for hver dag som går. Jeg har eksamen om en uke og gruer meg veldig ettersom jeg føler at jeg ikke klarer noen ting og fordi jeg føler meg så elendig. Jeg hadde egentlig fått innvilget å ta den muntlig, men har etter en samtale funnet ut at det dreide seg om en avkryssingseksamen og skal derfor ta den skriftlig, med ekstra tid og jeg får lov å høre på mp3-spilleren min for å overdøve stemmene mine så mye som mulig.

Men akkurat nå må jeg innrømme at det er møtet i morgen som står i hodet mitt… Huff jeg gruer meg…

Dette ble et lang innlegg, men tror jeg må legge meg nå ettersom jeg er så sliten, og sånn at jeg er uthvilt til møtet i morgen…

Nachspiel.

Det er ikke nå det ender. Det er nå det begynner.

Rød sminke. Rød vin. Rød seng. Rødt sinn.

Verden vår er litt annerledes i kveld. Litt sliten. Akkurat som oss. Men veldig våken allikevel. En liten stund til, tenker hun, og det som er uklart vil bli klart igjen. Når solen sniker seg gjennom sprekken på gardinene som vi trekker for når vi er forsynt. Men for nå er alt åpent. Uten hemninger er vi sammen. Også hun får være med.

Blitser går av og minner oss om hvor øyeblikkelig alt er. Alt som skjer, skjer ikke nå, det har nettopp skjedd. Det blir vanskelig å følge med. Vi fanger det på kamera. Men meg fanger du aldri.

-Som tiden flyr,
sier alle

Men jeg synes den
står stille,
husker
knapt dagen i går og
iallefall
ikke dagen før igår
som annet enn
diffus tåke
noe fjernt som kanskje
har skjedd
et hav av tid
omringet av en horisont som
aldri kommer nærmere
tiden står stille
som i et evig liv

nuet

som tiden flyr,
sier folk

Mange mennesker har det problemet, at penger blir for viktig i livet deres. De bekymrer seg så mye, at penger blir til en gud. Ikke bare religionene advarer oss mot den “urettferdige mammon”. I det daglige liv leder denne berettigede advarselen til en fordekt devaluering av penger, som viser seg i talemåten: “Han gjør det kun for pengene,” som er en meget negativ bedømming. Imidlertid, den som bevisst eller ubevisst forkaster penger, gjør det vanskelig for seg selv å tjene penger, og beholde dem.

I middelalderen fi nnes det en interessant lære om de fire elementene. Gull og penger tilhørte elementet jord – det ”kjedligste” elementet, tregt og besværlig. Men det er bare her den økonomiske rikdommen skapes fordi til elementet jord teller også handling og realitet.

Denne opprinnelige forståelsen hjelper deg til å forstå temaet penger. Du kunne ønsker deg penger, vil ha det, eller har mange idéer for å tjene penger, men det er bare gjennom handling at du får penger inn på kontoen din. De mest briljante idéer og den sterkeste vilje gjør ingen rik, om du ikke følger opp med utholdende, mange ganger kjedelig, hardt og besværlig arbeid.

Dette er en daglig erfaring for kunstnere spesielt: Maleren roses for idéene sine, forfatteren for sin ånd, idrettsmannen for sin jernvilje. Følgelig, oppstår inntrykket at idéer, innfall eller vilje alene er nok til å gjøre oss rike. Men materiell suksess kommer bare når maleren faktisk maler et bilde, forfatteren arbeider konsekvent på sitt manuskript, og idrettsmannen trener daglig.

Da penger forbindes med jord og realitet, er det et mål for hvor rotfestet du er i realiteten. Det er et godt barometer for hvor “jordet” ditt liv er. Livskonsulenten og bankøkonomen, Hajo Banzhaf, oppsummerer det i en setning når han sier at pengeproblemer er virkelighetsproblemer. Ordet “penger” lar seg erstatte med begrepet “virkelighet” i mange setninger. “Jeg hadde så gode idéer, men jeg hadde ikke pengene”, betyr: “… jeg manglet referanse til virkeligheten.” “Jeg vil vært tilfreds om jeg bare hadde hatt nok penger” betyr: “Jeg vil vært tilfreds om jeg bare hadde kunnet akseptere virkeligheten.”

Selv den kritiske setning som vi så på i begynnelsen (“han gjør det kun for pengene”) lyder ikke lenger så negativ om vi omformulerer den: ”Han konsentrerer seg fullt og helt om virkeligheten.” Dette er derfor penger er et meget godt botemiddel for åndelige og kunstneriske folk. De oppnår indre klarhet, om de endrer sitt syn fra å betrakte penger negativt, til en ekte forståelse av hvor mye penger arbeidet deres er verdt.

Fra boken “Simplify your life” av Werner Tiki Kustenmacher med Lothar J. Seiwert.

Copyright © 2009 SIMPLIFY

Del på bloggen

Det
er så hårfint
vondt å få tak
i samme sekund
ryggen føles rak
raser alt

for
Reality viser
sitt sanne fjes
og nok engang er
alt sammen pes
et slit

og
Sikringer ryker
hører det selv
en skjelven kropp
venter bare på kveld
og ny

Natt

kone, frue, madam eller kjerring
det finnes mange navn på en rød Rubin
en Glitrende stein som Gnistrer i Farger
og tenk;
hun er bare min

når lyset i riktig vinkel den treffer
så oppstår en Fargemagi
og hjertet mitt banker og pulsen den øker
det er ikke du, eller jeg
det er Vi

Ikke langt fra lavblokken, hvor farmor hadde leilighet, lå en bilforhandler/bilverksted (bensinstasjon?). Jeg lekte ute og mor hang opp klær på stativet.
(Det med stativet er jeg fortalt og for uinvidde; dette er i 1970)
På andre siden av veien leker noen barn i skogen, jeg har et minne om at det er høst. Faktisk er jeg ganske sikker på at jeg allerede har vært der, for jeg ser for meg høstblader og en liten bekk eller vannpytt som vi leker rundt. Iallefall så er målet mitt at jeg skal tilbake til de barna. Jeg ser dem i «skogen» (område med trær). Jeg ser meg til høyre og ser en bil kjøre ut av nevnte verksted. Jeg vet jeg definerer den som langt borte. Åstedsbefaring ville ha bekreftet at det var en betydelig distanse. Uansett er det neste jeg husker at jeg sitter skrikende med blod rennende ned i ansiktet i baksete på en bil. Mor beskriver sitt minne som at hun hører bremser, snur seg og ser en bylt med rød jakke bli kastet bortover. Det var føreren som kjørte på meg som kjørte oss til sykehuset og det var nok mors fang jeg satt skrikende på. Min far fortalte meg senere at jeg skal ha blitt kastet 8 meter bortover før jeg traff bakken. Hvis det er sant så er det snakk om litt fart.
Resultatet var at min venstre arm brakk.
I forbindelse med dette er det minner som sykehusdør som går opp og besøk som kommer og gleden over å se mamma komme inn. Jeg husker også å våkne opp, litt skremt, om natta og finne en sykesøster sitte ved sengen min. Har også vage, diffuse bilder av andre barn og leker.

Inntil for noen år siden var jeg sikker på at jeg kunne beskrive bilen og fargen. Denne beskrivelsen har min mor ikke vært enig i, men jeg er skråsikker på at jeg husket riktig. Denne detaljen er dessverre borte nå.

Dette er hva jeg hørte på mens jeg klippet og limte dette innlegget

Han er i mine tankar,
en setning som er sagt, men jeg har ikke hørt,
allikevel har jeg hørt den,
for den var til meg og jeg tenker litt…

Nynorsk har en schwung over seg, en tyngde,
han er i mine tankar, hva skulle jeg sagt?

Tenker på ‘rei, Lzzm!
Tenker på deg, kanskje? Njaa
Du er i mine tanker,
høres ut som en bok, dårlig filmreplikk og…

vel, det gjør forsåvidt nynorsken også, men
Den har tyngde og den har blitt sagt, jeg hørte det ikke,
men har hørt det, for det var til meg og i blant alle ting jeg ikke kan si,
uten at det blir en døll bokmålsvariant,
så kan jeg iallefall si

Takk

Denne gangen ruslet vi med hver vår bok i den hånda som ikke holdt i den andre – langs en elv med frodig natur rundt oss.

Jeg erindrer å være fylt av latter  samtidig som det rådet en deilig stillhet mellom oss da du kikket skrått bort på meg og holdt igjen hånden min, som et hemmelig regn på at jeg skulle stoppe.

Kroppen min reagerte umiddelbart og varm i kinnene mistet jeg boken på bakken. I det jeg smilende skulle bøye meg ned for å ta den opp, la du armene rundt meg og hodet mitt falt som den naturligste ting i verden mot skulderen din. Ansiktet mitt søkte halsgropen din. Du luktet mann.

Jeg smilte i søvne og rakk akkurat å tenke at ansiktet mitt passer perfekt i gropen din og at jeg har lyst til å bli stående slik for alltid, så var du borte.

Som tidligere våknet jeg med en følelse av at du er virkelig. At vi har møttes. At du ser hvem jeg er.

Finnes du og hva vil du meg?

Hei du der i speilet!

Du er ikke meg
likevel vet jeg hva du tenker.

Hva vil du meg?
Ikke si det,
det kan vente til i morgen.

Se deg i speilet.
Er det deg du ser?
Eller er jeg en du ikke hadde regnet med?
I dine tanker.