8.30 – Min mobil-alarm lyder lavere, end den plejer at være. Jeg var nær ikke vågnet. Eller måske er jeg bare ved at vænne mig til Champagnegaloppen. Tænker, at jeg vil finde noget andet Lumbye til decembers morgenvækning.

8.40 – Jeg tror, jeg er blevet blind. Kan i  hvert fald ikke se andet end slørede ting i mit synsfelt.

8.41 – Note to self: Det hjælper ikke på synet at spraye brillerens direkte ind i øjnene. Man skulle tro det, ja, men det gør det altså ikke. Og hvad skal man så egentlig bruge brillerens til?

8.50 – Et bad senere begynder brillerensen at virke alligevel. Kan endda se, at jeg er kommet til at putte bodywash i håret, men heldigvis gør det ikke den store forskel, idet alle jo ved, at der er det samme lort i alle de der tuber, men kosmetikindustrien bare bilder os ind, at vi ikke må bruge shampoo på huden, fordi… ja, hvorfor egentlig ikke? Til gengæld må man gerne bruge balsam som barberskum på benene, fordi det ”blødgør hårene.” Man skal bare huske, at det måske er dumt at benytte volumenshampoo. Forvirret? Det er jeg også!

9.10 – Der er ingen vigtige, der er døde i løbet af natten. På et eller andet tidspunkt må der komme en hel bunke af kendte mennesker, der dør, du ved… bare for at udfylde novembers kvote. Og så på den anden side, Robert Enke gælder vel for 10, så det er sikkert meget fair, at døden lige venter med at hente flere prominente folk til juletiden sætter rigtig ind. P.S. Jeg er altså ikke sådan en freak, der bare sidder og venter på, at folk dør, så  jeg kan skrive flamboyante nekrologer til dem. Den slags har vi navneredaktionen til.

9.45 – Møder ind på arbejde. Drikker en kop kaffe med den sidste mælk i køleskabet. Jeg kan ikke så godt lide kaffe uden mælk. Det smager for sort. Jeg kan bedst lide det sådan lidt blødt og går ofte moderat i panik, hvis der pludselig ikke er mere mælk i redaktionens køleskabe. Så kan jeg simpelthen ikke arbejde i op til flere timer, før det er bragt i orden.

10.08 – Får for første gang rent faktisk formuleret, hvad det er, jeg er i gang med i plenum på morgenmødet. Normalt kan mine hjernehalvdele ikke arbejde sammen før klokken 12 (mindst) men i dag kan jeg på mirakuløs vis flette op til flere sætninger sammen, der giver go’, faglig mening. Sker der? Er så meget i ave over mine orale færdigheder, at jeg beslutter mig for lige at tage en times pause efter mødet for at dampe af.

11.30 – Skriver på en artikel med indledningen: ”Et egern går ind til en guldsmed og siger…” Det bliver mit ypperste arbejde hidtil.

12.31 – Chefen ringer og siger, at han ikke er udpræget tilfreds med, at jeg diskret fletter egern ind i alle mine artikler om klimatopmødet. Jeg påpeger, at også egern er ofre for klimaforandringerne. Dén kan han ikke rigtig komme igen på. 1-0 til gnaverne.

12.39 – Til alle de undrende: Den er go’ nok. Jeg har stadig uheld i luftguitar!

13.00 – Har du nogensinde tænkt over, hvor langt der egentlig er til Glumsø? Uanset hvor man næsten befinder sig, er der langt derud. Glumsø er Sjællands svar på Brovst. Det er bare langt værre end Brovst, fordi Brovst i det mindste har et badeland og naturskønne områder i nærheden. Glumsø har bare en klam lille sø og lugter af Ringsted. Ingen af de ting har nogensinde været godt for nogen. Jeg ved ikke, hvorfor jeg tænker på Glumsø, når jeg er på arbejde, men et reelt kontraspørgsmål ville være, hvornår man så ellers skulle tænke på Glumsø. Og især de stakkels folk der bor der og ikke må flytte væk på grund af karantæne og smittefare. Hvem støtter de mennesker? Ak og ve!

Kaffe over Weekendavisen!

13.15 – ”Hej, jeg hedder Berit, og jeg har lige tabt en kop kaffe ud over Weekendavisen.”

13.34 – Havde nær glemt det, men jeg vil gerne dementere alle rygter om, at jeg skulle have ondt af Andreas Røpke. Man kan ikke have ondt af SF’ere, når det handler om politik. De har kun godt af at finde ud af, at verden er et koldt, uretfærdigt og kynisk sted at leve. Så kan det være, de langt om længe tillægger sig et lidt mindre næstekærligt og naivt menneskesyn. Som Dansk Folkeparti, for eksempel. De er kun næstekærlige over for folk over 60. Det bringer mig til den konklusion, at folk over 60 skal fratages deres stemmeret. Og det skal folk i Kalundborg også.

14.00 – Dropper alligevel egern-vinklen på dagens historie og indleder i stedet med ”en forpustet pingvin løber ind til slagteren og råber…” Det fungerer bedre i sammenhængen. Jeg er sådan en fantastisk journalist.

14.05 – Nogle gange må man bide sin faglige stolthed i sig og indse, at de danske medier ikke er parate til dyrerelaterede artikelindledninger. Jeg er harm. Men jeg ændrer gerne min Cavling-aspirerende historie til noget mere konformt for at lefle for masserne. Fuck det. Resten af min dag må forsvinde i en grå glemsel af mandags-weltschmertz.

14.06 – P.S. Hvad pokker ER Armagnac egentlig? Man kan købe en årgang 1989 for 349,- i Vinoble.

14.10 – Når man har det sådan rigtig elendigt, kan man finde trøst i, at det altid er ringere i Randers.

Det er krise i mediebranjen og Meland Konsernet velger også billige løsninger. Som å ROFL av eurytmi, Rudolf Steiner og biodynamisk jordbruk. For dette er både billig og bra.

Det er Weekendavisen som har besøkt Järna, Nordens sentrum for biodynamisk landbruk. Journalist Anders Holst Markussen synes brokkolien her er best i verden.

Metodene som brukes her ligner litt på homeøpati. En såkalt humusblanding av kumøkk brukes til gjødsling  – men bare 100 gram per hektar land. Det tilsettes også kisel (som egentlig er strandsand), som skal styrke plantenes fotosyntese og evnen til å danne næringstoffer. Det tilsettes fem gram kisel per 30 liter vann,  som brukes til ett hektar land.

Her følger noen av bøndene fortsatt oppskriftene som Rudolf Steiner lagde i 1924. De møtes og lager preparatene de trenger i fellesskap. Både humus og kisel legges i kuhorn som graves ned hhv. vinter og sommer, for noen av bøndene er det viktig at månen står i det riktige stjernebildet på himmelen. Slik konsentreres kosmisk energi i hornene.

Bark som brukes i komposten legges i hjerneskallen til et dødt dyr og kamilleblomsten som også skal i kompostbingen, legges i kutarmer. Preparatene kalles BD 502 – 507. Hver kompostbinge får en teskje tilsatt.

Man bruker fortsatt bare plantene Steiner foreslo. Og alt har en grunn. Kamilleblomsten brukes fordi blomsten har en effekt på tarmene. Når kombinasjonen gjøres på nytt i jorda med en død tarm er poenget av delenes energi føres sammen og maksimeres.

I området finnes en treårig landbrukshøyskole og sykehus hvor blant annet kreftpasienter kommer for å prøve en ny behandling.

En av de som jobber på en av gårdene sier:

- Man forsøker å samarbeide med elementene man ikke ser. Altså med kosmos, elementærvesner. I høst hadde vi besøk av eurytmister og geomanter til å definere jordas kraftpunkter. Eurytmistene gikk rundt sammen med oss medarbeidere og til slutt stilte vi oss midt på jordet mens vi holdt hverandre i hendene. Vi mediterte. Vi lukket øynene og hilste på stedets vesener. Vi bad dem velkommen igjen. Det finnes elementer i jorda, de forbinder jorda med himmelen. Elementærvesen liker å samarbeide med glade mennesker. Er menneskene forvirret og ulykkelige blir vesnene også mer avdempet, og det merker plantene.

Eller i alla fall gillar, så som jag inte trodde att jag kunde gilla modebilagor.
Intervju med Susanne Brøgger om stil. Hemma hos reportage hos Bjarke Ingels om stil. Plus att jag fick veta att det finns en APC-butik i Köpenhamn så nu blir det ev inte pengar till mer dansk morgontidning.

Kanske är jag bara nyförälskad i mitt nya husorgan – men bara grejen att det var så mkt jag ville läsa i bara modebilagan att jag (delvis pga söndagsjobb) inte hunnit med resten. Mer än ett utdrag ur Politikenjournalisten Ditte Gieses bok 90′er bogen – fortellinger fra det sjove årti, som kommer 23 oktober och handlar om “där Danmark blev en dildonation”.

Den 9/9 – 2009 blev samtlige The Beatles plader udgivet som et boks-sæt med titlen The Stereo/Mono Box Set, i en ny lydmæssigt forbedret udgave. Anmelderne roser samlingen til skyerne – men det er svært at se uden om de mange personlige præferencer der træder ind i vurderingerne. Nostalgien i sig selv, er vel ikke et kvalitetskriterium?

Jeg har lært det med tiden: The Beatles var 1960’ernes helt store popmaskine. De spyttede hit på hit ud af højtalerne, og solgte albums i mængder aldrig set mage. The Beatles tjente godt, og i den første halvdel af 60’er årtiet var det flere albums, om året der nåede ud til ivrige fans og flittige musikkøbere. Den sidste del af årtiet blev The Beatles mere fokuseret på det rent indspilningsmæssige, og der kom ikke ligeså mange plader, men til gengæld var det, mere eksperimenterende plader der kom ud af det, uden at populariteten faldt. Anmelderne kunne lide det de hørte – det er alt sammen historie.

Hvad sker der så 40 år efter, når alle pladerne bliver genudgivet på cd i en mono og i en stereo med forbedret lyd? Anmelderne lovpriser boksen, og omtaler det som popmusikkens ’hellige gral’. Men er det på de rigtige præmisser?

Marketingsfolkene bag musikere er ofte meget fokuserede på at knytte en historie eller en begivenhed til det produkt, anmelderne skal bedømme. Anmeldere får  pressemeddelelser som de lapper det i sig. Det er min påstand som ivrig læser af den danske musikpresse. Og når der så kommer en plade, hvor der pludselig er 40 års historie at labbe i sig og bruge til nye anmeldelser, så bliver anmelderne fuldstændig eksede. Især når rigtig mange på redaktionerne er vokset op med The Beatles til deres første pilsner og har fået The Beatles ind i deres bevidsthed, som en del af deres musikalske opdragelse. Det fik jeg også, men på baggrund af mine forældres hyggelige tilgang til musikken som baggrundsmusik. Lige med undtagelse af Simon & Garfunkel, som jeg har lært, at man per definition, skal skråle med på, men det er anden sag. Jeg er naturligvis klar over, at jeg i mine udmeldinger generaliserer og at der ganske givet, er journalister, der ikke kun forholder sig til pressemeddelelser. Jeg har set flere eksempler på gode anmeldere, der skriver sig udenom pressepakken. Men de er savnet.

Nyhedspressen bruger i flæng jubilæer, fødselsdage, årsdage og andet, som undskyldninger for at skrive en relevant artikel om en given kunstner. Derfor er en genudgivelse, en ren gave til kulturjournalisten og anmelderen, der kan gnide sig i sine hænder og begynde at øse ud af fakta, minder og oplevelser. Ellers kan det være svært, at anmelde 16 cd’er og en dvd til deadline, hvis ikke der er en forhåndsviden og det skal der jo være hos en anmelder.

Et eksmpel er Politikens anmeldelse af The Stereo Box, som er  overvejende nostalgisk og historisk beskrevet og Torben Bille giver den samlede boks fem ud af seks hjerter. Men anmelderen misser en detalje i idéen med en genudgivelsen – lydforbedringen, som ikke er den eneste, men en af de vigtigste aspekter. Pladen er jo, i sin spæde barndom, blevet anmeldt i sin samtid. Hvordan fortjener en genudgivelse så mere, end blot en dom på lyden, som lyd og ikke som et historisk element. Ikke om det betød meget for Torben Billes ungdom og hans høje støvler eller hans trang til et eller andet med det modsatte køn:

”(…)da jeg var 14, ønskede jeg mig kun to ting af livet – at gennembryde Jyttes vatforede panserværns-bh med mandelist og rom & Jolly Cola, og at kunne passe et par af de kortskaftede, sorte med høj hæl, annoncerne kaldte Beatles-støvler.”

Nostalgien driver ned af computerskærmen. Torben Bille berører godt nok også, de musikalske elementer, samt bandets almene betydning. Og generelt er det en underholdende anmeldelse. Det er ved bedømmelsen og kriterierne jeg har en indvending. Torben Bille er vokset op med dette band, og har et forhold til de gamle udgivelser, på den led er det forståeligt, at han anmelder dem. Men når dommen skal falde, så får genudgivelserne en fordel, som ingen nutidig kunstner kan hamle op med.

Hvis nutidige anmeldelser bliver sidestillet med poppens mastodonter, med de kriterier anmelderne forholder sig til, så er det svært at opnå nogen form for anerkendelse. Det retrospektive betydningselement, skal ikke have lov til at tage styring og vurdere nye kunstnere, på lige fod med kunstnere fra fortiden. Så kan 60’er generationen jo sætte pladerne op på en pedistal, som de aldrig kommer ned fra. Paul, John, Ringo og George er jo sådan set allerede blevet kanoniseret, det er ikke derfor vi skal have anmeldelserne. Dem skal vi have, fordi nyere digital teknologi har forbedret den ellers kolde lyd, som de lydmæssigt urørte cd’er fra 1987 bar præg af.

Per Reinholdt Nielsen omtaler The Beatles’ betydning og kvaliteter, i sin anmeldelse. Men han summerer op til sidst i Weekendavisens anmeldelse af The Stereo Box Set:

”Med denne autoritative boks, der i højere grad end de første cd-overførsler fra 1987 har kombineret digital klarhed med vinylens varme, rasles der igen med rockens kronjuveler i flot afpudsede og funklende udgaver.”

Derfor, en generel efterlysning efter: Eftertænksomhed, når nostalgien kommer til at råde over stjerner, hjerter, hatte eller andre smagsdømmende symboler. Som anmelder, skal man kunne erkende, at man anmelder ud fra et nostalgisk synspunkt. Dermed kan de begrænsninger, anmelderens følelser for kunstneren skaber, komme frem i på linjerne, og ikke kun mellem linjerne.

Men Liverpool drengene har vist sig, at gribe fat i flere generationer. Mine forældre var bumsebefængte teenagere da bandet brød igennem for dem, og de brød igennem for mig, da jeg stadig lå og læste Anders And blade i mine forældres sofa – det er ren nostalgi. Dengang vidste jeg selvfølgelig ikke, hvor meget de betød for 60’er generationen og popkulturen i det hele taget, men det er også noget jeg har lært med tiden.

Jeg beklager at der desværre ikke er et tilgængeligt link til Per Reinholdts anmeldelse.

Weekendavisen vil gerne have mine penge -

Efterregning til Weekendavisen fra en pensionist

 Per-Olof Johansson

 Weekendavisen har sikkert ikke så få på efterløn og folkepensionister som sine læsere. Hvad angår mig, har redaktøren med sin leder 28.8.09 ”Efterregninger”, gjort regning uden vært. Som artikel kunne jeg måske have ladet det passere. Skal jeg virkelig abonnere på en avis, der i den grad nedvurderer mig, som det i dag sker i Anne Knudsens leder om efterløn og folkepension. Skal det virkelig være nødvendigt at gribe til de helt elementære argumenter for disse udmærkede ordningers indførelse?

Folkepensionen fremstilles som om vi over 65 år malker samfundsøkonomien, hvor sandheden er, at folkepensionen er et eksistensminimum, som vi har indført belært af fortidens forsyndelser over for de, som med deres arbejde i deres aktive liv bar samfundet.. Hvis det er at forudse, at samfundsøkonomien i fremtiden bliver stram, er det naturligvis nutidens opgave at sikre, at midlerne til at løfte den opgave er til stede. Det mål kan selvfølgelig ikke nås ved at tillade at værdistigningen på samfundsskabte værdier som boligerne og jord går i private lommer. Det kan naturligvis ikke nås ved skattestop og ved skattelettelser til fordel for egen vælgerskare.

Når efterløn omtales – så nævnes, men lægges der slet ikke vægt på – at den opnår man kun ved at have bidraget til den i mere end en forstand, nemlig med sit arbejde og ved at betale til den! Det er en leder fuld af demagogi.

Læren af krisen, som fra USA ruller ud over verden, burde ikke være svær at sætte ord på for hver den, hvis private pensionsordning nu er forsvundet ned i et sort hul. At hægte ansvaret op på enkeltpersoner er den mindste del af sandheden, sandheden er, at krisen skyldes en systemfejl. Læren burde også udbrede sig til Danmark. Den nuværende regerings fordækte snigløb mod at løfte i fællesskab til fordel for et mere eller mindre underforstået ”every man for himself”, har naturligvis en fortaler i en redaktør for en konservativ avis. Alle avisens øvrige gode fortjenester til trods – så er nok nu nok. Den må klare sig uden mine støttekroner. Det er jo, forstår jeg, så ganske ufortjent jeg får dem. Jeg kan kun opfordre mine medpensionister til at drage samme konsekvens af denne uforskammede leder.

Acclaimed European filmmaker Lars von Trier has often been labeled as a misogynist by his detractors. His latest project,  Antichrist, goes much deeper in analysing the female sex – but where did he get his inspiration? To Bathe in Filmic Waters recently conversed with Danish journalist Heidi Laura who spoke to us in detail about her role as “Misogyny Consultant” on this controversial new film.

TBIFW: So how did your role in the production of Antichrist come about? Were you contacted directly by Mr. von Trier, and if so what did he request of you? Were you aware of him and his films beforehand?
HL: I was contacted by Zentropa, who got my name from the newspaper I work for, the Danish weekly Weekendavisen, and then had a meeting with Lars von Trier and the producer Meta Foldager. Lars had already had research done on medieval witches and the work Malleus Maleficarum, The Hammer against Witches, that explains the nature of witches and how to convict them. Now he wanted to get a broader view of Western misogyny, and my role would be to find and look into as many sources as possible and to put together an indictment against women, that on the basis of these many sources proved that women are indeed evil by nature – a typical enfant terrible-approach to research from Lars von Trier, I surmise. The female character in his manuscript for the film – which he was still working on – was in the middle of writing a thesis on gynocide, but had gradually been convinced that women are indeed evil, and he was interested in the arguments that may lie behind her shift of opinion.
I have seen most films by Lars von Trier, without being an expert on films in any way, and I liked the fact that he was going to look at women from a very different angle in this film: this film wouldn’t look further into women’s tendency towards self-sacrifice, but instead explore the strong, dangerous, evil side of woman as perceived by men. My research could supply inspiration for all the forms that men’s anxiety about women have taken through the ages.

TBIFW: Were you aware of Mr. von Trier’s reputation as a controversial filmmaker before meeting him? What would you say to those who have labeled him a misogynist in the past? Do you believe that Antichrist is further proof that such criticisms are entirely unfounded?
HL: Lars von Trier’s films are all about being controversial! I am always wondering if he is consciously testing his audience to see how far he can go before they leave the cinema. But there is a great difference between testing very uncommon points of view and subjecting the audience to visions that are shocking, strange or even appalling and then actually making a point about the nature of women. Art is allowed to dive into the underworld of emotions that we normally stay clear of – actually , it should do so! Antichrist shows completely new aspects of woman and adds a lot of nuance to von Trier’s earlier portraits of women, but you can’t really tell from his films what his own actual view on women is, just like you can’t conclude from Fight Club that Palahniuk wants to promote more violence in society. Art doesn’t work that way. The good question is why it is such a provocation for so many to be confronted with the image of woman as powerful, sexual and even brutal?

TBIFW: Were you involved in the creative process at all? Did your role involve a visit to the set of the film or was it entirely research-based? And which of von Trier’s works do you prefer – do you believe any of his films can compare to Antichrist?
HL: The indictment I composed served as an inspiration to Lars von Trier, and I added a lot of misogynist sources that he could pick and choose from – there are a few direct quotes in the film. Apart from that, I didn’t play any active part in the creative process and even though some scenes and atmospheres in the film at least to me seem to draw on the material on misogyny – for example: the flowers in the woman’s room at the hospital are beautiful but decaying; a common image used in misogynist text to describe how woman’s beauty hides the rot on the inside – but everything has been channeled through Lars’ mind and has taken on a life of its own.
When it comes to Lars von Trier’s films, I very much like his dark, comical mood in Riget – there is a little bit of that in Antichrist, too: note the by now infamous talking fox!

TBIFW: Could you mention a few of the direct quotes for us, those from misogynist sources? Also, how strongly do you feel von Trier’s own experience with depression plays a part in the film?
HL: There are quite a lot of good sources for misogyny, I’m sorry to say! They tend to focus on woman’s foolish and deceptive nature, and her lust and weakness that leads her to be evil. So a small tour would be to go from the patriarch Chrysostomus and his claim that “Womankind is rash and fool-hardy; and their covetousness is like the gulf of hell, that is insatiable,” to Schopenhauer who in his essay Of Women claimed that women “are defective in the powers of reasoning and deliberation” and that as the “weaker sex” they are “dependent, not upon strength, but upon craft; and hence their instinctive capacity for cunning, and their ineradicable tendency to say what is not true” While Malleus Maleficarum explains that “woman is more bitter than death … because bodily death is an open and terrible enemy, but woman is a wheedling and secret enemy.” And finally James Kenneth Stephen, who some suspected to be Jack the Ripper, composed this elegant little piece of poetry:

If all the harm that women have done
Were put in a bundle and rolled into one,
Earth would not hold it,
The sky could not enfold it,
It could not be lighted nor warmed by the sun;
Such masses of evil
Would puzzle the devil
And keep him in fuel while Time’s wheels run.

Lars von Trier himself has openly called the film a good therapy for his depression, and the horrible anxiety attacks suffered by the woman in Antichrist could probably only be staged by someone who has experienced such universal, monumental anxiety. The relief from this nightmare obviously doesn’t come from the ‘therapeutic’ approach of the man in the film; he is rather the person who changes the most as he confronts nature and gets in touch with his own dark, and natural, side as a killer – and that only happens when he leaves behind all logic and reason and psychological methods.

TBIFW: Finally, how do you feel the male sex is portrayed in the movie? Where does Willem Dafoe’s character fit in? And are there any people you came across in your research that you believe influenced the creation of this character?
HL: There is a very strong dichotomy between the rational male and the emotional, instinctive female in most of the film. Willem Dafoe’s character is amazingly controlled in his approach to their shared tragedy, and how he finally lets go of that distanced and analytic position strikes me as one of the real highlights of the drama. To regard man as rational and in that sense ‘complete’ and woman as not actually in control of herself and therefore ‘lacking’ is a very old idea; it’s been part of Western culture at least since Aristotle and was expressed very clearly by Otto Weininger as late as the early 20th century in his study of Sex and Character. I think Antichrist actually subverts that idea and in the end reveals how both woman and man are tied up with forces that go far beyond what they can or should rationally control.

Lars von Trier, Women and Me - Article by Heidi Laura for The Independent
Antichrist – Reviewed by To Bathe in Filmic Waters

Journalister pleier å følge med på NTBs innenriks- og utenriksmeny som de sender ut hver morgen.  Her får man oversikt over hva som skjer i løpet av dagen og kanskje en ide til en sak man burde dra ut å dekke.

I dag har vi følgende godbiter:

Norges speiderforbund har landsleir.

Landsturneringen i sjakk.

Produksjonsindeks for industrien.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete er i Berlin. Besøk til en ladestasjon for elbil.

Kong Harald besøker Litauen.

I denne situasjonen er det  vanskelig å forstå at folk klager på agurknyhter. Vil de heller ha dekning av speiderleir på Åndalsnes enn for eksempel denne godbiten som jeg fant i Weekendavisen i dag?

Gigantsæd

Visse arter mikroskopiske skalldyr produserer sæd som er mange ganger større enn dem selv, og denne gigantiske sæden har til dags dato vakt forskernes undring. De aller fleste arter produserer nemlig sæd på under en millimeter. Hvos mennesket skulle produsere sæd i samme størrelsesforhold som disse mikroskopiske dyrene ville det svare til sædceller som var 17 meter lange.

Nå har forskere fra blablabla funnet ut at kjempesæden ikke er av ny dato. Fossiler viser at allerede for 100 millioner år siden produserte et lite skalldyr ved navn ostracoda kjempesæd. Det koster store mengder energi for hannen å produsere sæden og senere for hunnen å bære sæden, men antakelig var gigasæden en evolusjonær fordel. De har antakelig satset på kvalitet foran kvantitet, disse smådyrene. Resultatet ble gigantsæd.

Mediemaskinen ruller. Fans verden over afventer hvad der kommer til at ske med hele Michael Jackson foretagenet. Det er vel ikke urealistisk at forvente, at der vil være især tre slags fans: de dedikerede der tilbeder manden som en religion og som helt reelt sørger, de kyniske der nok skal være berørt af situationen, men som i bund og grund sidder og gnider deres små pengegriske fingre mod hinanden med alt det materiale de dedikerede godvilligt køber. Så er der naturligvis dem der er flest af, de naturligt interesserede. Det er alle dem som nok har en holdning til MJ (som min medskribent), men som nøjes med at betragte og følge med.

Jeg må sige at jeg også selv hører til i den sidste kategori, og det er ikke fordi jeg vil gå nærmere ind i diskussionen lige nu. Men jeg læste en særdeles anbefalelsesværdig artikel i Weekendavisen af Per Reinholdt Nielsen, som har skrevet en formidabel nekrolog af ‘Peter Pan’, som Michael Jackson omtales som. Den vil jeg gerne anbefale enhver interesseret i sagen, for han beskriver alle tanker rigtig fint. Han nævner blandt andet de tre vigtigste perioder der definerer Michael Jackson: Barnestjernen, 80′er idolet og den pædofilanklagede stjerne der ikke fornyer sig. Hvad vil han blive husket for? Umiddelbart vil jeg lade det spørgsmål hænge i luften og lade Per Reinholdt Nielsen og Henrik Byagers ord slutte af.

Der var og er ingen over eller ved siden af Michael Jackson, og hans titel som King Of Pop var nok pompøs, men reel. – Per Reinholdt Nielsen, Weekendavisen

Han var måske den sidste der var tilbage af de helt store. -Henrik Byager, TV2 News

Henrik Byagers citat, henviser måske nok især til, at vi måske ikke længere vil se de helt store stjerner i samme grad. Deres tid er i takt med en globalmusikalsk deling ved at svinde ud til fordel for den brede mellem-kendte-musikalske-masse. Men jeg er sikker på at det er et emne vi vil vende tilbage til.

Dagbladet kjører denne uka en interessant serie om “den nye kulturkampen”. Del 1 handlet om integrering, del to er om skolen. På fredag kommer den siste artikkelen, om biologi. Det handler om oppgjøret med kulturradikalerne, som flere mener er i full gang, angrepet kommer særlig fra høyresida, mener DBs skribenter.

Bjørgulv Braanen skriver i dagens leder i Klassekampen at han er uenig i Dagbladets tese om at angrepet først og fremst kommer fra høyreintellektuelle.

Det kan være mer opplysende å se tendensene til «stemningsskifte» som et uttrykk for økende misnøye med de siste tiårenes nyliberalistiske hegemoni – en tillitskrise for den nyliberalistiske staten. Befolkningene føler i større og større grad at staten ikke arbeider for fellesskapets interesser; politikerne er «låst» inne av markedskreftene og er maktesløse i forhold til en utvikling mange bekymrer seg for, enten det dreier seg om velferd, arbeidsforhold eller innvandring. Misnøyen med det nyliberalistiske hegemoniet og de markedsliberale elitene er derfor grunnleggende sett et opprør nedenfra, fra venstre.

Jaggu, er det dette befolkningen føler? Har Klassekampen puttet astrologi og krystallkule i verktøykassa til lederskribentene? Eller dreier det seg om en leder i kategorien “Utopiske ledere vi håper vi får på trykk en dag”.  Jeg må i alle fall per i dag bruke forstørrelsesglass for å få øye på dette påståtte opprøret fra venstre. Men så er jo også forstørrelseseglass et helt vanlig redskap i disse kretsene.

Jeg er heldigvis ikke trendanalytiker, men jeg har selvsagt registrert jevnlige angrep mot diverse kulturradikale ideer lenge fra mange hold. Blir det større til høsten rundt valget? Kommer de “høyrevridde”, som Dagbladet skriver om, for fullt?

Temaet er omfattende. Det er ikke helt enkelt å sette opp forenklede, rene motparter her.

Den morsomste i serien av saker om oppgjøret etter 68′erne hadde Weekendavisen i fjor. De intervjuet barna til sentrale, frihetselskende danske raddiser. Flere av dem var sure. De var lei av å se på at foreldrene hadde sex og fikk råtne tenner fordi tannpussen var frivillig.

Begrepet var riktignok ikke oppfunnet da, men den amerikanske presidenten Wilson blir likevel plassert i den kategorien av den konservative forfatteren Jonah Goldberg. I boka Liberal Fascism skriver han, og ja, det høres sutrete ut, at vi har misforstått helt hvem det er som er det virkelige fascistene. De finnes selvsagt på venstresida.

Weekendavisen har en anmeldelse i siste utgave, jeg har hørt fra sikre kilder at boka skjemmes av aggresiv høyresideforurettethet, men det er mange morsomme og rare historier i den som er verdt å få med seg.

Wilson var president fra 1913 til 1921, og Goldberg mener han var den første statslederen i det 20. århundret som gjør seg fortjent til betegnelsen “fascist.”

Wilson  satte visstnok flere dissidenter i fengsel enn Mussolini gjorde gjennom hele 1920-tallet. Han utøvde flere overgrep mot sivile rettigheter enn den samme M, og lagde et mer effektivt propagandaapparat (visstnok verdens første) enn Mussolini.

Det som skjedde under McCarthys vanvittige korstog i 1950-åra tåler overhodet ingen sammenligning med det Wilson og hans likestinnede progressive gjorde mot USA på 1910-tallet, skriver forfatteren. Og det er mer:

Wilson fikk lagt ned tidsskriftene som var kritiske til ham, det dreide seg om flere hundre.

I 1917/18, under første verdenskrig, fikk han gjennom en lov som forbød all kritikk av regjeringen, selv innenfor husets fire vegger. Titusenvis av amerikanere ble arrestert.

Det amerikanske justisdepartementet opprettet en såkalt American Protective League, formålet var å overvåke befolkningen. I 1918 hadde den avdelinger i over 600 amerikanske byer. Mer enn 250 000 amerikanere var tilknyttet organisasjonen. De åpnet naboens brev og overhørte samtalene deres. Regjeringen fikk rapporter om forræderisk atferd. USA ble til en politistat under krigen, skriver forfatteren.

Wilson var på sporet før han ble valgt til president. Han gjorde narr av uavhengighetserklæringen og mente det som ble sagt om individets umistelige rettigheter var abstrakt vrøvl som hørte fortiden til. Wilson var bla. inspirert av Bismarck, han ønsket en stor stat og slutt på “ureguelrt individualisme”.

Mer moro:

H.G. Wells mente mørkere raser og mentale avvikere skulle utryddes.

George Bernard Shaw snakket om å opprette en menneskeanstalt hvor de beste fikk reprodusere seg.

John Maynard Keynes var opptatt av eugenetikk fra til 1945.

Goldberg ser ut til å klistre fascistmerkelappen litt for raskt på alle sine meningsmotstandere på venstresida, så jeg er ikke sikker på hvor mye vi kan stole på ham. Men det var morsomt da han var hos min favorittalkshowhost, den langt mer venstrevridde Jon Stewart.

Han har funnet materiale som viser at ekteskap innenfor familien var fullstendig ukontroversielt i romertidens Egypt.

I senantikkens Iran har han funnet dokumentasjon på det samme. Før islam kom til Iran, dominerte zaratustrismen, som tidlig utviklet en forestilling om at det var en god gjerning å gifte seg nære slektninger, man ville da belønnes i neste verden. Å ikke gifte seg med en slektning var en fromhetsbrist. Å gifte seg i familien het xvetodah, og det var mor, søster eller datter man skulle gifte seg med for å bli frelst.

For Egypts del er det romernes skatteopptelling kilden. De gjennomførte den hvert 14. år, og alle familier ble registrert i detalj. I materiale finner man ekteskapskontrakter mellom søsken og av og til også detaljer om skilsmissen deres. Mange av disse familiene var greske.

I Hellas er det dokumentert ekteskap mellom halvsøsken, også her ser det ut til å ha vært uproblematisk.

Det har lenge vært kjent at noen faraoer av og til giftet seg med søstre, men det har vært vanlig å avvise dette som uttrykk for vanlig praksis. Men filologer har lenge kjent til tekster om incest som vanlig praksis.

Fransen ser ut til å mene at forskere og især antropologer ikke har turt å ta i dette materialet tidligere, selv om de har visst om det har de avvist det som tull. Hva vi legger i begrepet incest varierer også mellom kulturer.

Hva var de største slagene i andre verdenskrig?

D-dagen kommer på niendeplass. 130 000 døde.

Slagene om Hviterussland, Smolensk og Moskva i 1941 krevde 1,6 millioner menneskeliv.  Stalingrad en halv million, det samme gjorde Leningrad. I Kiev i 1941 døde over 600 000. En halv million døde i Hviterussland i 1944. I Kursk i 1943 døde 300 000. 250 000 døde i Berlin i 1945.

Historikeren Norman Davies ga for en stund siden ut en ny murstein. Nå handler det om Europa i krig 1939 – 1945.

Jeg har ikke lest boka, bare omtalen i danske Weekendavisen i helga. De rapporterer (ikke på nett), at forfatteren mener det er på tide at Vesten får justert sin store fortelling av andre verdenskrig.

Davies er ekspert på polsk historie. Han skriver at vi gjennom vår nasjonal-sentriske (uff, får  håpe Erling Fossen ikke leser boka, eller er det kanskje akkurat det han har gjort?) glemmer at krigens høydepunkter lå i Øst-Europa.  Kursk i 1943 og sommeroffensiven i Hviterussland  i 1944 var langt viktigere for krigens gang enn D-dagen. Den allierte fremrykningen i Frankrike mot Tyskland gikk langsomt. Berlin og Tysklands fall var stort sett russernes fortjeneste alene.

Videre mener han krigens seierherrer i liten grad omtaler egne menneskerettighetsbrudd. Opp mot en million sivile  ble drept under bombing av tyske byer, mange uten strategisk betydning.

Det er heller ikke vanlig å snakke om at også britiske soldater gikk amok og skjøt ned tilfeldige tyske sivile i 1945. Og hva med de hundretusener av polakker sovjethæren drepte da de gikk inn i 1939? Eller de 150 000 jødene som jobbet for det tyske forsvaret?

Hvis du også sætter pris på trykte, og velkomponerede medier, så er den online vej brolagt med guld – eller dvs. hvad der er sparet er tjent, da du kan læse hele Weekendavisen gratis på nettet!

(OBS. har du problemer med at den ber om login, så er det muligvis fordi du kommer fra et link – derfor kan det hjælpe at finde vej fra forsiden istedet)

Kilde: Jesper Reiter

Fredag 9. januar 2009 havde Weekendavisen 2 artikler om hhv. akupunktur (“Nåleprik og Universets orden”) og kræft (“Hundredeårskrigen”).

Første artikel, den om akupunktur, er en fuldstændigt ukritisk hyldest til akupunktur. I stedet for at gengive hovedpunkterne i artiklen, illustrerer følgende citat udmærket indholdet: ‘…De gamle vismænd udi den kinesiske lægekunst havde udover et indgående kendskab til den menneskelige krop en nøje systematiseret viden om himmellegemernes bevægelser og deres indflydelse på jorde-livet. Med et sikkert tag på pulsen og et hurtigt blik på tungen var de i stand til – alt efter årstidernes skiften, månens faser og døgnets rytme – at diagnosticere en kropslig uligevægt, endog før en egentlig sygdom var brudt ud…‘.

Resten af artiklen er forfattet i samme kritikløse stil – Akupunktur er simpelthen svaret på alverdens sygdomsgåder!

Den anden artikel sætter kræftbehandlingen (den lægefagligt og empirisk funderede forstås) i et historisk perspektiv – de interviewede læger og forskere er i vildrede mht. hvordan man får knækket kræftens gåde, bla. ift. sygdommens tydelige sociale slagside, og ender faktisk med citatet ‘…Men hvad vi så skal gøre – det ved jeg faktisk ikke…‘.

Hvis man nu kombinerer disse 2 lødige og vigtige artikler, så har man jo Kuren med stort ’K’. Man skal blot finde en ‘vismand med forstand på….’, som med ’…et enkelt blik på tungen…’, et kig ud af vinduet og en stak nåle – kan fjerne kræften. Der er jo kun tale om at patienten har en ‘ubalance’.

Det er da en Nobel-pris lige dér. Eller hvad?

Eller er artiklen om akupunktur blot en gang afskriftsjournalistik uden mindste adkomst til at optræde i en avis der normalt opfattes som saglig og fagligt korrekt?

Grunnet sykdom i Meland Konsernet i dag, leser vi bare, da bihulene har tettet evnen til selvstendig tenkning.

Men vi har lest noe interessant, og gir et lite sammendrag av Martin Krasniks sak “Krigerdronningen” i siste Weekendavisen. Det handler om Hillary Clinton. Konservative hyller nemlig valget av henne som utenriksminister, mens venstresida er skuffet. Det blir kanskje ikke så mye change likevel.

- Hillary virket mer som en Margaret Thatcher enn en Gro Harlem Brundtland, mer som John Wayne enn Jane Fonda, skriver Krasnik.

Erkekonservative medier hevder Hillary er et bra valg, til og med Karl Rove skryter. De sier hun er en hard negl med temperament, og det liker de. Obamas løfter om ny utenrikspolitikk blir ikke noe av med gjengen han har valgt nå, pustes det lettet ut. Og det til tross for mye bitching fra den kanten om bitchen Hillary. Det er visst innenrikspoltitikken hennes, med sykeforsikring og greier, som er ille.

- Hun var så hard. Hun forsvarte våre idealer. Kanskje har hun alltid vært slik, skriver Noemi Emery i Weekly Standard, om Hillarys kjør mot Obamas utenrikspolitikk under valgkampen.

Hillary stemte for Irakkrigen, og nektet å beklagte, hun stemte for å klassifisere Iraks nasjonalgarde som en terrorbevegelse.

Hun hellet mot at USA skulle bruke militærmakt på Balkan, bombetoktene mot Saddam Hussein, inngrepet på Haiti. Hun støttet store militærbudsjetter.

- Madeleine Albright var en slags mentor for henne, og vi vet at Albright mener at USAs isenkram er til for å bli brukt, gjerne uten FN-mandat, står det i saken.

Saken er ikke på nett.

Det var mitt livs øyeblikk,  men jeg visste det ikke, skriver Orhan Pamuk i sin nyeste bok, som visstnok er lett selvbiografisk.

Anmeldelse av Masumiyet Müzesi/Uskyldens museum i Weekendavisen.

Det handler om rikmannssønnen Kemal (30) som om en stor måned skal forloves med Sibel, en vakker og smart jente som har gått på de fineste universitetene. Alle er enig om at de er perfekte for hverandre. Men så en dag møter Kemal den 18-årige ekspeditrisen Füsun i en motebutikk, og etter det blir livet hans aldri det samme. I 44 dager møtes han i hemmelighet med den fattige jenta. Hun forsvinner dagen før forlovelsen. Han begynner å samle på alt som kan relateres til de 44 dagene.

Boka er ikke oversatt ennå. Sukksukksukksukksukksukksukk.

Genetisk sett ligner nordmann og dansker og nord-tyskere og nederlendere, mens svenskene skiller seg ut fra andre skandinaver, de ligner bare på tyskerne.  Finnene er noe helt for seg selv, antakelig fordi de kom fra Asia, og ikke fra Afrika. Italienerne er også spesielle, kanskje fordi de ligger der litt isolert, bak Alpene.

Det er danske forskere som kartlegger Europa genetisk, og Weekendavisen rapporterer.

23 europeiske land er med, og funnene viser at det faktisk er genetisk forskjell på oss. Selv om de ikke er store, har forskerne klart å utlede en rekke signifikante genvariasjoner mellom landenes innbyggere. Det er stort sammenfall mellom europakartet og det genetiske kartet, og det skyldes at vi gjennom historien stort sett har giftet oss med naboen.

Menneskets tilpasning etterlater tydelige spor i arvemassen. En av de største genetiske forskjellene på oss europeere er funnet i det genetiske området som styrer laktosetoleranse. Evnen til å fordøye melkesukker er tillært (det var ikke vanlig å drikke melk etter babystadiet opprinnelig), vi har øvet på dette gjennom 6000 år med husdyrhold. De som har drevet mer med fisk har vanskeligere for å tåle laktose, mens det går helt fint i de industrialiserte landene.

Nord-europeere har større alko-toleranse enn asiatere, det er også genetisk,  og ikke noe å skryte av. Denne toleransen har utviklet seg raskt pga drikkevannet i storbyene i Nord-Europa, som var dårlig.

Og hva er viktig med dette?

For eksempel hvordan medisin virker forskjellig på oss. Man kan forutse hvordan medisiner mot depresjon virker utfra pasientens genetiske bakgrunn. Medisin virker ikke nødvendigvis likt på en polakk og en svenske. Og dermed kan man finne ut hvorfor noen mennesker responderer dårligere på en medisin enn andre, slik at man kan definere hvordan noen pasienter skal behandles annerledes pga deres genetiske sammensetning.

Det igjen har noe å si for testing av ny medisin, en forsøk gjort i Norge kan ikke uten videre anvendes i Italia.

Hm, nå begynte jeg å tenke på dyreforsøk. Ehm, er polske og norske rotter genetisk forskjellige også? Det må de jo være, om de ikke reiser mer da.

Den tidligere Rote Armee Fraktion (RAF)-terroristen Peter Jürgen Boock (57) har skrevet bok om kidnappingen og drapet på den tyske næringslivslederen Hanns-Martin Schleyer.

Det er som en drabelig kriminalroman, som er skrevet av morderen selv, skriver Weekendavisen, som har intervjuet Boock.

I 1977 var ham med på å kidnappe Schleyer for å få frigitt fire RAF-terrorister som satt fengslet. Forbundskansleren ga ikke etter, og dermed kom den palastinske terrorgruppa PFLP på banen. De kapret med RAFs godkjenning et tysk fly med 100 turister om bord for å presse tyske myndigheter. Men flyet ble stormet at tysk antiterrorpoliti. De fire RAF-fangene tok sine liv morgenen etterpå og Schleyer ble drept i fangenskap.

- Jeg gikk inn for det, ja. Jeg deltok i beslutningen om å kapre Landshut, sier Boock, og fortsetter:

- Ut fra mitt daværende synspunkt var jeg frihetskjemper. Ut fra mitt nåværende syn var jeg terrorist.

I dag angrer han, skriver han i forordet. Han forteller ikke hvem som drepte Schleyer, men sier han også stemte for.  Han anser seg som en av hans mordere.

Boock er i dag  journalist. Han sonet 18 år i fengsel.

Forresten tar han livet av venstre-konspirasjonsteorien om at de fire RAF-fangene ble drept av tyske myndigheter. Han sier han er 100 prosent sikker på at de tok sine egne liv. Han smuglet selv våpnene de brukte inn i fengselet.

Boock ble også nylig intervjuet i Information. Boka (Bortførelsen og henrettelsen af Hanns-Martin Schleyer) er fra 2002, men nettopp oversatt til dansk.

Språket i anmeldelser irriterer meg av og til.  Derfor moret jeg meg over Weekendavisens anmeldelse av Robert Dimerys (red.) “1001 plater du bør kjøpe før du dør” (på trykk 17. oktober og ikke på nett, bare i den dårlige PFD-utgaven deres). I boka har 90 musikkskribenter fra hele verden bidratt. Anmelder René Gummer skriver:

Mangelen på faglig innsikt er hårreisende, istedet for faglighet har skribentene utviklet en bemerkelsesverdig språklig konsensus. Stilen er barnlig og fylt med hjemmelagde, overdrevne adjektiver. Trommer er buldrende, faretruende eller dommedagsaktige, gitarer er for det meste fresende, andre ganger hvesende, vokalen smeller, bjeffer, snerrer eller er bisk, mens bassen som regel tar skikkelse som et gungrende dyr med en jordskjelvende lyd. (…) Hva betyr det egentlig at Amy Winehouse på sangen Rehab “snerrer og marsjerer truttende i hvert No, no, no?”. Det gir ingen mening og tjener i hvert fall ikke som beskrivelse av musikken.  Man kunne til gjengjeld med en vis rett hevde at en av de få ting som musikalsk og faglig sett hever sangen over det banale, er sangerinnens sjeldne evne til å ligge så langt tilbake på beatet på nettopp de tre ordene.

(slurvete oversatt av meg fra dansk.)

Anmelderen harselerer også over at “rytmen ruller og strømmer fritt” på The Bands debutalbum, mens The Stooges Fun House har “glødende, metalliske gitarer som knurrer som en ondskapsfull gatehore.”

Jeg er lei av at forfattere sies å “male med bred pensel“, eller at musikken er “eklektisk“.  Og sammenligninger med ukjente band fra 1962.

Likevel forstår jeg at det er ganske vansklig å gjøre dette bra på begrenset plass. Og det er mange som synes det er bra, selv om form, ord og vendinger går igjen, og er blitt til klisjeer. Klisjeer ble jo det av en grunn og virker forskjellig.

DANSKA WEEKENDAVISEN gick härförleden ut i ett angrepp på den sammanblandning av rollerna som har skett inom politik och media.

Hans Mortensen, politisk journalist och sedan 1995 bevakare av det politiska livet kring Christiansborg för Weekendavisen, efterlyste en regel mot vad han kallar “politisk kvaksalveri og falske doktorer”. 

Anledningen är att f.d. politiska rådgivare och spindoktorer tar en allt större plats i den politiska debatten i dansk media. Och dessa politiska kommentatorer saknar respekt för traditionell journalistik som måste bygga på objektivitet och källgranskning.

För dessa nya kommentatorer handlar allt om vilken politisk agenda som kan ligga bakom en nyhet. Deras kommentarer handlar bara om spekulerar och intriger kring det politiska spelet. Vem har läckt vad till vem och varför? För detta behövs inga källor eller egen research, skriver Mortensen.

Detta är följdriktigt, enligt Mortensen, eftersom dessa politiska kommentatorer lever i en värld där sammanblandningen av de olika rollerna är total. Kommentatorerna kan därför inte förstå att andra kanske skriver utan att ha en egen politisk agenda som man vill gynna.

Mortensen riktar speciellt sin kritik mot två av Danmarks mest kända politiska kommentatorer - Peter Mogensen och Niels Krause-Kjær.

Mogensen, redaktionschef och politisk kommentator på Politiken, var “sekretariatchef” och politisk rådgivare åt den socialdemokratiske statsministern Poul Nyrup Rasmussen mellan 1997-2000 medan Krause-Kjær – under en kort period spindoktor åt Konservative Folkeparti – bloggar på Berlingske Tidende om tendenser i dansk politik.

Till detta skall läggas att Mogensen har ett eget program på TV2, samma kanal som under senaste valrörelsen inte längre ville utnyttja Henrik Qvortrup, chefredaktören på Se & Hør, eftersom denna tidning hade gjort ett negativt reportage om Naser Khader, partiledare för Ny Alliance, och därmed hade blivit aktör, snarare än bara rapportör i valrörelsen.

Og sandelig om ikke også Krause-Kjær blev TV-expert i den konkurrerende kanals udsendelse Jersild og Spin, hvor han afløste samme Qvortrup, der jo var diskvalificeret, fordi han var politisk aktør.

Och även om båda kanalerna har sina egna journalister väljer man istället att låta externa “experter” lägga ut texten kring politiska händelser.

Indkaldelsen af de to experter/aktører er klare symptomer på at spin- og kommunikationssygen især har ramt tv-stationerne.

Hans Mortensens lösning – inte allt för allvarligt menat får man anta – är att sätta upp regler mot denna form av politiskt kvacksalveri som skulle motsvara de etiska reglerna för riktiga läkare.

Att för att leva upp till devisen “ett äpple om dagen håller spindoktorn från dörren”.

Danmark: Søren Pind i Weekendavisen (7/3/2008, side 2):

“De har jo fået ret, de mennesker, der for 20 år siden advarede om, hvilken udvikling vi havde åbnet for med vores udlændingepolitik: Sune Dalgård, Helle Merete Brix, Søren Krarup, og hvad de ellers hed, de mennesker, der fyldte Jyllands-Postens spalter med advarsler. De er blevet forhånet og latterliggjort og stigmatiseret – jeg må med flovhed indrømme, at jeg selv har været med til det – men de fik ret.”